– Gå ut og finn sola!

Redaksjonsledelsens oppdrag til Takt & Tone møtes med null komma null protester. - Er det noe vi vil, så er det å slikke sol nå når den endelig dukker opp, sier Takt som yr av værskiftet har tatt på seg sin aller nyeste gulblomstrete hawaiiskjorte. Ny og om mulig enda rødere bukse har han også investert i, og Tone har allerede solbrillene på plass.

– Jeg sier som Lars Vaular. Eg må ha, eg må ha solbriller på!! Hvor begynner vi?

Takt & Tone trenger ikke gå langt. Noen skritt inn i Storgata og de fornemmer at noe har skjedd. Noe er forandret. En helt annen stemning og atmosfære blander seg med eimen av sur frityrolje mellom salgsbodene.

Folk smiler og går med lette skritt. De som i går var innpakket i allværsjakker og ull, har i dag funnet fram shorts, sandaler og florlette sommerkjoler.

Til og med presumptivt myndige vakter i Alexandraparken er et eneste stort glis i dag. - Endelig får vi bruk for solkremen, sier Hanne Flemsæter, som sammen med kollegene Rune Myran, Gerd Sørensen og Gry Harstad vokter en av inngangene. Det er ennå litt tidlig for den store tilstrømningen til parken.

– Åååå, slike vil jeg også ha, sier Tone og bøyer seg i nesegrus beundring over de forseggjorte Tone-ne på finger- og tåneglene til Gerd Sørensen.

– Jåla! Kom nå, så går vi oppom Hylla på Lakk, sier Takt. Han er allerede på veg over gata i retning Alexandra.

– Hylla på hvaforno?

– Hylla på Lakk. Gammel jazzsjargong for terrassen på Alexandra. Lenge var jo de alene om uteservering. Nå snubler du i hagebord og pinnestoler uansett hvor du går gatelangs, sier Takt. Og bråstopper.

– Men hva har skjedd med Alexandrakjelleren? Takt fnyser i indignasjon og forakt, i det han kikker inn i lokalene. Treningssenter?! Nei, nå. Hva skjer med kremstedene her i byen. Bar A, Åreknuten, Disko, jazzklubb, Alexkjelleren og alle aktiviteter denne kjelleren har huset. Og så er det blitt treningssenter. Treningssenter! Helligbrøde!

– Jaja, verden forandrer seg, gitt. Og faktisk av og til til det bedre, sier Tone.

– Vel. En ting er i hvert fall som før. Her på hylla er det smekkfullt. Ikke så mye som en hyllemeter ledig.

– Vi prøver strandbaren.

– ?

– Jupp, på taket av Plassen. Kom nå.

Og så er det altså en regelrett strandbar vi kommer til. Manuel og Pedro på stranda i Puerto Rico kunne ikke gjort det bedre. Her er djupe strandstoler, parasoller, blomsterkranser, paraplyer og en bartender i fargesprakende sydenskjorte og stråhatt. Ja, Fredrik Hessvik kan til og med trylle fram ekte paraplydrinker. Særnorskt etter kl. 13 om du vil ha sprit i den, men paraplydrinker er det.

Tone er særdeles fornøyd både med før-ett-drinken og solstolene, men slaraffenlivet i Molde-Syden blir akk så kortvarig. Tone er riktignok i ferd med å gå fullstendig varm, og må skifte fra ei svært så sommerlig bluse til en florlett, nesten gjennomsiktig chiffon-greie av en topp.

– Hvilket vindu mangler gardiner nådda? Takt kikker misbilligende på det nye antrekket, men lar seg slepe med videre. Klokka er allerede blitt ettermiddag og vi må få oss mat før vi haster videre til museet og konserten med Sondre Jystad og Aurora.

Først ser det glissent ut. Men i det klokka drar seg mot fem, fylles jammen gressmatta opp av et ungt og feststemt publikum. En tydelig opplagt Sondre Justad sjarmerer ungjentene fra scena som ikke lar seg be to ganger om allsang. Snart utvikles det hele til den konserten arrangørene håper på. Stekende sol og jevnt stigende temperatur lokker fram de samme smilene her som i Storgata. Ikke tjåka fullt akkurat, men det er det er det jo også mange år siden det var. Mange er blodfans, noen har fått med seg både fem og seks konserter med enten Sondre eller Aurora i år. Noen er der også for stemningen. Som brødrene Frank, Robert og Åge Vestad som Tone snubler over der de slanger seg på gresset og ser ut som de har det riktig så behagelig.

– Jøss, et helt slektstreff, jo!

– Ja, her ser du ungdommen ute på konsert, flirer Åge.

– Vi er her for stemningen, supplerer Robert.

– Det er jo dette som er jazz. Ti av ti! Helt perfekt!, sier Frank.

– Men det er da fælt som folk skravler, da. På den første, vare ekstralåta til Sondre Justad virker det som hans konsert allerede er glemt. Folk skriker i munnen på hverandre, og det er knapt mulig å høre det han synger.

– Her gjelder ikke regelen om å gå på konsert med åpne ører og munnen lukket. Folk er her like mye for å treffe og prate med kjente som å høre på musikken, sier Tone.

– Ja, jeg er nok ikke helt i målgruppa her. Jeg er nok nærmere Gulljazz. Følte meg liksom mer hjemme der.

– Men du må innrømme at det er litt deilig, da, Takt. Å kjenne at det riv i hjertet.

Syden er Plassen: – Dette er jo rene sydenstemningen, sier Vidar og Snefrid Tynes, som har tatt med sommerbesøkende barnebarn Mathilde og Madelen til standbaren på taket av Plassen. Det er i anledning jazzen er møblert og utrustet som en «ekte» syden-bar. Foto: Svein Bjørnerem
Med på notene: Gerd Sørensen, vakt i Alexandraparken, har neglepyntet seg til festivalen. – Det var en negldesigner i Sarpsborg som ga meg den musikalske pynten, sier hun. Foto: Svein Bjørnerem
Kode oransje: Vaktene i Alexandraparken koser seg også. – Endelig får vi bruk for solkremen. Nå blir det bare kos resten av uka, sier Hanne Flemsæter (t.v), Rune Myran, Gerd Sørensen og Gry Harstad. alle Foto: Svein Bjørnerem Foto: Svein Bjørnerem
Parking: Endelig kom finværet og det var mulighet for litt kos i Alexandraparken. – På høy tid, sier Bjørn Petter Eidhammer og Ingrid Bertelsen (foran). Bak dem sitter Randi Vikenes og Ellen Langnes. Foto: S BJørnerem