Det vakte oppsikt ikke bare i Rosenes by, men også nasjonalt, da Moldejazz var utelatt både fra kulturavisa Aftenpostens festivaloversikt og festivalkåring – der Kongsbergjazz fikk en knepen 11. plass som eneste jazzfestival. Skyldtes det at hovedstadspressen ikke har oversikt over hva som foregår i distriktene? Var det en glipp, som avisa kunne erkjent i ettertid? Har ikke festivalen lenger de viktige relasjonene inn i nasjonale medier? Ikke lykkes i markedsføringen? Får de svi for beliggenhet i periferien og statlige støttekroner? Eller for noen år med økonomisk underskudd og snubling i den vanskelige balansegangen mellom bred folkefest og smalere jazzselskap?

Trolig ligger forklaringen i flere av disse faktorene. Forståelig er det i hvert fall at Moldejazz-sjef Hans-Olav Solli ble oppbrakt. For sammenlikner vi programmene på årets norske jazzfestivaler – og se gjerne utenfor landegrensene også – er årets Moldejazz -program helt suverent. Antakelig er det bare festivalens eget fjorår – husk at jazzstjernene Chick Corea og Pat Metheny spilte samme kveld i Bjørnsonhuset og at 12 konserter var utsolgt – som kan matche Moldejazz på jazz i år. Som jo er festivalens mandat og tidligere knutepunktgrunnlag. Legg samtidig merke til at Moldejazz kan kalle seg internasjonal med landets rakeste rygg. I et festivalår der norske navn dominerer programmene, kan ingen matche festivalen på utenlandske navn heller.

Men det er ikke til å komme bort fra. En festival over seks dager er mer enn artistnavn og konserter. En festival er en opplevelse som starter i det du kommer og varer helt til du reiser. Det betyr at alle du møter, alle restauranter du besøker, alle butikker du handler i – alt er med på å danne inntrykket av Moldejazz. Også det som, urettferdig nok, er helt utenfor festivalens hender. Det innebærer at hele byen er Moldejazz, og bør jobbe for å få alle gjester og fastboende, til å føle seg velkommen, sett og ivaretatt. Samt å på alle måter levere kvalitet. Skal Moldejazz løfte seg ytterligere, er det fristende å låne et kjent partipolitisk slagord: «Alle skal med».

For hva er det publikum vil ha? Jo. De vil ha festivalfølelsen. En bit av det Roskilde kaller The Orange Feeling. Følelsen av frihet, samhørighet, felleskap, vennskap og kjærlighet. Av et brudd med hverdagen, av å være i en tilstand som er på siden av det vante. Der det er lov å være litt gæren. «Det er jo jazz», har du sikkert hørt. I denne tilstanden er sterke musikkopplevelser, også de som gir motstand, viktigst. Men også de ulike scenene, beliggenhet, atmosfære og utforming, har betydning. Hva du møter i bodene i Storgata, hvilken matopplevelser du tilbys, hvilket prisnivå du møter, hvilke overraskelser du får. Alt dette og mer til er det som er festival.

Lenge fikk Moldejazz drive med sitt i fred, uten særlig konkurranse, verken når det gjaldt store, utenlandske stjerner eller festivalfølelse. Kanskje ble både festivalen og lokabefolkningen litt bortskjemte. I dag er verden helt annerledes og konkurransen er beinhard. Akkurat som Aftenposten blir kalt tanta i Akersgata, var kanskje Moldejazz tanta blant jazzfestivalene; den seriøse, ansvarlige, knutepunktet – men ikke nødvendigvis den mest innovative, spreke og kreative.

Hedigvis har Moldejazz jazzet seg kraftig opp de siste to-tre årene. Minus er snudd til pluss. Grep er tatt i Alexandraparken og på Romsdalsmuseet, det er ryddet i Storgata og flere små og store tiltak er varslet til årets festival. Magic Mirror-teltet på Rådhusplassen er en spennende nyvinning. Forhåpentlig får vi også oppleve et oppjazzet kulturhus på Plassen og et utvidet mat- og drikketilbud.

Å bli utelatt i en nasjonal kåring som Aftenposten sin røsker godt i innvollene. Det gjør litt vondt og kan føles frustrerende. Men det kan også være nyttig. Gi Moldejazz to-tre år til med samme positive utvikling som de tre foregående, så skal vi se hvem som er Norges mest oransje jazzfestival.