Som person er han lavmælt og jordnær. Men moldegutten Daniel Herskedal har de siste åra vakt økende oppsikt i internasjonale jazzkretser med sine prosjekt, først «Slow Eastbound Train», på Moldejazz i 2015, og sist albumet «The Roc».

Etter utgivelsen i februar, har den fått mange lovord i internasjonal jazzpresse. Det er dette prosjektet han nå har tatt til Molde, til en midt på dagen-konsert i teatersalen på Plassen. De som tok vegen fra strålende sol inn i konsertmørket, angrer neppe. Dette var en særs minneverdig opplevelse.

The Roc har ikke noe med stein, eller rockesjangeren, å gjøre. Roc er en fantasifugl i orientalsk mytologi, og dermed symbol på et bærende element i dette musikalske prosjektet. Herskedal har reist en del i Midtøsten, på turneer og studieturer, blant annet i Syria. Der har han hentet inspirasjon som lar seg høre i melodiske linjer med karakteristisk, orientalsk kromatikk.

Sammen med jazz, element av klassisk samtidsmusikk og folkemusikk, blir det et friskt og nyskapende musikalsk landskap. Beskrivelsen høres kanskje sær ut, men er det ikke. Herskedal skaper et univers som blander sjangre og tradisjoner, og samtidig er lett tilgjengelig. Det skyldes nok bla a at han setter gode melodier og fengende rytmer i høgsetet.

Med et par unntak, var konserten fra The Roc. «The Seeds of Language» åpnet lett og lekende; «Hijaz Train Station» begynte med en mjuk celloseng, pålagt sakte melodiske linjer fra Herskedals tuba, før ett av kveldens høgdepunkt for min del – en unik trommesolo fra Helge Norbakken. Den handlet ikke om å delje løs fort og hardt. Nei, her var nennsomt spill på et rikholdig utvalg rytmeinstrument, der klangfargen fra de ulike greiene – bla a en bilfelg – var like sentralt som rytmene. Han høres ut som et orkester alene. Og går da også under tilnavnet «landsbyen»...

Vi fikk tøffe av gårde med «Thurayya Railways», gjennom rytmisk fengende pianosolo og vakre melodiske linjer i stryk og blås, som glidende fugler, før dempede «Eternal Sunshine Creates A Desert». «Dancing Dhow deckhands» fra Herskedals bestillingsverk for BBC i november, var som tittelen – dansende, og munter.

Strykerne var effektfullt til stede i komposisjonene, der mye var utskrevet. «The Krøderen Line» var energisk, med repeterende, rytmiske pizzicato i cello, melodilinjer i bratsj og matchende perkusjon fra Norbakken.

«Crosswind Landing» fra «Slow Eastbound Train» var ikke noe saktetog, det gikk i forrykende tempo. Med teknisk briljans lot Herskedal oss høre tuba som soloinstrument i motsetning til den begrensede rollen instrumentet normalt får. Det hørte vi også i introen til låta, der han spilte duett tuba-tuba og sang-tuba – med seg sjøl.

Ekstranummeret «All That Has Happened, Happened As Fate Willed» satte et drømmende, vakkert punktum, egnet til å gå ut i sola med sinnsro etter en musikalsk reise til helt andre himmelstrøk.

PS: Herskedal blir også å høre med Dixie fredag og lørdag.