MOLDE: Regissør Tormod Carlsen er i Molde for andre gang; han jobbet også med Århundrenes legender i 2015.

– Denne gangen har jeg sørget for å få balkong med utsikt. Jeg blir oppriktig glad av å se utover fjellene, jeg kan se på dem i timesvis, sier regissøren som kan liste opp Geneve, New York, Grønland, Oslo og Ingøy i Finnmark som nylige arbeidsplasser.

Fra Finnmark tok han med seg en Kritikerprisen-nominasjon for forestillingen Lulleli for Fruholmen fyr, i kategorien dans.

Tvister og bøyer

Carlsen er utdannet regissør ved Statens teaterhøgskole i Oslo. Han har engelsk mor og tysk far, er født i Trondheim, men har bodd både i Lillehammer og India.

– Jeg er av god blandingsrase, sier regissøren, som nå har base i Oslo.

– Hvordan kom Don Quijote-prosjektet i gang?

– Teatersjefen ville lage noe om Don Quijote. Min første respons var at det går jo ikke! En 900 siders bok med et syltynt plot. Men hvis vi kan lage noe om boka, da kan vi si noe viktig. Jeg trodde ikke han ville si ja, sier Carlsen, som leste Don Quijote første gang som 16-åring.

– Den har så mange lag, tvister, bøyer og overraskelser, og slår et slag for det å ha drømmer for sin tid. En viktig påminnelse, samtidig som det er et gøyalt og tragikomisk univers, sier Carlsen.

Modig teater

Carlsen mener prosjektet er modig av Teatret Vårt.

– Det er en herlig institusjon, som tør å ta risker som dette. Det betyr at de vil noe for byen sin og for publikummet sitt, sier Carlsen, som sier det har vært ufattelig gøy å jobbe med skuespillerne.

– De er veldig åpne. Og Vivi Sunde, det er utrolig at hun fortsatt holder seg så leken. Det er inspirerende, sier han.

– Hva kjennetegner deg som regissør?

– Jeg er glad i å angripe prosjektene ambisiøst. Her pusher vi grensene for hva som er mulig å få til ved et regionteater, både teknisk, og med tanke på prøvetid, sier Carlsen.

– Spent på mottakelsen?

– Det er man alltid. Men kanskje spesielt på denne. Det har blitt en fin produksjon, med en varme og melankoli som er herlig.

Om teatret anno 2017 sier han at det er litt som FM-båndet.

– En gammeldags institusjon, som er så aktuelt som det gjør seg selv. Jeg er mest opptatt av opplevelsen og av innholdet, enn av at det er teater.

Vera Henriksen