Uten tilgang på minibuss, tok personalet saka i egne hender og fraktet de eldre i privatbiler til den topp moderne garden på Skarset, drevet av Gro og Jan Ståle Haugnes. De eldre viste stor begeistring da de kom fram.
Godt å kjenne fjøslukta igjen
Betsy Hustad (97) var en av de 15 eldre som ønsket å se videreutviklingen i gardsdriften. Etter nærmere hundre år i livet, forfrisker denne opplevelsen hennes gode minner fra fjøset.
– Mannen min og jeg hadde gard med fire kyr, kalver og griser. For min del var det tidlig opp om morgenen for å sende barna på skolen. Så deltok jeg i fjøsarbeidet.
Hun legger til at melka ble sendt til meieriet på Molde og smøret til lokalbutikken.
Betsy ser bort på den røde roboten som melker ku etter ku.
– Vi hadde ikke maskiner og roboter. Vi melket med hendene. Jeg husker likevel at det var stort da vi fikk traktor. Da slapp vi å bruke hester i gardsbruket.
97-åringen går med strak rygg og klapper på dyra i den moderne garden. Med klar stemme sier hun:
– Det var godt å kjenne fjøslukta igjen, faktisk. Men jeg må si at det var mer lukt før enn i dette moderne fjøset.
Mer mekanisert, mindre tid
Rugset Gård sto ferdig i november 2015. Da hadde Jan Ståle Haugnes (50) totalvraket det tidligere tradisjonelle fjøset med 24 båser. Effektivisering og modernisering har resultert i åttendeplass i Norge for mest levert melk per ku.
– Hva er de største kontrastene ved gardsdriften før og nå?
– Mye mindre fysisk arbeid. Det er maskiner som tar seg av det meste. Som bonde her føler jeg meg litt mer som en vaktmester som skal sjekke at alt fungerer som det skal.
Han legger til at han ikke får mer tid enn før, fordi det er så mye mer av alt.
– Jeg hadde nesten bedre tid før, i forhold til nå med 45 kyr. Nå går tida til reinhold, kontroll på PC og kos med dyra.
– Hvilke roboter har dere på denne moderne garden?
– Vi har blant annet en robot som skraper møkk og en som melker og vasker kyrne.
Videre sier han at dyra går helt fritt og melker seg sjøl.
– De som melker seg mest er i roboten fem ganger i døgnet.
– Går kyrne frivillig inn i roboten?
– Kyrne blir lokket av kraftfôret i robotene. Det resulterer i at det er kyr som er ved roboten 20–30 ganger i døgnet, men som ikke får lov til å bli melket.
Ifølge bonden må kyrne nemlig ha 10–12 liter melk eller det må gå åtte timer mellom hver gang kyrne blir melket, for å bli melket på nytt.
– Roboten registrerer hvilken ku som er i den og gir slik ut kraftfôr kun om kua skal melkes.
Fortsatt tradisjonelle fjøs
Ole Fredrik Rødal (43), ikledd en grønn Felleskjøpet-dress, er en slik tradisjonelle bonde. Han kommer til Rugset Gård med sin far, som også var bonde i sin tid.
– Jeg kjøpte meg et båsfjøs 1 km fra barndomsgarden min, for 21 år siden. Både broren min og jeg ble født som bønder. Traktor og kyr har alltid vært en lidenskapelig interesse.
Rødal, som fortsatt er avhengig av å være i fjøset to ganger daglig til faste melketider, mener roboter har kommet for å bli.
– Ungdommene i dag vil ikke gå i fjøsene slik man gjorde hundre år tilbake i tid. De vil ha lik arbeidstid som andre folk har.
Han tror robotene frigir en del tid så man kan være mer fleksibel. Da kan man kanskje delta på foreldremøter og følge opp barna på skolen enda lettere.
– Denne garden er helt sikkert dyr, men framtidsrettet. Skal man overleve i denne bransjen i framtida, kommer moderne, mekaniserte garder til å være avgjørende.
Hardt liv som bonde før i tida
I rullestolen som Ole Fredrik triller rundt på, sitter Johannes Rødal (83), mannen som innførte bondelivet for sønnen. Allerede som ettåring fikk Johannes papirene på garden. Slik var det ofte før.
– Jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta over garden. Den ene broren min dro til Amerika og døde der, mens den andre reiste til Østlandet.
Han forklarer at han i all sin tid har vært dobbeltarbeidende.
– Jeg sto opp halv fem for å gå i fjøset og seinere måtte jeg kjøre lastebil. De siste 30 åra kjørte jeg skolebuss, sier Johannes.
På garden hadde de ti melkekyr. Melka ble fraktet i melkespann helt ut på 80-tallet. Da tok melketanker og melkebiler over, ifølge Johannes.
– Jeg føler jeg har vært med på hele utviklingen innenfor bransjen, sier han.
Han legger til at «kjerringa» hjalp til i fjøset og tok seg av de seks ungene. Først kom fire jenter, og deretter to gutter. Eldstesønnen var Ole Fredrik.
– Jeg husker godt hvordan pappa sov i godstolen under dagsrevyen på kvelden. Det er jo ikke så rart med en så lang arbeidsdag! Jeg tror det gode sovehjertet er det som har berget han, sier Ole Fredrik.
– Viktig å komme seg ut
Den som sto bak ideen for drømmedagen til de eldre på Rugset Gård, er Heidi Svenøy Skotheimsvik. Hun er psykiatrisk aktivitør på Kaffistova dagsenter, og mener det å komme seg ut er det aller viktigste for de eldre.
– Tenk den opplevelsen de eldre får ved å se kontrastene mellom før og nå. Jeg tror dette betyr særlig mye for demente som lever i «nuet». Det er vår jobb å skape slike spesielle øyeblikk for dem.
På slutten av dagen på Rugset Gård fikk en av beboerne på omsorgssenteret med seg melk tappet fra 6000-literstanken.
Det er ikke første gang de eldre får være med på tur, informerer Skotheimsvik.
– For tre uker siden var vi tre dagsenter som reiste til Eikesdalen. Da var det dagsentrene som leide storbuss.
Hun legger ivrig til at det også er lagt opp Stikk Ut!-løype rundt omsorgssenteret.
– Vi samarbeidet med friluftsrådet og fikk satt opp en tur med fem poster. Hele runden strekker seg én kilometer.
Det har vist seg at man nødvendigvis ikke trenger å gå på beina for å lykkes i løypa.
– Tidligere vant en eldre dame i rullestol. Hun tok hele 80 turer i Stikk Ut!-løypa.
Ønsker kommunebuss
Dagsenteret og omsorgssenteret på Farstad håper Fræna kommune kan bidra til å gjøre de eldres hverdag mer aktiv.
– Vi ønsker oss en kommunebuss som alle omsorgssentre og dagsentre kan bruke til felles mål og mening, nemlig å aktivisere eldre oftere!
Skotheimsvik legger til at man da ville kunne fraktet eldre som har vanskeligere for å gå.
– Vi hadde ikke fått denne drømmedagen i havn uten de ansatte på omsorgssenteret som har stilt opp med privatbiler. Alt er mulig så lenge man setter seg et mål og samarbeider om å nå det!
