NEW YORK: En viktig del av agendaen på samlingen til IJFO (International Festival Organization) i New York i oktober er møtet med agentene. De kommer fra både Europa og andre steder i USA for å selge inn sine artister til representantene for de 16 jazzfestivalene.

Agentene har både presentasjoner for nettverket samlet – da får de maks et kvarter til rådighet - og én-til-én-møter. Hver av festivalene handler artister for millioner av kroner. Eller, hundrevis av dollar. Møtene er viktige for begge parter.

– Det foregår nærmest som en speed-dating, der agentene forteller hvilke artister og prosjekter de har på turné neste sommer. Det er sjelden en avtale gjøres der og da. Det mest sannsynlige scenarioet er at jeg tar med meg agentens tilbud – fortsatt er det snakk om navn, og ikke pris – tilbake til programkomiteen. Dersom det er aktuelt, går vi i forhandlinger, forteller festivalsjef Hans-Olav Solli, og understreker at det er viktig å møte agentene ansikt til ansikt.

– Det handler om tillit. De må kjenne oss, og hva vi er ute etter, og vi må kjenne dem, forklarer han.

Moldejazz sin hoffleverandør

Dagens første agent-date er med Katherine Mc Vicker fra Music Works International. Hun er en veteran i bransjen, som Solli møter i lobbyen på Hotel Hilton Midtown – samme sted som nettverket er samlet. Music Works International har hovedsaklig amerikanske artister i stallen, blant dem Joshua Redman, Kurt Elling, Jason Moran og Branford Marsalis, som alle har gjestet Moldejazz flere ganger.

– Katherine er en av Moldejazz sine hoffleverandører, sammen blant andre Ted Kurland Associates, forklarer Solli, før han setter seg ved bordet, der også Amanda Slaybaugh, nyansatt og med særlig ansvar for å utvikle virksomheten i Tyskland, har tatt plass.

– Vår filosofi er at vi er ikke bare er et agentbyrå, men et markedsføringsbyrå. Vi er opptatt av hvordan våre artister passer inn i det festivalen gjør. Vi har en dialog om hva de ønsker å oppnå med bookingen, forteller McVicker.

Presenterer sommermenyen

Mc Vickers selskap leverer artister til 300-400 festivaler.

– Vi kan jobbe på denne måten fordi vi ikke gjør kommersiell musikk. Det er ikke slik at jeg sier til Hans-Olav; se her har du Kanye West, gi meg 300.000 dollar, humrer McVicker, som reiser mye rundt til kundene sine. I 2013 var hun i Molde.

– Hvordan vurderer du Moldejazz med tanke på kunstnerisk kvalitet?

– Moldejazz er et spesielt marked, med en sterk forankring i jazzen. Jeg hadde fantastiske opplevelser der til tross for grusomt vær, med tåke og regn. Særlig husker jeg åpningskonserten, og en konsert for barn med Karl Seglem.

– Har du norske artister i stallen?

– Ikke akkurat nå, men jeg har et prosjekt gående med Nils Petter Molvær og Sly Robbie, forteller McVicker, som mener nivået på norsk jazz er høyt.

– Dere har organisert det bra, med statlig støtte. Og dere har mye nytt og interessant på gang, blant annet på det elektroniske. Den norske scenen er en trendsetter, og har stor innflytelse, sier McVicker, som mener det må bygges bro mellom den amerikanske og europeiske jazzen.

– Noen amerikanere mener det ikke er jazz hvis den ikke stammer herfra, noe som selvsagt ikke er tilfelle. Vi må minske gapet mellom europeisk og amerikansk jazz, sier McVicker.

Kvarter lange møter

Hun og Solli dukker ned i neste års aktuelle artister ved at McVicker presenterer sin «roster» – sin meny for neste sommer.

– Jeg mener du bør ta en nærmere kikk på Cyrille Aimée og Catherine Russel, sier hun.

– Og så har du Dave Holland. Han har ikke vært i Molde siden han var Artist in Residence i 2011, sier Solli, før date-en avsluttes etter et kort kvarter, og Mikkomatti Aro fra Pori Jazz Festival i Finland overtar Sollis plass.

Oppdaget Rohey i Oslo

Ved siden av står Mike Bindraban fra Good Music Company og tripper. Han har kommet fra Nederland for fjerde året på rad for å delta på nettverksamlingen.

– Vi er et lite selskap. Samlingen til IJFO er viktig for oss, sier Bindraban.

Han forteller at han alltid har vært fascinert av Norge og til og med har lært seg litt norsk.

– Vi har mange friske, unge artister i stallen vår. Og vårt varemerke er at vi leverer artister som trekker et ungt publikum. Det er de fleste festivaler opptatt av, forteller Bindraban, som har signert flere norske band – blant dem Rohey, som spilte på Moldejazz i år.

– Jeg oppdaget Rohey i Oslo. Ble fullstendig betatt av stemmen hennes. De er unge og sultne, og gjør det veldig bra, vi har en stor, europeisk turné på gang nå, forteller Bindraban som signerte Mathias Eick i 2015.

– Siden det har han vokst, særlig i Tyskland og Nederland, forteller han, før han legger fram lista over sin «roster», artister og prosjekter han mener kan være aktuelle for Moldejazz på bordet.

– Her er det flere interessante navn jeg vil ta med tilbake til programkomiteen, sier Solli, som fortsatt har en rekke møter med agenter igjen de neste dagene.

Forhandler med over 50 agenter

En opptelling etter 2017 viser at Moldejazz forhandlet med 52 agenter, hvorav 42 var utenlandske – europeiske eller amerikanske.

– Artistbudsjettet varierer fra år til år, men vi havner vanligvis på et sted mellom 6 og 8 millioner kroner, altså omtrent det samme som vi får i statsstøtte, og en fjerdedel av totalbudsjettet på rundt 30 millioner kroner, sier Solli.

De største byråene er CAA, der Solli selv har vært i stallen med bandet Sons of Angels, og ICM.

– Jobben med å booke artister er litt «kattens lek med musa». Noen priser artistene riktig, de vi ikke kjenner må vi gå grundigere til verks med, og noen må vi forhandle beinhardt med. Det er viktig at vi kjenner agenten. Av og til er det flere agentledd, og da er det avgjørende at vi jobber med den som er nærmest artisten. Det handler mye om tillit, sier Solli.

– Hvor mye er det å gå på i forhandlingene?

– Det varier veldig. Det kan være snakk om én eller mange 1000-dollarer opp eller ned. Noen navn har en helt egen prising, og Artist in Residence-oppdraget blir en helt egen sak utenfor dette, sier Solli.

– Hvor mye av programmet er klart nå i oktober?

– Rundt ti prosent. Så har vi sonderinger på 40-50 prosent. Resten er helt åpent. Man bør ikke binde seg for tidlig, heller – det er kjedelig å stå der fullbooket hvis det dukker opp noe helt spesielt. I tillegg er vi spente på ny festivalordning. Det gjør at vi holder litt ekstra igjen i år.

– Får du mange artistønsker fra publikum?

– Ja, det vil jeg si. Kanskje i snitt ett tips om dagen. Vi leser alle, og tar de videre til programkomiteen om de er interessante, sier Solli og legger til:

– Men jeg stusser jo litt når vi nå får ønske om Kendrick Lamar og John Legend. De var jo på festivalen i 2013, faktisk på samme dag og samme scene. Det er eksempler på at vi er tidlig ute med artister. Det er viktig at folk følger med på det vi slipper og har tillit til at det vi gjør er av topp kvalitet, sier Solli.

–Konkurransen er hard - er tida for de store artistene, navn som Stevie Wonder og Paul Simon, forbi?

– Vi får utrolig gode tilbakemeldinger på kjerneprogrammet, men vi skal fortsatt lage folkefest. Vi er alltid på utkikk etter det riktige navnet som også har en riktig pris. Målet er å kunne overraske med større navn enkelte år.

i new york:

Vera Henriksen