Det er bare en liten prosentandel som blir toppspillere. Det er viktig å ta vare på alle. Gi dem gode opplevelser, sunne verdier, mestringsfølelse og fellesskap, sier Marianne Misund fra Evenes i Nordland.

Misund har siden 2011 jobbet som administrativ leder i Molde Fotballklubbs breddeavdeling. 600 spillere fordelt på 50 lag og 130 frivillige er med i apparatet Marianne har overordna ansvar for. Litt som en kaptein på laget. Der stopper også sammenligningen med fotballen, skal vi tro 41-åringen.

Vi blåser igang intervjuet med en langpasning tilbake til 1989. 13 år gamle Marianne og noen venninner fant ut at de skulle begynne å spille fotball.

– Vi fikk en far til å trene oss. For å si det sånn: fotballkarrieren ble kort. Laget gikk på det ene stortapet etter det andre mot lag med spillere som etterhvert hevdet seg skikkelig. Målforskjellen var 0-198 etter første og eneste sesong for min del, ler Marianne.

– Så dribleferdigheter var ikke et kriterium for å jobbe i MFK-apparatet?

– Nei. Men dette viser at fotballen er til for alle. Alle har sin rolle, sier Marianne.

Det er 17 år siden Marianne og ektemannen Atle fra Midsund kom flyttende fra Tromsø til Molde. I flytteeskene var barneklær i størrelse seks måneder og tre år. Evenesingen tok utdannelse i bedriftsøkonomi parallellt med ICA-jobb, mannen var – og er – maskinsjef på båt offshore. Det var ungene som etter hvert dro Marianne inn i idretten. Hun engasjerte seg som lagleder.

– De har vært aktive i ski, håndball og fotball, og jeg synes det er en stor verdi i å skape et godt voksenmiljø rundt det barna driver med. Mange ganger sa jeg til meg selv: tenk å kunne jobbe med dette!, sier Marianne.

Og plutselig åpnet muligheten seg til å jobbe med idretten på grasrotnivå. Drømmejobben var et faktum idet hun kunne troppe opp i Aker stadions kontorfløy i 2011.

– Holder du med MFK, da?

– Ja.

– Er du programforpliktet til å si det?

– Nei, det kommer fra hjertet. Men jeg har nok en TIL-supporter en plass baki der. Om det ikke er MFK... Tromsø er en god nummer to, sier Marianne, og legger til:

– Det at jeg kom utenfra uten å ha sterk historikk i kroppen for hvordan det hadde vært gjort før, var en fordel. Jeg så ting med nye øyne, sier hun.

Noe av det Marianne har vært engasjert i er utarbeidelsen av retningslinjer for å forebygge overgrep. 8. november skal de dele erfaringer fra arbeidet på et møte i samarbeid med SMISO og Redd Barna. Klubben er også med i Eat, move, sleep-konseptet. Prosjektene er viktige som del av klubbens helhetlige arbeid. Idrett er ikke bare det rent sportslige.

– Vi har et ansvar for å formidle sunne verdier. Tre kjernepunkt står sentralt: Trygghet, det å ta vare på hverandre og det å ta vare på seg sjøl. Disse verdiene er vesentlige for at barn og unge får gode opplevelser. Vi kan ikke engasjere oss i alt, men vi føler at vi favner en helhet med dette, sier Marianne.

– Apropos verdier. Hva tenker du om at toppledelsen i Idrettsforbundet bruker store summer på alkohol og middager, mens foreldre og barn over det ganske land selger dopapir og vafler for å få penger til klubbkassa?

– Det er ingen god signaleffekt og er ikke med på å skape tillit i grasrota. Det viktigste vi i breddeidretten kan gjøre, er å stå for de verdiene vi mener er riktige. Positiv og konstruktiv jobbing vil forhåpentligvis vanne ut ukulturen på sikt. Men helt ærlig. Jeg prøver å ikke lese disse sakene. Jeg orker ikke den energilekkasjen det gir, fastslår hun.

I mange år har diskusjonen gått om «topping av laget», talentsatsing i barneidretten og om hvorvidt frafallet i idretten skyldes et for tidlig alvor. Balansegangen mellom det å gi rom for både de flinkeste og resten av spillerne er vanskelig, medgir Marianne.

– En av de største utfordringene vi har er å gi alle et tilbud tilpasset sitt nivå. Her finnes ingen fasit. Måten vi har valgt å løse det på er å ha store treningsgrupper og gi et differensiert tilbud så alle får utfordringer. Vi snakker ikke om å være mer og mindre FLINK, men om å være mer og mindre MOTIVERT. I mange tilfeller er det de som har et treningstalent som kommer langt. Det handler ikke bare om teknisk talent, sier Marianne.

– Hva skal man gjøre for å hindre frafall?

– Vi har tro på at et trygt og godt miljø der barna trives vil holde dem i aktivitet lengre. Venner er viktig, spesielt i ungdomsårene, sier Marianne.

De siste årene har en økende andel spillere med minoritetsbakgrunn blitt med i MFKs lag. Marianne mener fotballen har et ansvar også for integrering.

– Vi skal systematisk sørge for at de som vil drive med fotball skal få komme i gang så fort som mulig. Fotballen har et internasjonalt språk som alle forstår. Så kommer ofte språk og kulturforståelse i kjølvannet av dette, sier Marianne.

Da vi ringte Marianne for å høre om hun ville la seg intervjue, svarte hun først nja, og konstaterte at det var resultatet av «sjelden nordnorsk beskjedenhet».

– Du tok en for laget da du sa ja?

– Joda, jeg tenker at jeg nok bør stille opp på sånne ting, selv om jeg er mer glad i å snakke sak enn person, sier Marianne.

Beskjedenhet eller ei. Nordlendinger har ord på seg for å være beint fram. Marianne kan kjenne seg igjen i det, uten at hun nødvendigvis kopler det til å være nordfra.

– Jeg sier hva jeg mener. Folk trenger ikke være redd for hvor de har meg. Men jeg er ikke langsint. Idet diskusjonen er ferdig, er jeg tilbake på null, sier Marianne.

Hun trekker fram positivitet som en av sine fremste styrker.

– Ingenting er umulig! Jeg er så heldig at jeg er omgitt av gode kolleger i Jørund Svensli, Jonas Hoem og Randi Kirkeland, i tillegg til de andre i klubben, sier Marianne.

– Hvilke tanker har du for klubben videre?

– Vi er på kvalitetsklubbnivå 2 nå, og har vært gjennom endel strukturelle endringer. Sammen jobber vi for å bygge god klubbkultur sammen med resten av apparatet, sier Marianne.

Tilbake til Evenes på 80-tallet. Det ble altså ikke i idretten Marianne fant et varig fellesskap, selv om samholdet var godt i det stortapende fotballaget i Liland idrettsforening. Det var i korpset hun fant plassen sin.

– Jeg spiller klarinett og har alltid vært med i korps. Det ble min mestringsaktivitet. Da jeg flyttet til Molde begynte jeg i Molde Janitsjar. Det gjorde at jeg ble en del av et miljø, hvor jeg knyttet kontakter og fikk venner, sier hun.

Fortsatt er hun med i janitsjarkorpset. Øvelsene er visstnok «hellige» i en travel hverdag.

– Musikken er mitt pusterom. Siden det ikke ble fotballen.