Når Torunn Haldorsen tenker tilbake til tida i barnehagen, er det jentene hun husker. På barneskolen var hun bare forelsket i de samme guttene som de andre jentene. Hun vokste opp på Bjørset i blokka i Skolevegen. Like i nærheten bodde familien til Inger som skulle bli hennes store kjærlighet. Til tross for at Inger tilbrakte mye tid hos familien, møttes de aldri. Det første møtet skulle ikke finne sted før begge var voksne.

Historien er som tatt ut av et magasin. Inger var nyutdanna fysioterapeut, Torunn hadde problem med skuldra og bestilte seg en time.

– Forholdet var helt profesjonelt mens jeg var pasienten hennes. Vi utviklet et vennskap, og etter at hun flyttet til Oslo fortsatte vi å holde kontakten over meldinger, forteller Torunn.

Etter hvert ble det mer og mer kontakt. Da Torunn og ei venninne skulle til Oslo på jentetur, avtalte hun og Inger at de skulle møtes. Da var det gjort.

– Inger kom på besøk til meg flere ganger, og vi var utrolig forelsket. På det tidspunktet bodde venninna mi i underetasjen hos meg, og jeg bestemte meg for å fortelle henne at Inger og jeg var kjærester.

Torunn hadde ikke fortalt det til noen, og var livredd for reaksjonen: «Du, jeg må snakke med deg om noe», sier hun til venninna. «Du er blitt sammen med Inger?» svarer hun.

– Jeg skjønte ikke hva jeg var så redd for. Det var ikke farlig i det hele tatt. Hun kjente meg jo så godt, sier hun.

Likevel kom nervøsiteten og redselen sigende da hun skulle fortelle foreldrene om det nye forholdet.

– Jeg var pissredd, og trodde jeg skulle daue. Jeg fortalte det til søstera mi først, og hun ble med som støtte. Men også her var jeg redd uten grunn. Mamma har aldri sagt et nedsettende ord i hele sitt liv. Men du hører alle skrekkhistoriene, sier hun.

Torunn trommet familien sammen, og ba dem om å sette seg ned: «Hva i all verden er det nå?» lurte mora. «Jeg foretrekker å stå», sa faren. «Jeg har blitt sammen med Inger», fortalte Torunn. «Var det bare det?» var reaksjonen.

– De mente jeg burde kjenne dem bedre enn som så. Det er jeg enig i. For de fleste går det bra å komme ut av skapet, og ofte er frykten for reaksjonene langt større enn dem man får. Men for mange er det også en negativ opplevelse, og det er de historiene man har i bakhodet, sier hun.

Hun kom også ut til sjefen sin. Sjøl husker hun ikke hvordan hun la det fram, men han har minnet henne på det i ettertid.

«Jeg har fått meg en kjæreste som bor i Oslo og spiller fotball på eliteserielaget Røa.» «Men Røa har ingen lag i eliteseri ... Ååh!»

– Jeg kunne se at det gikk opp et lys for han, flirer hun.

Torunn og Inger var det første skeive paret som ble viet at Human-Etisk Forbund i Møre og Romsdal. Slikt blir det førstesideoppslag i lokalavisa av. Med det kom også en av de få negative kommentarene Torunn noensinne har fått i løpet av de 14 åra hun har vært seg sjøl.

– Det var en mann som skrev at han satt kaffen i halsen av oppslaget i Romsdals Budstikke, ler hun.

Før Torunn møtte Inger og giftet seg med henne, var hun gift med en mann som hun fikk tre barn med. Det er ikke alltid like lett for folk å forstå.

– Mange lurer på om jeg er bifil siden jeg har vært gift med en mann. Når du kommer ut av skapet viser du en helt ny side av deg sjøl du skal dele med andre. Vi er veldig opptatt av å sette folk i bås. Gi dem en tittel. For meg handler det i grunn ikke om kjønn. Jeg forelsker meg i personlighet, sier hun.

Mange definerer henne som skeiv, men for Torunn er det så mye mer som definerer henne. Det å være skeiv kommer langt ned på lista.

– Jeg er mor, bestemor, kone, datter, søster. Å være skeiv er en del av meg, men det er ikke hele meg, sier hun.

For seks år siden fikk Torunn og Inger ei datter. Det var Inger som bar henne fram, og for Torunn var det en spesiell opplevelse.

– Da fikk jeg oppleve det og. Det var vanskelig å være der og se og vite hun gikk gjennom. Skulle vi gjort det en gang til, ville jeg født sjøl. Men det var en fantastisk opplevelse å være med på, sier hun.

I ettertid har hun fått spørsmål om hun er like glad i dattera hun fikk med Inger som de andre barna sine. Siden hun ikke bar henne fram sjøl.

– Blod er tjukkere enn vann, men kjærlighet er tjukkere enn blod, er mitt svar på det spørsmålet.

Hun har blitt møtt av noen uvitende etter at hun sto fram. Blant annet har hun fått kommentarer på at hun kler seg i kjoler og skjørt: «Kan du gå kledd slik da?»

– Nei, det må vel synes på 100 meters avstand at jeg er lesbisk. Man må bare se humoren i det.

Det er ikke sånn at Torunn og Inger går rundt og tenker over at de er skeive i hverdagen.

– Vi har et vanlig liv. Vi står opp, ser på tv, kjører og henter på skolen, drar på fritidsaktiviteter. Vi lever et veldig standard liv, akkurat som heterofile, sier hun.

Barna til Torunn reagerte ikke da hun ble sammen med Inger. Det har vært åpenhet hele vegen.

– Huset vårt har vært et samlingspunkt for vennene til alle barna mine. Jeg har ikke tall på hvor mange pizza jeg har bakt opp igjennom åra. At Inger og jeg er sammen har aldri vært et tema. I hvert fall ikke mens de var hos oss.

Torunn tror at de færreste barn og ungdom som har motforestillinger mot homofile har lært det av seg sjøl.

– Når de sier «jævla homo,» er det ikke nødvendigvis fordi de synes det er fælt, men fordi voksne snakker stygt om homofile rundt barna. La barna få bestemme sjøl hva de skal tenke og mene, sier hun.

Torunn er opptatt av respekt for medmennesker, og kan skjønne og respektere at folk ikke liker likekjønna forhold.

– Men du kan ikke hate mennesket bak homofilien. Jeg må forvente at folk skal respektere meg for den jeg er, men jeg må gi respekt tilbake, sier hun.

Nettopp det er hun opptatt av å formidle til medlemmene i «Molde på skeiva,» organisasjonen hun offisielt startet i 2010. I år har hun blitt tildelt fylkeskommunens likestillingspris for sitt arbeid i organisasjonen og for å framme åpenhet rundt LHBT-personer.

– Molde har noe helt unikt i Molde på skeiva. Vi har bygget grunnmuren, og er nå i gang med reisverket. Vi arrangerer flere events i løpet av året, og har fått de til å bli tradisjoner, sier hun.

Etter at det ble offentliggjort at hun hadde fått likestillingsprisen, har oppmerksomheten rundt henne tatt helt av. Under innflytterdagen hadde Molde på skeiva stand i Storgata, og det strømmet på med folk.

– Det var kjempeartig! Men jeg måtte dra på hytta, ta på meg fiskevest, finne fram båten og dra ut og fiske for å kople av etterpå.

Det er det som er den egentlige Torunn. Hun har så å si vokst opp i båt, og hver eneste ferie med familien ble tilbrakt til sjøs. Hun tror det er det som har gjort henne så opptatt av samhold.

– Det er viktig å samle familie både til fest og sorg. Det å ha noen, sin egen flokk, er viktig for meg. Jeg er enormt heldig, og har mange venner og et stort nettverk.

Nettverket utvides stadig i takt med Torunns nye hobbyer.

– Det har jeg aldri prøvd før, så det får jeg sikkert til, sa Pippi. Det har også blitt mitt motto.

På verandaen heime har hun bygget eget drivhus, sjøl om hun aldri har klart å holde liv i plantene sine. Hun har også meldt seg inn i hagelaget.

– Orkidee har vært den eneste planta jeg har holdt i live. Men det er så fint å legge et frø i jorda, for så å se ei plante vokse opp. Alle tror jeg er så flink, men det er bare flaks, sier hun.

Torunn har samlet frø i hele sommer, overalt. Hun legger dem i et kaffefilter og noterer hvor hun har funnet dem og hva det er.

Hun binder også sine egne fluer, og har vært på fluekastekurs.

– Jeg får energi av å holde på. Snart skal jeg begynne å sy luer. Jeg har aldri gjort det før, men har stor tro på at det skal gå.

– Tenk så mye man får oppleve i løpet av livet. Inger og jeg har tatt over familiebåten, og nå skal vi bli båtfolk til neste år. Vi må bare pusse og sette den i stand først. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre. Det handler bare om å ha nok tid. Jeg håper jeg får leve i mange år til, slik at jeg rekker alt.