– Kom inn, kom inn. Beklager at det er dårlig plass, dette er New York. Åh, jeg er så spent på Molde!, sier Maria Schneider omtrent før vi har satt skosnuten innenfor døra i leiligheten hennes, som ligger på Upper West Side, nærmere bestemt 72. gate – omtrent vis-a-vis Dakota-bygningen, stedet der John Lennon og Yoko Ono bodde og hvor Lennon ble skutt og drept på gaten 8. desember 1980.

Fem Grammys i hylla

Gangen til komponisten, bandlederen, dirigenten og musikklæreren Maria Schneider er også kjøkken, og den lille stua fungerer som arbeidsrom, med et piano, en skrivepult og en sofa som tar opp mesteparten av plassen.

Samt en litt bortgjemt hylle med fem (!) Grammys.

– Det er så mange som spør og det er så hyggelig. Men jeg kan jo dessverre ikke si ja til alt. Jeg rekker det bare ikke. Og jeg har en gammel mor på 91 år hjemme i Minnesota jeg vil besøke. Men så føler jeg meg ikke så bra når jeg sier nei, fortsetter Maria, som vi straks blir på fornavn med, mens hun plasserer Moldejazz’ festivalsjef Hans-Olav Solli på en krakk foran vinduet.

– Med dine mange tilbud, hvorfor sa du ja til Moldejazz?

– Det var ei jente, Siri Olsen, som kom til oss, vi ble gode venner, og brevvekslet i mange år etterpå. Hun er lege nå. Hun må vi invitere! sier Maria før hun spør:

– Vil det være lyst hele døgnet i Molde? I så fall må jeg ha med øyemaske. Jeg får ikke sove om det så bare er en liten glipe på gardinen.

Hadde David Bowie i stua

Agendaen for møtet i Marias leilighet er å snakke gjennom prosjektene hennes på neste års festival.

– Det er helt klart at vi skal gjøre fugle-stykket mitt. Denada spiller det veldig bra. Jeg elsker det bandet, sier Maria, som altså skal samarbeide med Østnorsk jazzsenters orkester på åpningskonserten.

– Trolig blir det flere fugleprosjekt. Jeg er i kontakt med Olbjørn Kvernberg, vår lokale ekspert, og han er gira på et samarbeid, sier Solli.

– Wow! Fantastisk! sier Maria.

– Og med Donny McCaslin skal vi gjøre hele David Bowie-historien, sier Solli.

– Ja, hva er egentlig hele David Bowie-historien?

– Vi spilte på Jazz Standard med bandet da jeg fikk vite at David Bowie var i lokalet. Du vet, Davids første musikalske kjærlighet var jazz. Vi møttes ikke da. Men noen dager seinere ringte han mens jeg satt på et tog fra Bosten. Og sa han ville samarbeide med bandet mitt. Jeg fikk helt panikk, jeg tenkte, hva om han ikke liker det, hva om jeg ikke liker det, og fant på tusen unnskyldninger. Jeg er litt sånn, skjønner du. Men han sa: Slapp av, det er bare musikk. Så satt han her, i stua mi, der du sitter nå. Og begynte å spille på pianoet mitt. Vi møttes flere ganger, og satt sammen en liten gruppe. Ut av det kom låta Sue.

– En veldig spesiell låt?

– Ja, det er en veldig mørk tekst. Den handler om et mord. Noen likte den, og noen hatet den. Men David var ikke redd for å være sær. Han var helt brilliant, det er så trist at han døde.

– Han ville jobbe mer med deg?

– Ja, men jeg hadde ikke anledning. I stedet foreslo jeg at han skulle samarbeide med Donny (McCaslin, red.anm.)

– Angrer du?

– Nei, Blackstar ble akkurat det rette albumet, helt fantastisk. Men David påvirket meg i miksen av mitt eget album etterpå, i en mørkere retning.

Livet er mer enn musikk

Maria forteller at hun er lidenskapelig opptatt av mer enn musikk, som hun ikke kan leve uten. For det første er det fuglene. Hun mener artenes tilstand indikerer jordas tilstand, og er svært fascinert av deres reiser over lange distanser, migrasjonen.

Så ivrig er hun på fuglenes vegne at hun henter fram en utgave av Living Bird, som prydes av den kritisk truede, sjeldne filippinske apeørnen.

Og så er det sosiale medier og «intellectual property», som på norsk kan oversettes med immatrielle rettigheter. Og ikke minst, «big data» – hva store selskap vet om oss og våre forbruksvaner.

– Jeg er oppriktig bekymret for hva vi gir bort av livene våre til Facebook, og hva vi legger igjen av data-informasjon. Snart vet de alt om livene våre. Hvem som kjøper hva med hvilke kredittkort. Det kommer til å påvirke vår framtid. Dette tar jeg gjerne en fyrrig debatt om!, sier Maria, mens Solli skribler ned idéene i sin lille røde notisbok.

Den inneholder nå et klassisk samarbeid med en kvinnelig solist, fugletitting, en debatt om «intellectual property», en mulig workshop for unge komponister – og kanskje en musikk-konkurranse.

Så får vi Maria med ut på gata for å ta bilder før New York-sola går ned.

– Jeg elsker New York. Men jeg er jo ei jente fra bygda, og jeg og Mike har også et landssted. Derfor tror jeg at jeg vil føle meg hjemme i Molde.