1. Du har blitt omtalt som både hypokonder-ekspert og psykiatri-humorist, er det noe du kjenner deg igjen i...?

– Nei. Jeg er professor i indremedisin. Emeritus, det vil si at jeg er pensjonist. Jeg har sluttet, men jobber fortsatt i en tjue prosent stilling ved Hypokonderklinikken i Bergen. Den eneste i sitt slag i landet. Så jeg er først og fremst en fagmann som holder foredrag. Jeg er seriøs, men publikum kan godt le av det. Og det gjør de jo.

2. Hva er egentlig hypokonderi?

– Det er helseangst. Når du har som prosjekt å ikke dø eller bli handikappet, for eksempel. Du overvåker kroppen og blir redd. Det er en angstlidelse. Bare rundt én prosent av befolkningen tilfredsstiller kriteriene for diagnosen hypokondrisk lidelse, da går angsten utover hverdagslivet og må vedvare i minst seks måneder. Hypokonderi kan behandles med kognitiv terapi. Jeg har cirka 100 pasienter i året, rundt 70 av disse blir ganske bra.

3. Hvorfor ble hypokonderi ditt spesialfelt?

– Jeg er spesialist i indremedisin og psykiatri, men opptatt av helheten, og samspillet mellom kropp og sjel. Tidligere fantes ingen slik klinikk, og pasienter med symptomer på hypokonderi ble sendt rundt i helsevesenet, uten å få behandling eller støtte. Så da jeg ble bedt om å drive en liten poliklinikk, sa jeg ja.

4. Du holder foredrag om folks bekymringer. Hvilke er de klassiske?

– Mange bekymrer seg for barna selv om de for lengst er myndige. Det er helt unødvendig, fordi det er utenfor vår kontroll. Det er bedre å gi dem penger og støtte. Det gjør jeg selv, det fungerer helt utmerket. Og så er det helse, liv og død, og ikke minst, sosial angst - hva andre synes om deg. Også helt unødvendig, for det får du virkelig aldri vite. Og så er det økonomi. Det finnes ingen grenser for hva vi bekymrer oss for, og mange grubler for mye på spørsmål det ikke finnes svar på, i stedet for å bruke krefterne på å leve et godt liv.

5. Du sier at flaks og uflaks er undervurdert - hva mener du med det?

– Det er essensen av det jeg snakker om. Det er så mye i verden vi ikke har kontroll på, som styres av flaks og uflaks. Det meste her i livet kan vi ikke gjøre noe med, men hvordan vi forholder oss til det som skjer bestemmer vi selv. Jeg er opptatt av våre holdninger, til oss selv, fortiden og fremtiden, grubling og bekymring, risiko og usikkerhet. For eksempel: Ikke bekymre deg for å fly. Det er jo uansett helt utenfor din kontroll, og dermed helt bortkastet.

Det betyr ikke at jeg er motstander av angst. Angsten kan være livreddende. Jeg er for angst, så lenge den er velplassert og ikke spres rundt i hverdagen.

6. Foredaget i Molde har tittelen «Konge i eget liv» - hvorfor det?

– Fordi jeg har slik sans for kongen og hans holdninger. De kan folk lære mye av. Han har jo hatt kreft, og ble en gang spurt om han var redd for tilbakefall. «Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist», svarte han. En pasient på Hypokonderklinikken sa til meg at «det er jo akkurat motsatt av meg». Og så lo han.

7. Du har gitt ut flere populære selvhjelpsbøker. Kan en bok virkelig endre noen?

– Tre av bøkene er samlet i en triologi, Selvhjelpstriologien: Sjef i eget liv, Kongen anbefaler og Det er ikke mer synd på deg enn andre. Bøkene er faglig fundamentert, men kan leses av hvem som helst. Hva det vil bety for deg å lese den, vil jo avhenge av din holdning til den, ikke sant? Jeg får i hvert fall mange gode tilbakemeldinger.

8. Du har selv vært alvorlig sjuk - du ble lam og måtte bruke rullestol?

– Ja, jeg har vært lam en gang. Det var i 1984. Jeg ble rammet av transvers myelitt, og var sjuk i et halvt år. Jeg går fortsatt litt rart, og står helt stille når jeg holder foredrag. Det viser seg at vi mennesker takler ekte problemer mye bedre enn tenkte. Vi får støtte, oppmerksomhet og klemmer. Tenkte problemer slår liksom ikke like godt an i vennekretsen.

9. Hva lærte du av det halve året som lam?

– Jeg lærte ikke noe spesielt av å bli lam. Jeg visste fra før at verden er urettferdig. Jeg hadde uflaks. Men så hadde jeg flaks igjen, og kom meg opp på beina. Men interessant var det. Jeg fikk jo veldig god tid. Jeg var 35 år og hadde mange fine samtaler med venner og kjente på sykehuset. Og så begynte jeg å forske. En god venn sa til meg at «møter du veggen er det ofte en dør i nærheten». Jeg ville se hvor langt jeg kunne drive det.

10. Du holder foredrag hver dag, av og til flere om dagen. Hva skyldes populariteten?

– Du får komme og høre selv. Men jeg tror mange kjenner seg igjen. De sitter også igjen med noen teknikker for å komme seg ut av vante tankemønster. Og så ler de godt av seg selv, da.

Foredragene gjør også at jeg tjener litt penger og kan reise til Afrika. Min kone er derfra, og vi driver blant annet et kurssenter for musikk og kognitiv terapi. Det er for øvrig et kall å være folkeopplyser.

VERA HENRIKSEN