Det er med andre ord et celebert selskap kordirigenten fra Reykjavik nylig ble en del av. I løpet av 200 år har bare sju personer blitt tildelt den staselige æresborger-tittelen.

– Om jeg har fått en gullforgylt nøkkel til Reykjavik? Nei,nei, det er Knut som får slike nøkler, smiler Thorgerdur Ingólfsdóttir, og rister på hodet slik at de grå, myke krøllene danser rundt henne.

– Det er en ære. En stor ære. Det var en vidunderlig tilstelning for meg på femtiårsjubileumsfesten til Hamrahlid. Borgermesteren troppet opp, hold tale og fortalte om bystyrets avgjørelse. Det formelle arrangementet skjer i Höfða seinere i år, fortsetter Thorgerdur og sikter til det store, hvite huset i Reykjavik, kjent for toppmøtet mellom Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i 1986.

– Yoko Ono fikk tittelen etter at hun etablerte fredssøylen, The Imagine Peace Tower, som lyser over Reykjavik, for ti år siden. Jeg får den for hele min musikalske gjerning, min korvirksomhet som jeg startet for nøyaktig femti år siden, og for å ha løftet fram islandsk musikk. Størsteparten av mitt liv har jeg viet til musikken og kunsten.

En fremmed fugl

For mange i Molde er hun kjent som «kona til Knut Ødegård». Men på Island er det hun som er den store stjernen.

Nå tar ekteparet i mot oss på Holmarka, hun er lett og grasiøs i hvit kjole og røde sko, han smilende i skjorte og sin karakteristiske tversoversløyfe.

– Jeg lever et tvefoldig liv. Her er jeg huldra på Holmarka. Jeg kjenner litt på følelsen av å være utenfor. Jeg forstår språket, men snakker det dårlig. Jeg kan ikke ta med instrumentet mitt, som er et kor med hundre mennesker, hit. På Island, der jeg har levd mesteparten av mitt liv, vet ingen hvordan det er her i Molde. Jeg er en fremmed fugl. Men en så stor kjærlighet overlever det, sier Thorgerdur og legger hånda på armen til Knut.

– Og jeg har blitt vidunderlig vakkert tatt i mot i Molde, av Knuts familie og venner, sier hun.

Da dirigenten møtte dikteren

De to giftet seg i domkirken i Reykjavik i 1981. Det første møtet kom i stand takket være den islandske forfatteren Thor Vilhjálmsson.

– Det var under min solosangkarriere, jeg skulle opptre i Nidarosdomen med islandske folketoner, og jeg fikk vite at en av Norges største diktere skulle være med. Jeg så for meg Bjørnson, Ibsen, en urgammel skald. Etter mye mas fra Vilhjálmsson, som insisterte på at jeg skulle møte denne mannen jeg trodde var en gammel dikter med stav, sa jeg ja. Og der sto en ung, vakker skald med hatt og bøyde seg for meg utenfor døra mi. Han var som en prins i et eventyr. Og siden har dette vært livet mitt.

Thorgerdur slår ut med armene i den 115 år gamle stua vi sitter i på Holmarka.

– Hva falt du for?

– Nei, hva faller man for ved et menneske? Det er umulig å svare på. Jeg vet bare at jeg fremdeles er forelsket i ham, smiler Thorgerdur lurt.

– Vi er begge kunstnere. Og jeg har fått delta i hans liv.

Det har ikke alltid vært enkelt. Du vet, med Bjørnsonfestivalen og akademiet og alt sammen. Jeg har støttet ham i mange idéer ikke alle har trodd på. Og verdslige ting, som dette gamle huset, som det har vært en grenseløs jobb å sette i stand.

Thorgerdur har for øvrig bestemt seg for å ikke forlate livet før hun kan snakke skikkelig norsk.

– Knut snakker helt perfekt islandsk. Men da jeg møtte ham, snakket han islandsk som de gjorde på 1400-tallet. Det var litt av en opplevelse for meg, ler hun.

Debuterte for femti år siden

Thorgerdur forteller at hun er nysgjerrig og spontan som et barn. Og i likhet med Knut, opptatt av sine røtter.

– Vi tenker mye på de som har trådt vegen før oss. Nå har vi to barndomshjem; mitt på Island, i Reykjavik, og Knuts her på Holmarka.

– Hvilke kulturforskjeller ser dere mellom Norge og Island?

– Islendingene er øyfolk. Vant til å klare seg selv. Det skaper fantasi, løsninger og samhold, og en kvikkhet i tanken, mener Knut.

– Ja, det er sant. Islendingen springer bare på. Det gir en idékraft som også gjenspeiler seg i kunsten. Dere nordmenn er kanskje mer opptatt av vaner, rutiner og fastlagte mønster. Og av hvem som er i slekt og ikke, sier Thorgerdur.

Forleden dag kom hun og Knut på at de faktisk debuterte det samme året – 1967 – hun som grunnlegger av Hamrahlid-koret, han som dikter. I år er det femti år siden.

– Vi var fem søstre som vokste opp i Reykjavik, med foreldre som kom fra bondegårder. Det var ikke mye penger. Det var min mor som en dag, da hun bare var ti år, hørte lyden av en fiolin på radioen. Hun hadde aldri hørt noe så vakkert før, og bestemte at hvis hun fikk barn, skulle de lære seg å spille. Vi var heldige, sier Thorgerdur, som studerte til master i musikologi og kordireksjon ved University of Illinois i USA.

– Jeg kom hjem fra USA med store tanker. Jeg har alltid jobbet hardt, jeg måtte bevise mye for å få stipend. Det var mine lærere på Island som ville jeg skulle starte blandakor med ungdommer. Først tenkte jeg nei, jeg vil ikke bli en slik gammel kordirigent. Men jeg gikk med på å prøve. Siden har det vært drivkraften i livet mitt, sier Thorgerdur.

Lager plate med Björk

Det som begynte med et gymnaskor, utviklet seg til Hamrahlid-koret, som består av tidligere gymnaselever. Thorgerdur anslår at 2500 korister har vært innom.

– Vi har holdt flere tusen konserter i 25 land, mange av dem på store og viktige musikkfestivaler. Men aldri i Molde, selv om jeg har ønsket meg det i førti år. Tenk på det. Vi har vært over hele verden. Men ikke på månen. Og ikke i Molde, ler Thorgerdur.

Korene hennes har hatt stor betydning for mange komponister ved at Thorgerdur har urframført verk skrevet spesielt til henne. Flere av verdens mest kjente komponister – som Arvo Pärt – har tilegnet sine komposisjoner til henne.

– Hva er det som gjør disse korene så spesielle?

– Det er den spesielle tonen som ofte blir trukket fram. Thorgerdurs tone, sier Knut.

– Og ungdomskoret viser så stor utholdenhet. Det er glød, vitalitet, mot og nysgjerrighet, og en stor vilje til å gjøre sitt beste, sier Thorgerdur.

Fredag kommer det ut en plate med Hamrahlidkoret og den islandske artisten Björk, som er tidligere kormedlem.

– Björk er en stor personlighet. Vi står der i olabukser, hun kommer inn i selskapskjole og alligatorveske. Hennes forrige album var veldig mørkt. Hun tok et oppgjør med eget liv. Nå er det en helt annen tone, lysere, lettere og mer optimistisk, sier Thorgerdur.

Feirer med takknemlighet

Mens kaldt novemberregn pisker mot rutene på Holmarka, snakker Thorgerdur om julenatten på Island, når koret deltar på midnattsmessen iført sine hvite kapper.

– Det er så vakkert, det skulle dere ha hørt, sier Knut.

– Hvordan har dere klart å balansere dette delte livet?

– Vi har tatt hensyn til og hatt forståelse for hva vi driver med på hver vår kant. Knut som sitter alene når jeg drar på korøving hver kveld. Eller jeg som sitter på Island og venter på Knut, litt som Ibsens Solveig i Peer Gynt. Det har blitt sagt at bak Knut er Solveig Thorgerdur, sier Thorgerdur, som mener Knut på mange måter er unorsk, fordi han har både liabonden og verdensborgeren i seg - og tør kaste seg ut i nye ideer.

– Leser du det han skriver?

– Alt. Han kan skrive så gjennomborende om livet, at man av og til må ta et dypt pust. Men vi må tåle det. Disse følelsene, smertene, livserfaringene som kan være så sårbare. Men tekstene hans kan også være så oppløftende. Jeg får gåsehud av bare å snakke om det. Knuts diktning har virkelig rørt meg som menneske, sier Thorgerdur, og legger til at alle trenger en stor støtte bak seg, for å bli forstått og for å ha et godt liv.

– Hvordan skal dere feire dobbelt 50-årsjubileum, æresborgerskap og Brageprisen-nominasjon, for å nevne noe..?

Thorgerdur tar mannen sin i hånda.

– Vi feirer med takknemlighet. Takknemlighet over å få være friske, og få alle disse mulighetene. Vi feirer ved å være opptatt av våre røtter, og ved å være bevisste på at våre mentorer har bidratt til at vi har blitt slik vi er. Vi feirer med kjærlighet.