– Den handler om en desillusjonert jazzpianist og en sanger som har sluttet å synge, som ender opp på en ukes spillejobb i Venezia, forteller Hilde Brunsvik.
Hun har åpnet døren til det gamle tømmerhuset på Hoem i strålende høstvær. Gjennom kjøkkenvinduet lyser Vågøy kirke hvitt mellom trærne.
Kirka som har en slik klang at Hilde forelsket seg hodestups i den.
– Det er i Oslo vi har hverdagslivet vårt. Men så var jeg jo så gal at jeg dro i gang Klangfestivalen. Det er mange jeg skal møte og snakke med. Så da blir det mer tid her på Hoem, sier Hilde, og legger til at «hadde Edvard vært her nå, ville du fått et helt foredrag om stedet, husa, kirka og slektningene».
Leser ikke manus til hverandre
Hun debuterte med Fiskens Ansikt i 1989, og har siden skrevet en novellesamling til og to romaner, samt biografien om jazzmusikeren Einar Pastor’n Iversen.
Nå sitter hun med sin første skjønnlitterære bok siden 2001, «Reise til menneskene», i hendene, rykende fersk fra forlaget. Utover den konkrete handlingen, om sangeren som sluttet å synge - slik Hilde selv gjorde en gang - handler den mer overordnet om å være en fremmed, og finne vegen til fellesskap - uten å miste seg selv.
– Leser du og Edvard hverandres manus?
– Det er lite. Den fineste opplevelsen er jo når du kan lese boka fersk og ny. Men det er klart vi diskuterer ting, men det blir mer om det kunstneriske, og selvsagt bransje-ting, sier Hilde.
– Hva tenker du om den enorme suksessen han opplever med diktningen om sine egne forfedre?
– Det er fantastisk og gleder meg sterkt. Da jeg møtte Edvard, det var i 1994, var han jo ikke der litterært, sier Hilde og legger til:
– Det største for meg er å oppleve hvor folkekjær han er. Han reiser mye ut til publikum, og jeg har vært med noen ganger. I hver bukt og på hvert nes, i saler og forsamlingshus, kommer de ham i møte, de ler, de gråter og lytter. Å ha så mange oppriktig interessert lesere, det er så vakkert. Og det gjør sterkt inntrykk.
Sang som instrument
For Hilde, som er oppvokst i Moss, begynte det med sang.
– Jeg skjønte egentlig ikke at jeg kunne gjøre noe annet. Men etterhvert fikk jeg sceneskrekk og fant ikke helt vegen musikalsk, forteller Hilde, som sluttet å synge.
Hun skrev hele tiden egne sanger. Da hun fikk barn, oppdaget hun at hun også hadde historier å fortelle.
– Jeg har aldri hatt noen smart plan, eller strategi. Jeg bare gjør, forklarer Hilde, som har hovedfag i idéhistorie og fem års sangutdanning fra København.
– Hva gjorde at du begynte å synge igjen?
– Jeg måtte. Det ble for vanskelig for meg å ikke jobbe med musikk.
– I hvor stor grad handler romanen din om deg selv?
– Det er jo en del av meg og mine erfaringer, som jeg dikter fram til noe som går langt utover mitt eget liv. Men jeg reflekterer ikke så mye rundt debatten om virkelighetslitteratur. Den oppleves ikke så relevant for egen del, sier Hilde.
På turné for tredje gang
I dag går det litterære og musikalske hånd i hånd for Hilde, som også har en streit jobb, som hun kaller det: En administrativ deltidsstilling i Oslo domkirke.
Og selv om hun og Edvard ikke samarbeider om sine litterære prosjekt, jobber de sammen - seinest i forrige uke på klangturné i Romsdal.
– Det er tredje gang vi er på turné. Disse konsertene er basert på Edvard-tekster og dikt. Det mange kanskje ikke vet, er at Edvard også er en fantastisk poet. Det drysser stadig dikt og rim rundt ham og ut av lommene hans. Det er et så fint materiale, de diktene fortjener en plass, sier Hilde, som har jobbet fram musikken sammen med musikerne Jorun Marie Kvernberg og Dag-Filip Roaldsnes.
– Edvard er jo en musikalsk forfatter. Selv om han er elendig på dansegolvet, sier Hilde.
– Kan det bli aktuelt å gå i studio?
– Vi har tenkt på det, ja. For hver gang jeg framfører de rike, gode tekstene, tenker jeg: Jeg er heldig som får synge dette.