Prest, prost og biskop har tradisjonelt vært underlagt en plikt til å bo i tjenestebolig nær sin menighet. Men 1. september 2015 var det slutt, kirkas boplikt ble opphevet.
Vedtaket var omstridt og både kirkas ansatte og lokalsamfunn var delt i sin dom. Frihet for presten ble valgt til ulempe for menighetene og lokalsamfunnet. Konsekvensene er at flere pendler til jobb, også mellom kommuner. Det er heller ikke lenger et tilbud om prestebolig til alle. Tjenesteboligene eies enten av Opplysningsvesenets fond (OVF) eller kommunen. Og et betydelig antall er i ferd med å selges.
OVF har ikke tall på hvor mange tjenesteboliger det gjelder i Møre og Romsdal, men vil kun ta vare på de viktigste kulturminnene samt boliger som har rekrutteringsverdi.
I Møre og Romsdal er 15 boliger definert som særlig viktige kulturminner og 10 er definert som lokalt viktige kulturminner av OVFs portefølje på ca. 50 boliger. Kommunene kan og fristille sine presteboliger til annet bruk.
En ny epoke
Alice Elnes hos Møre bispedømmekontor forteller at boplikten har djupe røtter i kirka. Den stammer fra en tid hvor presten hadde en helt sentral rolle i sitt lokalsamfunn. Prestegardene var på mange måter del av det offentlige rom. Prestekontoret var gjerne en del av boligen. Prestefrua var vertinne når eminente gjester var på besøk i prestegjeldet og huset ble ofte stilt til disposisjon for kirkemøter og kirkekaffe. Dersom innbyggerne trengte et ord med presten visste de alltid hvor han var å finne.
– Prestens rolle i samfunnet har endret seg i takt med tida vi lever i. Det var et behov for større frihet, også for prestene, sier avdelingssjef og personalsjef ved Møre bispedømmes kontor, Alice Elnes.
Friheten kommer i bytte mot at de fleste prestene sjøl må stå for egen bolig.
– Ordningen går og på bekostning av menighetene og bygdesamfunnet, særlig på mindre steder, fordi avstanden mellom presten og menigheten øker, sier Elnes.
Møre bispedømme opplevde at et stort antall presteboliger ble fraflyttet etter at boplikten ble opphevet: 16 av 40 prester som bodde i tjenestebolig i fylket har flyttet ut av presteboligen eller kjøpt opp boligen de bodde i.
Pendlerpresten
Da prestene valgte bort tjenesteboligen ble Møre bispedømme oppmerksom på et nytt fenomen: nemlig «pendlerpresten». Oversikten Romsdals Budstikke har fått innsikt i viser at flere prester har benyttet seg av den nye friheten til å bosette seg i andre sokn, og noen til og med i andre prosti, enn der de er prest. I Møre bispedømme, som har de samme grensene som Møre og Romsdal fylke, pendler i dag åtte prester.
En av dem sokner til Bud og Hustad. Han heter Svein Audun Hatlen, og da han gikk inn i stillinga som sokneprest i mars 2016 valgte han og familien å bosette seg i Molde by.
– Vi takket nei til Bud prestegard, det var en beslutning vi tok sammen som familie. Flere hensyn spilte inn på valget. Beliggenhet er viktig, særlig for guttene som skal på aktiviteter, så vel som jobbmuligheter for min ektefelle. Vi ønsket ikke å starte på bar bakke. Sjøl har jeg bodd i Molde tidligere og hadde allerede et sosialt nettverk i byen.
Familiehensyn
Hatlen gikk inn i stillinga like etter at boplikten opphørte. Hva han ville gjort dersom boplikten fortsatt hadde vært gjeldende, vet han ikke.
– Det hadde nok vært vanskelig å få med kona, tror han.
Bud prestegard ligger ytterst i havgapet ved Hustadvika. Huset er bygget i 1855.
Bygget har status som kirkelig kulturminne og leies i dag ut til flyktningtjenesten i Fræna (se sak side 20 og 21).
Sokneprest Hatlen sier han forstår at mange har reagert negativt på avviklingen av boplikten.
– Det er utfordringer knyttet til det og ikke å være i umiddelbar nærhet til menigheten. Man er ikke del av det lokale samspillet på lik linje. Likevel er det ikke slik at presten må være tilgjengelig hele døgnet lengre.
Ordningen slik den er nå fungerer godt for ham personlig.
– Den tida jeg bruker på å pendle er tid jeg kan utnytte til noe bra. Jeg kan få unnagjort telefonsamtaler eller reflektere, samle tankene og planlegge dagen. Samtidig kan vi kan bo og investere i eget hus og ta hensyn til resten av familiens ønsker, sier Hatlen.
Ønsker valgfrihet
Avdelingsleder og personalsjef ved Møre bispedømme, Alice Elnes sier de forventer å se flere pendlerprester i tida som kommer.
– Presten som pendler vil ikke være en del av lokalsamfunnet. Dette ser vi som svært uheldig. Men vi står overfor en krevende rekrutteringssituasjon til prestetjenesten, og alternativet kan være at lokalsamfunn ikke får prest i det hele tatt.
På Møre bispedømmekontor erfarer de at prestene har svært ulike ønsker til hvor og hvordan de ønsker å bo.
– Som arbeidsgiver er vi opptatt av at tilsatte skal kunne velge om de ønsker å bo i tjenestebolig. Eller ikke, sier Elnes.
– Naturlig å bo her
Sjøl om stadig flere prester velger å bosette seg i privat bolig, er fortsatt mange av de tradisjonelle presteboligene i Romsdalsregionen bosatt av en ansatt i kirka. En av dem bor i Grytten prestebolig på Åndalsnes.
– Siden tilbudet var der synes vi det var helt naturlig å takke ja. Vi solgte huset på Østlandet og dro, forteller prost Erling Nevland.
Den store presteboligen ble oppsatt like etter andre verdenskrig. For Nevland, med kone og fire barn, var boligen godt egnet og familien er godt fornøyd med valget. De er derimot ikke like fornøyd med at bygningen var i betraktelig dårligere stand enn de hadde forventet. Nevland og familien fikk kjenne det på helsa. Manglende drenering og muggsopp i veggene var en stor strek i regninga.
– Det er ikke ønskelig for oss å flytte. Men det forutsetter at huseier, Opplysningsvesenets fond (OVF), ordner opp og får gjort det vedlikeholdet som fortsatt er nødvendig, sier Nevland.
OVF har utført vedlikeholdsarbeid på eiendommen, men sier til Åndalsnes avis, som først omtalte saka, at de ikke har midler til å vedlikeholde boligene så godt som de ønsker.
Prestegård til salgs
I Rauma er det kun en tjenestebolig igjen – og tre prester. Årsaka er at da boplikten ble avviklet, ble det og avgjort at en stor andel av OVFs presteboliger over hele landet skulle vurderes for salg.
– Bygningsmassen vi har er omfattende og vi ser et betydelig og svært kostnadsdrivende behov for løpende vedlikehold og investeringer. Inntektene er ikke i nærheten av å være tilstrekkelig for å ta vare på alt vi eier, sier eiendomsdirektør hos OVF, Anne Stine Eger Mollestad.
Det er først og fremst boligene som forteller norsk prestegardshistorie som skal beholdes. Noen boliger, deriblant Grytten, beholdes av rekrutteringshensyn.
– Tidligere hang vårt ansvar for ivaretakelse av kulturminnene og prestenes rett og plikt til å bo i tjenestebolig tett sammen. I dag er vårt ansvar å ta vare på kulturminnene, uavhengig av om det bor en prest der, sier eiendomsdirektøren.
OVF har fortsatt ansvar å sikre bosted til presten dersom boligmarkedet ikke fungerer.
Ble museum
Men verdi som kulturminne er ikke nok i seg sjøl. Dersom prestegarden ikke er en del av den viktigste prestegardshistorien kan OVF vurdere å selge den. Nesset gamle prestegard er et eksempel.
Den historiske garden er tenkt overtatt av Romsdalsmuseet og kommunen. For sjøl om Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp på Nesset prestegard og garden er et særdeles viktig kulturminne i nasjonal sammenheng er det ikke knyttet nok kirkehistorie til stedet.
– Det er mange praktfulle bygninger og tun som ikke nødvendigvis er del av den tyngste prestegardshistorien. Det kan medføre at vi selger ut noen vakre prestegarder, forteller Eger Mollestad.
OVF understreker at kulturminner ikke blir solgt til hvem som helst.
– Vi har flere slike bygg rundt i landet, som bærer viktig nasjonal eller lokal historie, og som må ivaretas enten av oss eller andre.
Anbefaler prestebolig
En antall presteboliger er allerede solgt. Og flere skal det bli. For mange prester er det greit, de ønsker å bo privat. Men det er ikke nødvendigvis slik at det vil være en prestebolig igjen i hver kommune eller for hver prest som ønsker å bo i en tradisjonell prestegard.
– Det er jo en del av ordningen, dessverre, sier sokneprest Finn Ove Kaldhold.
Siden 2011 har han bodd i den gamle presteboligen som ligger rett nedenfor kirka på Myrbostad. Han og kona eide et hus i Nordbyen i Molde som de solgte da Kaldhol begynte i stillinga.
– Hadde det ikke vært for boplikten er det ikke sikkert vi hadde flyttet hit. Det er jeg glad for at vi gjorde. For meg har det betydd noe å bo her. Det er mye historie her, sier han.
Kaldhol opplever å bli igjenkjent og får positive kommentarer på at han oppholder seg i bygda. Men soknepresten tror avviklingen av boplikten kan ha ført noe godt med seg likevel.
– Det er ikke sikkert tjenestebolig er for alle. Tilflyttende prester har fått større frihet. De yngre setter kanskje mer pris på det. Dessuten er det flere som har andre ønsker og forventninger i forhold til privatliv og familiehensyn, sier han.
Sjøl er han godt fornøyd med boligen. Og han gleder seg ikke til han om noen år går av med pensjon og må flytte ut.
– Hadde jeg fått lov, ville jeg bodd her enda lengre. Jeg vil absolutt anbefale neste prest på Myrbostad å flytte inn i presteboligen, sier Kaldhol.
Både Møre bispedømme og OVF understreker de gjerne ser at prester bor i de prestegardene som beholdes.
– Prester som bor i huset, holder huset levende og forteller prestegardshistorien på en svært god måte, sier Eger Mollestad.
