Fram til 1960-tallet lå de der og ruvet, som eneste tilbud til psykiatriske pasienter: de store asylene, i landlige, vakre omgivelser, men omgitt av høge gjerder. Og en aura av mystikk, myter og en porsjon uhygge.

Oppdøl var ett av dem, fra 1913. Havnet man der, risikerte man å bli boende resten av livet. «Hull i gjerdet på Oppdøl» var erterop blant unger, som hint om noe galt i hodet.

Anders Thorn (77), lege på psykiatrisk Lundavang like etter oppstart, husker fra egen barndom hvordan det var:

– Det bodde ei «sinnssyk» dame på et loft ved mors heimsted på Hadeland. Hun viste seg aldri, men vi hørte av og til skrik og hyl. Det var skummelt. Det var ikke uvanlig at sinnssyke ble gjemt bort, det var skam å ha en sinnssyk i familien. Og slik er det i flere land ennå.

Nye tider – nye tanker

Så feide 1960-tallet over Vesten og Norge, med ungdomsopprør, kvinnefrigjøring, og også nye tanker om psykiatri og psykisk helse. Da gikk det en bølge over landet med etablering av psykiatriske avdelinger i og ved somatiske sjukehus. De skulle opprettes på linje med andre spesialavdelinger ved sjukehusa, og bidra til å alminneliggjøre psykiatri i folks bevissthet. Hvert fylke skulle ha én, og Molde var blant de første i landet.

– Avdelingen ble opprettet for å gi folk med lettere psykiatriske diagnoser en annen type tilbud enn asylene kunne gi.

Det sier leder ved avdelingen i dag, Lill Tove Gimnes.

Romsdals Budstikke møter Gimnes, Thorn, og psykiater og overlege Trude Sæther i «psyk.avd», som det står over døra i vestfløya på Lundavang. Bakgrunnen er denne ukas markering av avdelingens første 50 år – om enn ett år forsinket av ulike grunner. Rundt hjørnet er også Verdensdagen for psykisk helse på tirsdag, 10. oktober.

Lå seks på rommet

Da tilbudet åpnet 2. mai 1966, var dette det eneste i sitt slag i fylket, så pasientene kom fra hele Møre og Romsdal:

Anders Thorn forteller:

– Det var forferdelig travelt. Avdelingen var dimensjonert for 30 pasienter, men vi fikk inn 47 når 4-mannsrom ble gjort til 6-mannsrom. Pasientene kom fra hele fylket, og vi hadde én psykiater i starten.

Det konstante overbelegget ble godkjent av Helsedirektoratet som en foreløpig ordning, på grunn av det store behovet. Etter hvert fikk Ålesund tilsvarende tilbud, og situasjonen bedret seg.

Thorn var turnuslege på Molde sjukehus da avdelingen åpnet med Leif Foss som overlege. Tre år etter ble Thorn ansatt som assistentlege på avdelingen, ett år etter at nå avdøde Jarl Vaadal ble ass. overlege.

Vaadal ble seinere sjefpsykiater for både Lundavang og Hjelset (tidligere Oppdøl). Han har skussmål som dyktig behandler, administrator og brubygger – mellom somatisk og psykiatrisk fagmiljø, og innad i psykiatrien. «En nestor og sentral person i psykiatrien i vårt fylke. Vi er takknemlige for inspirasjonen han ga oss i mange år», skrev kollegene i Vaadals nekrolog i Budstikka, i april 2007.

Sjukdommer har endret seg

Det er på Vaadals kontor vi møtes til en prat – stort, med gylne 60-tallshyller og ditto skinnende skrivebord. Her «bor» overlege Sæther, ansatt i 1995, overlege fra 2001:

– Hvordan har psykiatriske diagnoser og behandling endret seg gjennom disse åra?

– Mye er nok det samme: angstlidelser, depresjoner, bipolare lidelser – særlig tilstander som er genetisk betinget.

Men det er også endringer i sjukdomsbildet. Thorn forteller om pasienter med krigsskader, de er ikke her lenger.

Psykiatriske diagnoser trigget av rus, derimot, er det mer av:

– Allerede ved første hasjrus, kan må få en psykose man aldri kommer ut av, eller starten på en schizofreni, sier Sæther.

Rus og psykiatri henger ofte sammen, men kan være vanskelig å behandle fordi pasientene er i ulike system. Noen sjukehus har avdeling for dobbeltdiagnoser, men ikke Molde.

Mer spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser er også en lidelse som er blitt vanligere:

– Spiseforstyrrelser er 3. viktigste årsak til død blant unge jenter i Europa, sier Sæther.

Økningen skyldes mest at klart flere nå har bulimi (kraftig overspising, red.anm.), sier Sæther. Og:

– Sjøl om de ofte er normalvektige, kan bulimi være dødelig.

Hva gjelder anoreksi, har hun overraskende fakta:

– Talla viser at det var like mange med anoreksi for 30–40 år siden som nå, sjøl om kroppspresset er sterkere og det er mer åpenhet. Og mye tyder på at nonner på 500-tallet som sluttet å spise og ble kåret til helgen, faktisk led av anoreksi.

Ni av ti med anoreksi er jenter, mens flest gutter og menn har «motsatt» diagnose – megareksi: Da føler man seg liten og tynn og overdriver trening for å se større og sterkere ut.

Det er bare de mest alvorlige tilfellene av spiseforstyrrelser som legges inn på Lundavang. De fleste får hjelp via avtaler på poliklinikken.

164 elektrosjokk i fjor

Ca. halvparten av innlagte på «psyk.avd» Lundavang har såkalte stemningslidelser, det vil si depresjoner eller manier.

– Ekte manier trenger ofte skjerming og kommer til Hjelset. Her på Lundavang behandler vi mye alvorlige depresjoner, sier overlegen.

En viktig del av tilbudet er elektrosjokk – ECT. Øverst på en bokhylle på Sæthers kontor står et kvitt elektrosjokk-apparat – som en litt stor dab-radio, med to svarte «øreklokker». – Denne virket bra, men vi har fått en ny, tilkoplet skjermer med mer overvåking, sier Sæther. Og:

– Elektrosjokk er den beste behandlinga vi har for djupe depresjoner og fødselspsykoser, når verken medisin eller samtaleterapi hjelper.

For pasienter som fyller kriteriene, er resultatene så gode at de også får søkere de må si nei til.

– Når de ikke fyller kriteriene, må vi forklare dem at elektrosjokk trolig ikke er særlig effektivt i deres tilfelle.

Mer prat – mindre medisiner

Medisiner som brukes i dag, f eks antidepressiva, har mindre bivirkninger og funker bedre. Likevel brukes det mindre medisiner og mer samtaleterapi nå enn for 50 år siden, sier Thorn og Sæther.

Sæther driver sjøl med såkalt psykodynamisk terapi, med utspring i psykoanalysen.

De siste åra har også kognitiv tilnærming fått vind i seila. Det handler om å endre tankemønstre gjennom rasjonelle tanker og handlinger, gjerne «triks» for å håndtere sin lidelse bedre.

En spennende metode uten medisiner, er EMDR. Det har vist seg effektivt for dem med traumatiske erfaringer som hjemsøker dem med sterke, vonde følelser. Så utrolig det enn høres: fokus på en finger som beveger seg fram og tilbake foran øynene, samtidig som man tenker på den traumatiske opplevelsen, gjør at vonde minner mister makt.

Underviser i sjukdommen

Ved avdelingen legger de også vekt på å lære pasientene hvordan psyken og psykiske lidelser fungerer. Stikkord er psykoedukasjon – eller «undervisning i psyken». Man lærer mest mulig om egen sjukdom for å rustes til bedre kontroll over lidelsen. Det har vist seg effektivt.

– På slike samtaler har vi også med familie og pårørende, så de får samme kunnskap. Det har vi gode erfaringer med. Det bidrar også til at stigma («brennemerke») av sjukdommen og pasienten blir mindre. Ikke minst gjelder det pasientens syn på seg sjøl, sier Sæther.

– Stigma er ferskvare

Mange kan nemlig syns det er greit at andre får psykiatrisk diagnose, men har vanskelig for å akseptere at man får det sjøl. Sæther:

– Vi ser at innsikt i egen sjukdom gir pasientene verktøy til å forklare sin situasjon, og også mer sjøltillit.

Her er familien viktig. Når de får samme kunnskap, kan de se når en person blir dårligere, og bidra til raskere til behandling.

– Rask behandling bedrer utsiktene til å bli frisk. Når familien holdes utenfor, blir det lett til at den sjuke prøver å skjule når det går dårligere.

Familie og pårørende ble for øvrig trukket inn i behandlinga fra 70-tallet, sier Thorn. Hanskiftet beite nettopp til familieterapi etter hvert.

Å lære folk om psykisk helse og diagnoser er viktig for å minske fordommene mot psykisk sjukdom:

– Det må vi aldri glemme å jobbe med! Innsatsen mot stigma er ferskvare, det kommer stadig nye pasienter, nye pårørende, sier Sæther. Hun underviser sjøl om psykisk helse rundt om, ikke minst på skoler.

Metodene endres

Vi forlater kontorfløyen og kommer til dagligstua med sofagrupper, peis, tv, og utsikt til moldepanoramaet. – Her hadde vi daglige stormøter i min tid, sier Anders Thorn.

– Da var alle samlet i denne stua – psykiatere, psykologer, fysioterapeuter, aktivitører, miljøarbeidere og pasienter. På møtene ble pasientene konfrontert med ting de hadde gjort. De kunne ha gått sin veg og ikke kommet tilbake i tide, eller de hadde vært kranglete. Møtene var nok ganske brutale for pasientene.

– Var det en behandlingsform som fungerte godt for pasientene?

– Nei, jeg tror ikke det. Men den gangen trodde vi på gruppeterapi, konfrontasjoner og sensitivitetstrening, sier han.

Overlege Sæther forteller at de fortsatt har daglige møter mellom fagfolk og pasienter: – Men de handler mest om å planlegge dagen.

Det terapeutiske samfunn

På en vegg i dagligstua er en bokhylle full av brettspill, på en annen en hylle med garn, strikkepinner og sysaker. Den siste hylla kommenterer Sæther slik: – De tingene er rest fra tida da arbeidsterapi var del av behandlinga, pasientene fikk f eks gjøre håndarbeid av ulikt slag. Vi hadde aktivitører og ergoterapeuter. Og vi kunne dra til Bjorli en hel uke på hotell. Tanken var at det lå god terapi i aktiviteter og samvær. Men de pengene er borte.

Nå består teamet av psykiatere, assistentleger, psykologer, fysioterapeuter, psykiatriske sjukepleiere på sengeposten, og miljøarbeidere.

Spiser sammen

Innenfor dagligstua er kjøkkenet, som også er spiserom med 6–7 stoler rundt et stort bor.

– Vi ser det som viktig at pasientene spiser sammen, sier Gimnes. Sjøl om det er kjøkken her, kommer maten på tralle fra felleskjøkkenet. Tidligere inngikk matlaging i behandlingsopplegget. – Men mens pasientene ellers på sjukehuset får måltidene i porsjoner, setter vi grytene på tralle så folk forsyner seg sjøl. Det oppleves mer hjemlig.

Siste seksjon på avdelingen er sengeposten, med ti senger.

– Vi har god utnyttelse her, så det er ofte ti pasienter inne, sier Sæther.

Et større rom – ifølge Thorn et 6-sengsrom i hans tid – er nå treningsrom. En økt er nettopp ferdig. Fysioterapeutene har spinningsykkel, vekter, dart og pilatesballer til disposisjon. Anne Skarnes har vært ansatt siden 2009, Pernille Eide Lindmo er turnus-fysioterapeut.

For fysisk aktivitet er viktig her. Hver dag er det trening inne, eller man går på tur.

– Hvilken forskjell gjør fysisk aktivitet for pasientgruppa her?

– For mange gjør det godt å få tilbake gleden ved å få i gang kroppen og være fysisk aktiv igjen. De fleste har vært passive gjennom en periode med sjukdom, sier Skarnes. Og:

– Økt fysisk aktivitet er nyttig for både psykisk og fysisk helse.

Men fysioterapi i psykiatrien er ikke bare fysisk aktivitet:

– Det er også behandling av kroppen for å øke kunnskap om egne kroppslige reaksjoner, f eks etter traumatiske hendelser og angst.

For – «knuter på psyken» slår også gjerne ut i kroppslige plager.

Har tilsyn på sjukehuset

Ved enden av sengeposten går dørene videre inn til det somatiske sjukehuset. Nærheten gjør det enkelt å få gjort fysiske undersøkelser. Og legene på «psyk.avd» får lav terskel til en oppgave de også har: tilsyn med pasienter med psykiatriske diagnoser som er innlagt på andre sjukehusavdelinger.

Hva er hvor i psykiatrien?

Samarbeid og utveksling er det også med de psykiatriske tilbudene på Hjelset og Knausen. Sistnevnte er distriktspsykiatriske senter (DPS) som sprang ut av den psykiatriske avdelingen på Lundavang. I grove trekk forklarer avdelingsleder Gimnes forskjellene slik:

– Første nivå er å snakke med behandler på poliklinikk. Hvis det ikke er alvorlig, henvises man gjerne til Knausen. Trengs innleggelse eller dagbehandling, men ikke tvang, er ofte Lundavang rett. Er situasjonen akutt og det trengs skjerming, er Hjelset stedet.

Hjelset har både pasienter på tvang, og frivillig innlagte. Noen pasienter veksler mellom de tre steden, avhengig av sjukdomsstadium.

Mens Knausen forblir DPS, skal Hjelset og Lundavang slås sammen og inngå i SNR på Hjelset. Det blir nye tider, men løsningene der er ikke helt bestemt ennå.

– Hvordan ser dere for dere psykiatrien de neste 50 år?

Trude Sæther svarer slik:

– Sigrid Undset sa jo at «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Sjøl om diagnoser og behandlinger endres, sliter folk med mye av det samme nå som før. Og vil nok gjøre det i framtida.