La oss snakke litt om karakterer.
Hver høst møter jeg Vg1-elever som gruegleder seg til nye lærere og nye karakterer. Jeg starter alltid opp med å snakke om norskkarakterene. Norskkarakterene dominerer elevenes vitnemål.
Hver elev får tre standpunktkarakterer: Norsk hovedmål, norsk sidemål og norsk muntlig. I tillegg er det tre eksamener – hovedmål er obligatorisk for alle elevene, mens sidemål og muntlig er trekkfag. Erfaringsmessig vet vi at de aller fleste blir trukket opp i sidemål. Det vil da si at elevene går ut med minimum fire og mest sannsynlig fem karakterer i norsk. Et fåtall blir også trukket opp i muntlig og vil dermed ha hele seks norskkarakterer på vitnemålet. Det må nevnes at det kun er etter Vg3 at norskkarakterene er standpunktkarakterer – Vg1 og Vg2 er underveisvurderinger.
Norsk er både et redskapsfag og dannelsesfag, og elevene trenger de tre årene på å modnes. Karakterer og vurderinger er med andre ord en stor del av vår skolehverdag. Antallet er stadig oppe til diskusjon – Molde videregående har de siste årene vært med på et prosjekt gjennom Utdanningsdirektoratet der antall karakterer er redusert i underveisvurderingen. Karakterene i hovedmål og sidemål er slått sammen til én skriftlig karakter. I praksis vil det si færre karakterer, færre vurderinger og mer tid til å arbeide mot selve målet. Skriver du en analyse på bokmål, behersker du sjangeren på nynorsk også. Snart kan vi forhåpentligvis konkludere med at elevene ikke skriver dårligere sidemål av å ha én skriftlig karakter.
Norskfaget er skolens viktigste fag. Du har helt rett i at du mest sannsynlig aldri vil skrive en diktanalyse etter at du har gått ut av den videregående skolen, men du vil alltid ville trenge den tekstkompetansen faget gir deg.
«Får vi karakter?» er spørsmålet som møter oss hver dag. Det er ingen tvil om at dagens elever er over gjennomsnittet opptatt av gode karakterer. Jeg vet med sikkerhet at karakterpresset styrer mye av hverdagen deres. Kravet til seg selv og egne prestasjoner blir bare større og større.
I de siste årene har ambisjonene om karakteren 6 økt veldig i omfang. «Alle» har som mål å få den høyeste karakteren i flest mulig fag. Det er en umulig oppgave og skuffelsene kommer deretter.
Jeg er både irritert og lei meg over at karakterene 4 og 5 har blitt «dårlige» karakterer. Det er absolutt ikke dårlige karakterer. Samtidig skjønner jeg presset når karaktersnittet på de ulike studiene bare øker og øker.
I en ideell skoleverden hadde vi kanskje ikke hatt karakterer – kun motivasjonen til å lære, men i praksis ser vi hver dag at karakterene er den største motivasjonen til å arbeide med skolefagene. Og ja, selv bruker jeg antall norskkarakterer som argument for å framme motivasjonen til å arbeide med mitt fag.
Det sies at Generasjon prestasjon er i ferd med å bli Generasjon depresjon – og det er en tendens vi må motarbeide med alt vi har. Hverken lykke eller vellykkethet måles etter gode karakterer eller annen type status. Ibsen sa det så fint: Hva er lykken annet enn det å være i overenstemmelse med seg selv? Men det er vel der selve utfordringen vår ligger – å være i overensstemmelse med oss selv.
Høstferien er over og mørketiden er rett rundt hjørnet – nå er det ekstra viktig å fokusere på det som er positivt. Som jeg sier til både mine døtre og elever; skole er viktig, men sørg for å flire minst en gang hver dag.