Da hun var fire år, lå Amanda på bunnen av et basseng i fullstendig sinnsro. Lys fra overflata glitret langt der oppe. Hun ser skikkelsen av faren som kommer svømmende mot henne. En opplevelse som i ettertid skal skildres svært ulikt av far og datter. For han var det fryktinngytende å se dattera synke mot bunnen, men for henne var det en behagelig stund i det rette element. Det var faren som introduserte henne for svømming. Moren bader ikke. Sjøl ikke i Syden. I bassenget, på jobben til faren, hadde hun sitt første virkelige møte med omgivelsene som skulle bli en stor del av livet. Amanda lærte å svømme før hun kunne flyte, og svømte kun under vann. Et mulig frampek til det som skulle komme.

Frivillig jazzing

Sommerferie i Molde, heimbyen siden hun var sju år. Vekk fra voksenliv og leilighetskjøp i Oslo. Hun er heldig med været også. Solbrillene er på, og rundt halsen henger det grønne funksjonær-kortet i den røde Dagbladet-lenka for ellevte gang. For det går ikke an å jazze uten å være frivillig.

– Jeg er bestandig heime i uke 29. Da jeg var 15 år ble jeg hanka inn som frivillig av Janne Husøy, naboen min og mor til venninna mi, Nora. Begge har vært frivillige i en årrekke, forteller hun. Amanda har vært innom flere poster. Innkvartering, vakt på Plassen, MR på museet. I år er hun nestleder for seilerhytta på Hjertøya.

– Jeg har faktisk svømt til Hjertøya! Sammen med svømmeklubben for mange år siden. En skulle kanskje ikke tro det, men det er bare to kilometer over dit, sier hun.

Ville ikke satse

Amanda har svømt siden hun var åtte år, og spilt undervannsrugby siden 2003. Hun har en 4. plass fra junior-NM i svømming. Flere sølv- og gullmedaljer med Molde-laget. VM-bronse i landslagsdebuten i undervannsrugby i 2007, gull i 2011, sølv i 2015, og EM-gull i år. Men god? Det har hun aldri tenkt over at hun er.

– For meg har det bestandig handlet om å ha det gøy sammen med venner. Jeg startet med svømming i 1998, da holdt jeg også på med håndball, fotball og klarinett, forteller hun. Men da flere venner sluttet i de andre aktivitetene, gjensto svømmingen. Da hun var 14 år, tok hun NM-kravet, og som 17-åring deltok hun i junior-NM. Der endte hun på en delt 4. plass i 100 medley, med en poengsum på over 700. I konkurranser måles resultatene opp mot verdensrekorden, som den gang var 1000 poeng. Hun svømte mot flere store utøvere. Ingvild Snildal og Margrethe Ulvestad. Begge født i 88, hun i 90. Hadde hun orket og satset et år til, hadde de vært ute av bildet.

– Da kunne det kanskje ha blitt medalje. Men jeg var bestandig yngst i svømmegruppa, og etter hvert sluttet eller flyttet de fleste. Hvorfor skulle jeg ligge 20 timer i uka å se ned i bunnen av bassenget hvis jeg ikke kunne gjøre det sammen med folk jeg liker? Den beinharde konkurransen ble også for slitsomt.

– Jeg spydde nesten før hver konkurranse. Hver lille feil kan være avgjørende. Trår du litt feil på pallen, får du bitte litt vann i svømmebrillene, kan alt være ødelagt. Det er tøft for psyken.

Ikke god til å holde pusten

Det er annerledes når man er en del av et lag. I 2003 var rugbyen kun alternativ treningsform til svømming.

– Øyvind Nyhus introduserte meg for rugbyen, og på den tida svømte jeg fremdeles. Da var det sju svømmetreninger, to styrketreningsøkter og tre undervannsrugbytreninger i uka. Slik var det fram til jeg var 17, sier hun. Da valgte hun å satse på undervannsrugby.

– Svømming krever så mye. Det er ikke nok plasser i Norge til å satse. Man må tas opp på seniorlandslaget før man er ferdig på videregående skole, skal man lykkes. Undervannsrugby passet bra. Man ikke trene sju dager i uka, fordi det er så intenst. Jeg kan kombinere rugbyen med de treningsformene jeg ønsker. Som å gå på fjellet, sier Amanda.

Først spilte hun for Molde, landets beste undervannsrygbylag. Siden 2007 har Amanda vært en del av det norske landslaget. Men hun er ikke spesielt god til å holde pusten.

– Alle tror det er viktig. Men vi holder ikke puste lenger enn 10 til 20 sekund av gangen. Siden idretten er så eksplosiv, foretas det mange bytter. Vi er seks i vannet, og seks på land. Så bytter vi mellom de ulike posisjonene keeper, spiss og back, forteller Amanda, som sjøl er spiss.

– Det sa stopp

Hun beskriver rugbylandslaget som en regnbue av folk.

– Vi kunne startet vårt eget land. Vi har kirurger, lærere, tannleger, brannmenn. Vi er nok et av landslagene med flest master- og doktorgrader. Siden det er en amatøridrett, må det kombineres med annet arbeid, sier Amanda. Sjøl er hun i ferd med å fullføre en mastergrad i innovasjon ved Høgskolen i Lillehammer. Fra før har hun en bachelor i sports management fra Høgskolen i Molde, og 80 studiepoeng fra yngre ledere i idretten-utdanning ved NIH. Hun har innehatt et eller flere verv i ulike idrettsforbund siden hun var 15 år.

– Jeg klarer ikke å ha for lite å gjøre. Det er mitt lodd i livet. Men for fire år siden sa det stopp. Hun ble lagt inn på sjukehus i 14 dager. Diagnosen, ulcerøs kolitt. Kronisk tjukktarmsbetennelse. En stressrelatert sjukdom. Legene synes Amanda var et interessant tilfelle. Alle åra med trening gjorde at hun taklet fysisk stress svært bra.

– Men jeg tåler ikke å ha så mye å gjøre at du ikke får gjort noe som helst, sier hun. Amanda merker lite til sjukdommen i dag.

– Jeg har blitt god på sjølregulering, og tar tak i meg sjøl når følelsen kommer. Jeg prioriterer kroppen først, sier hun. Å si nei har blitt viktig å lære seg.

– Det er en kunst. Men det har blitt bedre. Sjukdommen påvirker ikke livet mitt.

– Skaff deg en hobby

Hun flyttet til Oslo i 2015, og jobbet ett år som svømmeinstruktør for Oslo IL. I Ett og et halvt år jobbet hun som utviklingsansvarlig i rugbyforbundet. Men der fikk hun ikke fast stilling, og det hadde hun ikke råd til etter å ha kjøpt leilighet i hovedstadens rådyre boligmarked. Da søkte hun på restplass, og kom inn på masterstudie i innovasjon. Da studiet startet, sluttet hun i alle frivillige verv, og bestemte seg for å fokusere på skolen.

– Jeg har kun studert og jobbet ved siden av. Helt til hun møtte Eivind Fadnes, og fikk høre om Rabalderfestivalen.

– Jeg er frivillig der, og sitter i styret for utflytterdagen i Molde. Det er tydeligvis vanskelig for meg å ikke jobbe frivillig, sier hun og drar litt i funksjonærkortet. Men for at det hele skal gå rundt, er Amanda avhengig av et fristed. Det finner hun under vann.

– Når man blir voksen og får ansvaret som hører med, er det utrolig viktig å ha en friplass.

– Holder du fremdeles på med dette polo-greiene? spør folk. Det er livsviktig. Jeg vil gjerne sende en shout-out til alle voksne. Reis bort, dra på ferie. Gjør noe sammen med folk du liker. Det ligger hjertet mitt nært, sier hun.