I huske tura med farfar oppi Moldemarka. Ei lita mjuk hand i farfar si store. I huske Grandfjæra. Før fergekaia kom. Vi bada sammen med ungan fra Sing-Sing, og i satt en fiskekrok i handa.

Lukta av svette, kamfer og gress i garderoben på gamlestadion. Vi sto i svingen med fotballungan og mødran, mens fedran spilte kamp. Erindringa om Melkebaren sammen med farmor. Pistasjis eller supertjukk jordbærmilkshake. Vanskelig å velge. Lukta i Outzen bakeri der vi lekte mellom bakerstativene med dattera til baker’n. Vi fikk alltid en varm bolle.

I huske varme sommerdaga på MOBO og hyttebygging i Banehaugen sammen med Byttingsvik- og Slettenguttan. Øst mot vest. Kriga i Banehaugskogen. Det var den gang Banehaugen var en gigantisk stor og nesten uendelig skog. Punkeran hadde egen hytte der oppe. Skummel gjeng med rosa og grønne hanekammer.

Handling for mor på Ranvikhjørnet langs en trafikkert Moldegårdsveg. Lastebilan suste forbi. Det gikk heilt fint det, sa i te morfar.

Vi arva gamle hatta fra Anna Fagereng sin Hattebutikk på Alexandra. Store. Grønne. Røde med slør. Vi var innom han Dollan Holst. Skomakeren i Moldelivegen. I tror ikkje vi skulle reparerere sko. Det va meir for ei god historie og nokken skrøna. Latter. Høy! Artig og skummel på samme tid han der Dollan.

En tur på Kneippen. Kikke på maleriet på veggen og snakke om gamledaga mens vi drakk kakao med krem. Skolebolle. I slikka alltid av kokosen på toppen. Den var best.

Skolevegen opp til Langmyra fra MOBO. Over den støvete Frænavegen, ned i Lingedalen. Opp den lange trappa. Langs smale stia opp lia. Snille lærer Liv-Kari som venta på oss.

Så flytta vi opp til byens nye boligfelt. Nordbyen. Det femte huset som sto ferdig. Rødstrupevegen 18. Ei gate full av barn. Alle lekte sammen. Stikkball. Anti. Slang. Fotball. Badminton og turning i gresset. Kanskje siste generasjon barn som lekte ute på kveldan.

I huska den skumle heisa opp til pappa på Skattefuten på Torget 2. Den gikk saaakte. Knirka fælt. Hylte faktisk. Fikk være med farmor Tonni som gikk på høye hæla ned til Slakter Nilsen på Bussholdeplassen. Videre for å kjøpe fisk på Fiskebutikken. Dra innom morfar Konrad sin kiosk på Folkets Hus. Sigarer, frukt og godterier. Tromming på disken. Masse tulleri. Vi fikk drikke ananasbrus fra Sylte. Spikerhull i korka. Vi putta tynne sugerør nedi.

Kjøpte også litt smågodt på Elmer Aure. Ei krone av søte bomba. Ei krone av sure fiska. Kjøpte sko på Røsok. Det gikk fint å vente der. Med den røde elefanten. Eller vi herja med brannbilen på Sættem. Dem fine daman bak ni (eller var det ti?) skranka i Romsdals Fellesbank. Ingen gjetta at ho lille jenta i den tresko og altfor stor Hummelshorts en gang skulle lede avdelinga. Ikkje i hvertfall.

Østevik Glassmagasin. Glass og leika. Utstilt side om side. Fantastisk kombinasjon. Der fikk i den etterlengta og oppblåste krokodilla. Grønn. Lukta herlig plast. Bar den stolt nedover stien. Til den blei spidda i et piggtrågjerde på vei ned til hytta i Aureosen.

Torggubben. Først i byen med handlekurv for

barn. Den skrå bakken på Meto matvarer. Opp og ned. Videre innom sportsbutikken til Harry H. Kikke på ski. Og fotballsko. Vente på at fotballpraten blei ferdig.

Øverland barneskole. Viltre barn som lekte i skogen. Turning på turnstativ. Hersker’n på snødungen. Videre til Bergmo ungdomsskole. Gatecup på KGB. Svette kroppa, kalde røde hender. Sklitaklinga som svei. Det gjorde også nederlaget mot Bekkevoll Hotlips. Smårips mot voksne dama.

Vi dro på skoletur til museet. Skitura og konkurranser i Kordalen. ‘Præmi’ te alle. Det sørga han Svein Moen for. Lengde og stil var viktig. Og latter! Kanskje nokken knekte stava? Topptur med far min til Lønsetfjellet etterpå. I Mariusgenser, varm ullbukse, bakglatte ski og alt for store skisko. Vi skulle ha å vokse i. Svett og lei. Av aldri å nå toppen. Ingen hadde hørt om fella den gangen. Og far min var ikkje så glad i å smøre ski. Men vi kom oss til topps. Fikk Hobbysjokolade og Bugg. Og alltid softis med sjokoladetrekk da vi kom tilbake på Skarstua. Ikkje sjokoladestrø. Sånt hardt sjokoladetrekk som kunne knekke. Stor forskjell.

Vi kjøpte smågodt og sure smokka på Mexico-kiosken før kino. Laaang kø for å se E.T av Steven Spielberg. Nesten et år etter at den hadde premiere i USA. Det tok lang tid å sende filma fra Amerika den gangen. Film med 12 års grense. Og i var bare 10. 10 nervøse år. Som trippa nervøst på tå. For å virke høyere. For å greie å komme se forbi billettluka og den strenge kinovakta.

Minnet om å sykle i flokk til fotballtrening. Eller turntrening. Tirsdagsrenn i Katthola. Alltid nr. 2. 3 eller 4. Aldri nr. 1. Det blei som regel ho Unni.

I huske den røde musikkbaren på Aandahls. Jordbær på kaia en deilig sommerdag. Reka fra Rekebåten. Pille dem, og kasta skallet te måkan. Bruke i dyre domma på fremkalling av bilder på Daae eller Birkeland. Minst halvparten av bildan var ute av fokus. Flippe LP’a hos Tore i andre etasje på Dahl. Drømme om ei ny Levis 501 hos Per Olav på Pettersson. Det va uaktuelt. Det blei Cubus i stedet. Gule tøysko fra Swing-In på Bussholdeplassen. I hadde drømt om dem lenge. Ei pølse med stappe på Trappekiosken. Sykle til Høstmarksberga for å bade. Solbrente og varme sommerkroppa. Snope lørdagsgodis i den røde «Godtebussen» som sto på Torget. Og om vinteren smugkikka vi på guttan fra Bekkevoll og Bergmo i Tusten, mens vi sang høyt i trekket.

Kamp på gamlestadion. Samle flaska og pante i kiosken. Kjøpe en is. Snike te seg ei pølse fra ei venninne som sto i kiosken. Og se litt på kamp. Omgitt av morske kara som visste kordan fotball egentlig skulle spilles. Slikke på isen og tenke at det finns viktigere ting enn fotball. Kanskje? Svinge innom Kviltorpkisoken etter kamp. Verdens beste pølsebrød. Med pølse. Trøstepølse. Etter et tap.

Det går greit – I kjenne mor di. Kjent frase i småbyen Molde. Alle veit kem du e. Eller så kjenne dem mor di. Da ordne det se.

Lukten av frityr og lyden av Pan Mac på Fun Cafe i Outzengården. Dem store, litt skumle og kjekke guttan i snekkerbukse bak disken. Hockeysveis, Ballgenser og syrevaska dongeribukse. Twin Peaks og fredagspizza med jentegjengen.

Sykle og trikse på tartanen på gamle stadion. Strengt forbudt naturligvis. Kikke på tennisguttan utenfor Idretten. Lyden av knirkende parkett og lange kvelda med trening på Idrettens Hus. Lukten i garderoben. I huske den fortsatt.

Teste grensa med smugrøyking bak Kajakklubben. Soling på Kringstadbukta. Etter hvert turte vi å flytte oss ut te bergan der dem store ungdomman va. Toppløs og med jordnøttolje. Ville bli brun. Stupekonkurranse. Elisabeth vant alltid. Ho hadde dem beste og strakeste stupan.

Snike se inn på Kroverten med falsk leg. Spille billiard på puben en regntung søndag. På sjøen med venner. I Lagunen med småbåta. May og Lotte hadde båtlappen. Og båt. Kjøpt for komfpengan. Sol og sommer. Var det ikkje litt varmere før? Plaske i sjøen utenfor stupetårnet. Telte til neste dag. Tett luft i teltet. Kald morratåke uttafor. Som forsvant i tolvtida slik at vi kunne putre inn te byen.

Jazzfestival. Store internasjonale jazznavn. Plutselig var lille Molde verdens navle. Alle ville komme te folkefesten. Grilling på verandaen. Og venna fra Oslo som var på besøk.

MFK-spillera som råna rundt i Storgata i røde reklamebila og med navn på bildøra. Ut på byen med venna. Bonitakjola og høye lakksko. Permanent og høyt hår. Altfor tynnkledd i køa opp til Lucullus. Forventning om å komme inn, selv om vi ikkje var gammel nok. Med håp om at storebroren til Trond ikkje sto vakt. Dørvakta i boots og som lukta Tulipan Negro. Fregatten, Maxime. Puben. Kroverten. Kontoret. Børsen. Lukta av røyk, øl og seine nattetimer. Alle klær’n måtte luftes neste dag.

Skumlegging av Rosepika i russetida. Si me: har dagens russ glemt detta? Løpe naken gjennom byen. Bade i Kringstadbukta en tidlig russemorra.

Vi fikk etter hvert kjøpesenter, og Hennes & Mauritz. Nesten som i en storby. Men bare nesten.

Så dro vi ut i verden. Sulten på nye inntrykk, erfaringa og opplevelsa. Litt lei av den lille byen ved fjorden. Det blei litt trangt om plassen. Trangvik, sa vi på fleip. Desto meir vi reiste, jo tydeligere så vi kor verdifull oppveksten vår i Molde var. Vi hadde fått med oss gode verdia og minna fra en oppvekst i trygge lille Molde. Med nærhet til naturen. Med nærhet til hverandre. På godt og vondt.

Så blir vi voksne og får kanskje barn. Vi vil hjem igjen. Hjem te fjella våre. Til det trygge. Det naturlige. Fjorden. Lia. Måkeskrik. Sjøen. Kveldssola. Men også regnet. Blæsten. Floingen.

Snødrevet. Nordvesten. Kuling og kvite på bølgan.

I e stolt av å være moldenser. Passe alltid på å fortelle det til andre. Når i treff dem som lurer på kor i kjem fra. Folk fra Lyon, LA, Charleston, Hamar, Bergen, Manchester eller Tokyo.

Rosenes by, jazz, fotball, fjell og fjord. Ja, du har vel hørt om Molde? The small town on the northwestern coast of Norway.

I kjenne historia mi. Kjenne byen min. Det e her i e vokst opp. Det e her i høre te. Molde.

Gratulerer med 275 år!

(Åpningstale under Byjubileumsutstillinga på Krona 1. juni. Gjengitt med tillatelse fra Romsdalsmuseet.)