Scena er Glass uterestaurant. Igjen. I strålende solskinn. Igjen. Bestillingen grytevis med blåskjell, Takt og Tones soleklare festivalfavoritt. På andre siden av duoens lunsjbord sitter ingen ringere enn Arild Andersen og Hege Schøyen. Han med en fersk suksesskonsert med Pat Metheny bak seg. Hun som merittert skuespiller og revyartist. Og dessuten hans jazzinteressert kone. Blåskjella er knapt kommet på bordet før vi får historien om deres første møte. Eller rettere; første fysiske berøring. Som faktisk skjedde i Molde. Uten at Arild Andersen fikk det med seg en gang.
Med er også journalist Tor Hammerø, som er venn med kunstnerparet og Romsdals Budstikkes anmelder. Og før vi kommer til detaljene rundt det første møtet, som Tone tydelig er mest interessert i, får vi Arild Andersens betraktninger rundt konserten dagen derpå.
– Da jeg våkna i dag var jeg jo fortsatt full av adrenalin.
– Jeg har jo sett deg på mange konserter, men aldri så alvorlig som nå. Var du nervøs?, lurer Tor.
– Nei, ikke nervøs, men spent og konsentrert. Jeg ville jo at dette skulle gå i lås fra de første taktene.
– I lås? Glidelås, da?, undres Hege.
– Jeg så jo at smilet ganske fort kom på plass hos dere alle tre, humrer Tor.
– Ja, vi merka jo fort at dette gikk vegen. Det var jo voldsom forventning. På forhånd ble det karakterisert som historisk. Noe annet enn å spille på Club7 på 70-tallet, liksom. Det var rett og slett jævla gøy. Vi fikk til alt vi hadde øvd på. Og vel så det. Feelinga var der fra første låt. Du merka at Pat Metheny var på hugget.
– Du har jo spilt med de fleste verdensstjernene. Var dette et høgdepunkt?, spør Tor.
– Ja, på en måte. Det er jo ofte slik at det nærmeste blir det beste. Kanskje også fordi det har vært forberedt så lenge. Et halvt år har vi holdt på.
71-åringen, som i år noterer 50 år som musiker, har ei lang Molde-historie bak seg. Allerede i 1965 var han her første gang, med kompis og campingvogn, gikk på konserter, spilte ikke sjøl. Neste år var han tilbake og heiv seg da med på jam-en i rådhuset. Med legendariske Niels-Henning Ørsted Pedersen på første benk som tilhører.
– Jeg prøvde å vinke ham opp for å overta bassen, men ha ba meg fortsette, erindrer Arild. I 1967 var han her med Karin Krog, i -98 med Jan Garbarek, og etterpå på nesten hver eneste festival.
– Hva har Molde betydd for karrieren til Arild Andersen?
– I begynnelsen var jo det å dra til Molde den aller største inspirasjonen. Høre musikk, treffe andre musikere og kanskje også de store forbildene. Og Molde har fortsatt å sparke meg videre. Og det er like stas å komme tilbake, den dag i dag.
På den andre siden av bordet sitter damene og diskuterer blåskjelloppskrifter. Er det hvitvinssaus som er best? Kokosmelk eller fløte? Grønn eller gul curry? Eller den mer provencalske varianten, med tomatsaus og grønne krydderier?
– I 1981 lå jeg borte på jazzcampen. Og jeg var på konsert med Arilds band, der Bill Frisell spilte. Molde at Concert. Etter konserten dultet jeg borti ham på en kafé. Og kom tilbake til campen og sa: Jeg har tatt på Arild Andersen, flirer Hege Schøyen. Det var den aller første fysiske berøringen, som Arild altså overhodet ikke kan huske. Først rundt juletider i 1982 ble det ordentlig sus i serken.
– Før det møtte vi hverandre i en annen sammenheng. Det var da Paul Thowsen ropte til Arild: Du rører ikke Schøyen. For hun er ordentlig!
Hege Schøyen ler og plukker rutinert ut de oransje godsakene med et tomt skjell og ser ut over Moldefjorden og fjella.
– Dette er så vakkert. Og jeg er så lettrørt. I morges så jeg ut av vinduet, og ble så glad på moldenserne og arrangørenes vegne. Over dette været, sier Hege, som var i Molde også i februar, med Riksteatrets Kollaps i kulissene, som skal spilles på Chat Noir til høsten. Derfor er hun på hils med blåskjell-servitøren.
– Men ellers, hva gjør du for tida?
– Jeg har roller i tre ulike filmprosjekter. Blant annet i en britisk serie, Shetland. Audition-tapen spilte jeg faktisk inn mens jeg var i Molde. Det er ikke en humorrolle, så jeg var veldig glad for å få den.
Hun forteller at hun er utdannet sanger, og alltid drømte om å spille i symfoniorkester. I stedet ble hun skuespiller og revyartist, med et utpreget komisk talent.
– Men jeg har sunget litt altså. Med Eli Kristin Hanssen i operaen, for eksempel.
– Det blir ikke noe samarbeid mellom deg og Arild, da?
– Nei, du vet. Vi går litt hver vår veg. Det er fint å drive med noe beslektet, men ikke akkurat det samme, sier Hege som sjelden får anledning til å være blant ektemannens publikum.
– Hadde du nerver foran konserten med Metheny og Nilsen onsdag?
– Litt. Men etter fire takter var jeg trygg. Jeg var særlig spent på lydbildet. Men så kunne jeg sette meg tilbake og nyte.
– Hvordan synes du festivalen har utviklet seg?
– Det vet vel Arild mer om. Men jeg synes det virker som Moldejazz fortsatt har en identitet. Og du. Disse blåskjellene. Mmmm...! De gjør noe med folk!
