Det er tre uker siden Brakstad forlot jobben som rådgiver for den kulturelle kultursekken i fylkeskommunen og tok over kultursjefjobben i Fræna. Hun gikk fra en jobb hvor det var bra med midler, hvor kunne jobbe med å få til et best mulig, profesjonelt program for skoleelevene i hele fyket, til en jobb hvor hun må lete med lys og lupe etter knapper og glansbilder, slite og svette og hale og dra for å få løftet det kommunale kulturlivet opp i knestående.
– Godt utgangspunkt?
– De siste ukene vært fokusert veldig mye på KOSTRA-tall, at Fræna ligger langt nede sammenliknet med andre, ikke har vi rapportert ditt og datt, og mye negativt. Det motiverer meg, jeg vil være med å gjøre det bedre, sier Brakstad og åpner den røde boka. Den røde boka har hun alltid med. I den skriver hun opp alt som hun skal huske, de gode ideene hun plutselig får, lister for alt som skal gjøre. Gode poenger som detter ned. Hva hun skal si til journalister.
– I fylkeskommunen ble jeg vant til å se overgripende og strategisk på ting, men her kan jeg bidra på en mer direkte måte. Da jeg så annonsen tenkte jeg hm … dette kunne være noe. Så etter hvert torde jeg å søke.
– Torde?
– Jeg måtte tenke meg om. Jeg er ikke en sånn person som er så ambisiøs på egne vegne, i forhold til karrierestigen, og de tingene der. Det er ikke viktig å være sjef. Mitt mål er en artig jobb jeg kan brenne for. Og det er dette. Her er det veldig mye morsomt man kan få til.
– Hva da?
– Det er litt vanskelig å si sikkert så lenge jeg ikke vet om har penger. Det første jeg gjør er å søke om penger. Gå inn i tilskuddsporteføljen og se om vi kan få noen smøringsmidler i hvert fall. Å komme i gang med. For det finnes midler der ute, det gjelder bare finne dem.
– Det må vel mer enn smøringsmidler til for å fikse kulturlivet i Fræna? Ikke er det kulturhus, ikke er det noen scene, biblioteket vet vel folk knapt hvor er?
– Vi må tenke på kort og noe på lang sikt. Ikke alt er nødt til å koste fryktelig mye. Nei, vi har ikke kulturhus, men man kan gjøre mye uten kulturhus. Det gjelder å utnytte potensialet som er der. Tettstedsutviklingen, turistsatsingen, kommunesammenslåingen, hvilke muligheter gir det for å løfte fram kulturlivet? Min jobb blir å synliggjøre mulighetene slik at politikerne kan ta noen fornuftige valg.
– Hva skal du synliggjøre først?
Brakstad understreker at hun bare har vært i jobben i tre uker, så det er litt tidlig med de store programerklæringene.
– Jeg har bare vært der i tre uker så jeg skal være litt forsiktig. Men tallene viser at vi er forferdelig dårlig på bibliotek. Helt bånn. Det har med beliggenheten å gjøre, der nærmest tilfeldig hvis du snubler inn på biblioteket. Jeg vil fryktelig gjerne få flyttet biblioteket mer sentralt, og utvikle det til en kulturarena. Bibliotek i dag er mer enn bibliotek. Det er et sted med aktivitet, med debatter, bokbad, plass til arrangement og forestillinger. Jeg har veldig lyst til å få til det sammen med biblioteksjefen. Vi gjør det nå også, men det dreier seg mer om få åpnet opp det vi har og vist det fram.
Fra fylkeskommunen har Brakstad med seg tung kompetanse i formidling til barn og unge. Det akter hun å benytte for fullt.
– Det er en tid for alt. Fræna har slitt med fryktelig dårlig økonomi. Og det har vært store satsinger på idrettsanlegg og slike ting. Og det er bra. Men nå er det kanskje tid for å se på den andre biten, på kulturarena og møteplasser, særlig for barn og unge som ikke er med i organiserte aktiviteter. Fræna må gjøre seg lekker for ungdommen. Vi må fokusere på det som øker bolysten deres.
Sjøl er Hanne Brakstad oppvokst på Kviltorp, men bor på Kvam sammen med ektemannen Arnt som er daglig leder i Aukra næringsforum, og sønnen Are. Hun ser ingen problem med å bo i Molde og jobbe i Fræna.
– Jeg tror ikke det er noen ulempe. Kommunene må bruke hverandre uansett. Vi må ha tilbud som utfyller hverandre.
– Hva hører du på i bilen fra Molde til Fræna?
– Lydbøker. Jeg har ikke DAB i bilen så jeg måtte finne på noe annet. Nå er jeg akkurat ferdig med Jan Kjærstads siste og har tenkt å begynne med et italienskkurs. Litt usikker på hvordan det går ... Men jeg skal prøve.
Brakstad liker å prøve. Hun utsetter seg for kunstneriske og kulturelle prøvelser av alle slag. Hun gir seg aldri.
– De største opplevelsene er ofte der du får noe du ikke har forventet. Når du ikke aner hva som venter deg. Når jeg går på konsert har jeg ingen tanker om at dette liker jeg eller dette liker jeg ikke. Jeg bare liker opplevelsen av å være på en konsert. Derfor går jeg aldri, jeg blir til det er slutt.
– Uansett?
– Uansett. Jeg vil ha hele opplevelsen.
– Hva synes du om de som går fra konserter?
– Nei, det må folk gjøre som de vil med. Men jeg mener man skal trene øret sitt for ukjente og vanskelige ting. Man må lese en dårlig bok for å vite hva som er en god.
– Hvilken kulturopplevelse gir deg mest?
– Umulig å si. Het umulig.
– Hvis du måtte velge et øyeblikk som virkelig står fram?
– Hvis jeg måtte …
Brakstad tenker seg om. Lenge. Ikke noen notat om det i den røde boka.
– Hvis jeg måtte si noe så er det kanskje Bruce Springsteen i Vigelandsparken sammen med mann og barn. En veldig, veldig fin opplevelse. Men det er så mange øyeblikk. Jeg er en kulturforbruker innenfor mange sjangre, og bruker den kulturen som er her. Jeg er veldig glad i jazz. Bjørnsonfestivalen ... Jeg har et stort hjerte for film. Mandag var jeg i Frei kirke og hørte Solveig Slettahjell og Tord Gustavsson, det var en helt fantastisk opplevelse.
– En religiøs opplevelse?
– Jeg er en ikke religiøs person. Jeg kan oppleve mektige ting i kirka men det er ikke knytta til religion. Jeg meldte meg ut av statskirka som 15-åring. Men jeg har veldig respekt for kirka som en religionsbærer og kulturbærer i samfunnet vårt.
– Er du en åndelig person?
– Nei, jeg tenker ikke på meg sjøl som det.
– Så hva skjer etter døden?
– Da er det vel slutt. Det er nok ikke noe mer da, tror jeg.
Brakstad er ingen utøver. Hun har for lengst skjønt at hennes talent er bak scena, ikke på.
– Mitt bidrag er å få ting til å skje, ler hun og legger til at hun har spilt klarinett i skolekorpset.
– Og ukulele i trivelige lag. I fylkeskommunen var vi noen damer som tenke at damer i vår alder burde kanskje kunne spille noe. Så hva kunne vi lære raskt? Jo, ukulele.
Jeg vil ikke si vi opptrådte, men vi spilte på juleavslutningen. Jeg har ikke øvd på ett år, men det må jeg vel begynne med igjen hvis noe leser dette.
Som kultursjef blir også friluftsliv en del av jobben til Hanne Brakstad. Det er hun glad for. Brakstad elsker sin kajakk.
– Skal jeg kople helt av er det nok kajakken. Bare flyte sakte framover mot et mål langt der framme, tett ned mot sjøen, se og høre fisk, fugl, nise. Ørn som sitter på sin faste plass ... det er ikke mulig å være stresset i en kajakk. Jeg må begynne å padle i Fræna og gjøre meg kjent der. Det er en flott fjord der.
Hun elsker fjellet også. Det blir ikke så mye klatring lenger, men raske fjellturer med liten sekk, det er tingen.
– Mannen min tar tung sekk og vil gjerne sitte lenge og drikke kaffe og nyte stillheten og alt det der. Han har veldig god tid. Jeg er mer rastløs. Når jeg er kommet opp tenker jeg at ok, nå har vi gjort det, nå går vi ned igjen.
– Du er mer en «do-er» enn en «thinker», kanskje?
– Ja, vil nok si det. Jeg er nok en type som ser muligheter i ting. Som ser praktisk hva vi kan få til, Ikke gruble for mye, men tenke at vi prøver sånn og så gjør vi slik. Sjøl om det ikke er så mye penger og ressurser.
– Og så er du litt sta.
– Litt sta. Det kommer nok godt med. Tror vi må være litt sta på kulturens vegne. Og det tror jeg Fræna vil ha. Jeg regner med at de har ansatt en kultursjef fordi de vil noe.