Det har seg slik at jeg hadde privilegiet å få overvære premieren på Jan Magne Førdes «Mezzing» i Nidarosdomen under Jazzfest i mai fjor. Det blei en nærmest voldsom opplevelse og jeg brukte betegnelser som mektig og majestetisk om det jeg blei utsatt for. Jeg hevda også at det ville bli umulig å fremføre verket noe annet sted enn i nasjonaldomen. Noe av dette sår jeg fortsatt for, men noe har jeg tatt feil i.

Fortsatt mektig

Verket Førde, som mange kjenner fra en årrekke i Brazz Brothers, har skrevet, er nemlig fortsatt både mektig og majestetisk. Det jeg går tilbake på er at det faktisk er mulig å oppføre det et annet sted enn i Nidarosdomen - i alle fall i Molde Domkirke.

22. juli

Avslutninga på Moldejazz 2017 falt på den 22. juli - en dato som er spikra fast i de aller fleste nordmenns bevissthet etter det grusomme som skjedde denne datoen for 6 år siden. Den gangen var Domkirka også sentral i den umiddelbare sorgprosessen - nå fungerte «Mezzing» som en slags påminnelse om hva som aldri må skje igjen. Det var ei stemning og en høytid over det hele fra Førde kom vandrende med sin trompet gjennom kirkerommet til det hele var over, som sørga for den riktige verdigheten i en sådan stund.

Hele verden

Jan Magne Førde har gjennom Brazz Brothers-epoken, og også under eget navn, vist at han er en komponist av meget solid kaliber. Her hadde han tatt med seg mye av tankegodset som han har brukt tidligere, men bare gjort det enda mer «voldsomt» med et helt brassband pluss et stjernelag bestående av Kenneth Ekornes (perkusjon), Roger Ludvigsen (gitar), Rus Nygård-Pearson (bass) og ikke minst Henning Sommerro på orgel, piano, trekkspill og vokal.

Førde har som vanlig henta inspirasjon fra kilder som afrikansk musikk, norsk tradisjonsmusikk, jazz og gudene vet hva, som det vel heter i Domkirka, og satt det sammen til noe som er umiskjennelig Førde-musikk.

Her blei vi servert alt fra det voldsomme med Sommerro på orgelet der murene i kirka stod og dirra til det vare og følsomme der tankene fikk mulighet til å finne ro.

Lyd og lys

Lysmesteren gjorde en fin og dynamisk jobb og lydmaestro Asle Karstad gjorde nok en gang bare det hans magiske fingre og ører er i stand til: å få dette verket til å fungere nesten perfekt i et nytt rom. Moldejazz 2017 blei avslutta med låta «Endless» - et symbol på at alt flott, som for eksempel Moldejazz, også er uendelig. «Mezzing» blei ei flott avslutning på en fantastisk festival.

PS: Som den gode sunnmøring Jan Magne Førde er, så mente han at publikum burde kjøpe minst to CD-er på vei ut. Siden dette tildels er improvisert musikk, så er jo muligheten avgjort der for at hver enkelt CD kan låte forskjellig, mente han.