Hvordan gjøre en av verdenslitteraturens store klassikere om til en lettfordøyelig radiosending myntet på ungdom? Dette er hva den standhaftige FM-kanalen gir seg i kast med når de skal bringe Miguel De Cervantes Saavedras ”Don Quijote” ut til folket.

Bare så det er sagt med en gang, dette er en radiosending litt utenom det vanlige. Jeg håper og tror ikke det samme kaoset hersker i NRKs lokaler eller hos 1FM for den saks skyld. Det anarkistiske frislippet mot slutten kan minne om forstillingen Århundrenes legender, og det er ikke så rart siden instruktør Tormod Carlsen også hadde en hånd om den forestillingen.

Stykket er et nytt prov på Teatret Vårts vilje og evne til å eksperimentere. Ved inngangen fikk vi utlevert et headset for å kunne følge den viltre radiosendingen. Ledet av den energiske og lidenskapelige radioverten Aurora (Vivi Sunde) så får galskapen et slags system. Med seg har hun sin trofaste hjelper Jan Tore (Bjørnar Lisether Teigen), et ungdomspanel bestående av Janna (Johanna Mørck) og Håvard (Lars Melsæter Rydjord), sangerinnen Tonje (Sara Fellman) og Sindre (Hugo Mikal Skår) som en slags assistent.

”Don Quijote” er en sprø bok og dette har blitt en temmelig sprø forestilling. På imponerende vis bakes sentrale deler av boken inn i handlingen både direkte gjennom opplesning og et kreativ radioteater, men også indirekte i selve samspillet mellom aktørene. Sunde er glimrende som idealistiske radiovert. Aurora er av den sorten som egentlig ikke trenger noen å intervjue all den tid hun i spørsmålene også besørger svarene.

Hennes briller er lidenskapelig fargelagt av den tapre lavadelsmannen slik at alt tolkes i Don Quijotes ånd. Meget god er også Teigen som en litt overvektig og satt radiotekniker. Han fungerer som Auroras Sancho Panza, Don Quijotes trofaste medhjelper. Hans sidekommentarer er av og til midt i blinken, men beklagelig vis også enkelte ganger helt på jorde. I tillegg briljerer Sara Fellman som den litt sarte, men veldig talentfulle Tonje. Ungdomsgjengen og Sindre har også sine morsomme glimt. Dessverre har de ikke like mye å spille på. Rollefigurene utvikler seg ikke med samme dybde som hos Aurora, Jan Tore eller Tonje.

På mange måter var det et veldig morsomt gjensyn med en fornøyelig bok. Stykket greide å sette fokuset på grensen mellom fiksjon og virkelighet med aktuell relevans til søstrene Hjort. Quijotes kamp mot vindmøller er fortsatt aktuell nå over 400 år senere. Kanskje flere får lyst til å lese denne fantastiske boken etter å ha bivånet Auroras utrettelige kamp med å få den i søkelyset? Uansett, dette var en morsom og leken forestilling som jeg håper mange får med seg.