Først et lite hjerneslag, så et større et to uker etterpå. Alt dette skjedde fra 7. til 20. januar. Og her sitter jeg altså knappe 11 måneder etterpå. Jeg sitter faktisk med en følelse av at slagene berget livet mitt. Det er en brutal virkelighet, men slik jeg føler meg i dag har jeg egentlig vunnet i lotteriet. For meg resulterte slagene at jeg fikk meg en kraftig vekker, som igjen fikk meg til å ta helt nødvendige grep i livet mitt, sier Knut Tore Malones til Romsdals Budstikke.

Vi sitter i kafeen Spiret i det nye Tindesenteret. Klokka er 10 tirsdag formiddag. Knut Tore kalles bare «Malo» på folkemunne. Alle på Næs kjenner Malo, og Malo kjenner alle. 55-åringen er kjent som en glad og lystig herremann som er over gjennomsnittet sosial. Malo kommer rett fra den faste frokosten på Grand.

Morgensosial

– Slik livet mitt er blitt, er jeg nå mest sosial om morgenen og utover dagen. Det er da formen er best. Seine fester og fyll er ikke lenger noe for meg, det styrer jeg enkelt og greit unna. Det gjorde jeg ikke før, fastslår Knut Tore Malones.

Han sier at han nå er i bedre form enn han har vært siden tidlig på 90-tallet. Det til tross for at han fortsatt har dårlig balanse, sliter med svimmelhet og har ei høyre arm som ikke fungerer som han skal. Malo må blant annet bruke tennene når han skal skru opp korka på sin sukkerfrie brus. Det er fortsatt mye som ikke fungerer optimalt etter hjerneslagene.

– Men likevel er helsen min nå bedre enn før jeg ble alvorlig sjuk i januar, påstår han.

Fredag 7 januar rundt klokka 22.30. Malo er hjemme i leiligheten på Vollan i sentrum. Han har lagt seg, men føler seg plutselig dårlig. Han spyr og må krabbe på do, fordi han har mistet balansen.

– Jeg greide ikke å gå. Jeg skjønte hva som var på gang. Jeg hadde sett reportasjer om hjerneslag på tv. Det måtte være et slag. Jeg ringte 113. Legesenteret ligger 100 meter unna. Jeg ble undersøkt og kjørt til Molde i ambulanse. Det var et lite hjerneslag på venstre side. Jeg var innlagt i fem dager, forteller Malo.

Tross alt gikk det bra. 55-åringen hadde mindre balanseproblemer. Han støttet seg til sykkelen da han gikk rundt på Åndalsnes. Han fikk blodfortynnende medisin. Fra før av tok han kolesterolsenkende medisiner og insulinsprøyter. Malo har diabetes type 2.

Så spoler vi fram til torsdag 20. januar. Omtrent på samme tidspunkt som forrige slag. Malo kjenner de samme symptomene, bare enda verre. Han har store balanseproblemer. 113. Denne gangen haster det. Blålystur.

– Det var dramatisk. Jeg fikk akuttbehandling i Molde, såkalt trombolyse, som sjukehuset i Molde er spesielt dyktige på. Men samtidig som denne behandlingen foregikk fikk jeg insulinsjokk. Der og da ga jeg opp. Da var jeg klar for å dø. Jeg orket ikke mer. Men legene ga ikke opp. De holdt meg i live. De neste dagene er mer som en grøt. Jeg var ikke mye til kar, sier Knut Tore Malones.

Rullestol

Etter sjukehusinnleggelsen i Molde gikk turen til Mork rehabiliteringssenter nær Volda. Hele høyresiden var lammet. Malo ankom i rullestol.

– Jeg må takke legene og sjukepleierne i Molde for at de berget meg, og jeg må takke fysio- og ergoterapeuter samt øvrige ansatte på Mork for at jeg kom meg på beina igjen. Det var målrettet og knallhard opptrening og et meget godt faglig opplegg. Etter seks uker på Mork greide jeg såvidt å gå igjen. Jeg satte meg et mål. Jeg skulle greie å reise på ferie til Thailand i juli. Det greide jeg. Da brukte jeg stav. Jeg ble i Pattaya en hel måned. Det ble en meget spesiell måned, vedgår den godeste Malo.

For åndalsnesingen har aldri sagt nei takk til en skikkelig fest. Og i eksotiske Thailand er det en tradisjon at det skal festes fra morgen til kveld, og gjerne om natta også.

– Jeg har vært i Pattaya 29 ganger, men har ikke hatt så mange hvite dager, for å si det mildt. I juli rørte jeg ikke en dråpe alkohol. Ikke så mye som ei øl. Alle som har vært i Pattaya før, vet at det er rock n roll døgnet rundt. Men jeg fikk god støtte av kompisene mine der nede. Og jeg greide å styre unna alkohol. Det var kjekt likevel, smiler Malo.

Hard festing i helgene

55-åringen forteller at han sluttet å drikke og feste før han fikk det første hjerneslaget. Han har jobbet som yrkessjåfør og i bygg/anlegg i over 30 år, og var mest en helgefester. Spesielt på fredagene kunne han drikke mye. Og gjerne røyke en 20 pakning med sigaretter. Men så fikk han nok.

– Det var 5. juledag i fjor. Jeg våknet i leiligheten min og husket ingenting fra nattas fest. Det var svart. Nå er det nok! tenkte jeg. Dette gidder jeg ikke mer. Jeg fant ut at jeg hadde festet nok. Kvoten var overfull. Siden har jeg kun tatt meg noen ytterst få kosepils. Jeg ser ikke bort fra at jeg skal unne meg noen øl igjen til en Liverpool-kamp når balansen er i orden, men det skal aldri bli drikking som i mitt forrige liv. Det er jeg 100 prosent fast bestemt på. Det ødelegger helsa og er ikke verdt det på noen måte. For min del vil det være livsfarlig, fastslår 55-åringen.

Han ble uføretrygdet 1. oktober. Det er Malo glad for. Han innser at han aldri blir noen arbeidskar igjen. Han har heller ikke førerkort lenger, men drømmer om å få det tilbake når han får trent seg opp enda mer og gjenvinner balansen.

Har gått ned mye

– Jeg har jo slitt med helsa lenge. Trolig har jeg hatt diabetes i mange år før jeg fikk det bekreftet. Det var fire år med arbeidsavklaringspenger før jeg ble innvilget uføretrygd. Det er godt å få den biten på plass. Nå er det helsa som må prioriteres. Jeg har gått ned fra 128 til 104 kilo. Målet mitt er å komme under 100 kilo, sier Malo.

Han har gått så mye som han har greid i månedene etter slaget. Først med stokk, så uten. Han kastet stokken under Raumarock. Malo går fast tre turer opp «kirketrappa» på Åndalsnes hver dag. Den har 53 trinn. Malo må ta det trinnvis. Han kan ikke trene mer enn beina og balansen tåler, men er fast bestemt på at han en dag skal greie å gå helt opp på Nesaksla. Kanskje allerede neste år. Malo tror det er mulig.

– Jeg har spist av meg alle disse kiloene. Jeg har kuttet ut smør, poteter, sauser, ketchup og spiser nesten ikke kjøtt. Nå spiser jeg mest fisk og grønnsaker. Og jeg går en liten tur så ofte jeg orker, flere ganger om dagen. Jeg er hos fastlegen hver tredje uke. Blodsukkeret er glimrende for tida, sier 55-åringen.

Han tror kanskje at helgefylla var en slags flukt. Knut Tore har sett og opplevd mye traumatisk. I yngre dager var han i FN-tjeneste både i Libanon og på Balkan. Han har lenge slitt med kroniske søvnproblemer og må ta innsovningstabletter for å få sove. Det gjør han fortsatt. Malo sover sjelden mer enn fire timer. Han er diagnostisert med posttraumatisk stresslidelsen. Han er ikke sjokkert over at han gikk på en helsesmell.

Tikkende bombe

– Jeg var en tikkende bombe. Og jeg har hatt griseflaks som i det hele tatt er her i dag. Det meste fungerer. Og jeg er stort sett positiv i hodet, selv om jeg har mine tunge dager. Jeg er optimist og har bestemt meg for at jeg skal bli en gammel mann. Det betyr at jeg må fortsette med den nye livsstilen, understreker Malo.

Han synes imidlertid at det går litt på tålmodigheten løs. Det går litt for treigt framover.

– Jeg har fortsatt vesentlige balanseproblemer og mye svimmelhet. Snur jeg brått på hodet så ramler jeg. Jeg må ha fokus og se rett fram. Da jeg kom til Mork var det litt som å være et lite barn igjen. Jeg måtte lære å gå igjen. Slaget hadde rammet begge sidene. Nå er det høyre arm jeg sliter mest med. Men jeg går stadig bedre og jeg har fått tilbake språket 100 prosent. Visst har jeg vært heldig!

Trener mye hjemme

Han trener mye hjemme. Knebøy, situps, strikk og balanseball. I tillegg blir det mange turer rundt om i sentrum og opp kirketrappa.

– Jeg har foretatt en total snuoperasjon i livet mitt, og det er deilig å kjenne at det virker. Den 27. november reiser jeg til Thailand igjen. Da skal jeg være så bra at det blir dansing på bord ler Malo.

– Jeg skal være i Thailand en måned. Nå begynner det å bli glatt ute, og da er Thailand mye bedre for meg. 30 grader i vannet og lufta er medisin for meg. Og nå skal jeg bygge meg opp i Thailand i stedet for å bryte meg ned. Trene og få massasje. På sikt har jeg lyst til å bo i Thailand hver vinter, sier han.

Han er stolt av seg selv for måten han har komme tilbake til livet på. Det har krevd knallhard jobbing og disiplin.

– Jeg har det mye bedre nå. Men angsten sitter sjølsagt i. Tenk om jeg får nok et slag. Jeg er redd for det. Det er derfor jeg lever som jeg gjør. Og i tillegg tar jeg flere typer medisiner for å forebygge. Mer kan jeg ikke gjøre.

Sitter mellom ørene

Knut Tore Malo ser for seg et godt liv videre. Han leier leiligheten, og har ikke gjeld. «Mye gjeld og mye artig» har han hatt tidligere i livet, påpekes det.

– Mye av jobben i fortsettelsen vil nok gå på mental trening. I tillegg til den fysiske. Nøkkelen til fortsatt framskritt sitter trolig mest mellom ørene, sier Knut Tore Malones.

Han er ungkar og barnløs. Men slett ikke venneløs. De to store hobbyene er Liverpool FC og bridge. Malo spiller bridge både på Åndalsnes og på Vestnes.

– Jeg har spilt bridge fast i 25 år. Her er det ikke snakk om å kaste kortene, ler han.