Vi dukker opp fra undergrunnsbanen til en stille og lettskyet formiddag i det østlige Harlem. På Malcolm X gate er en liten dagligvarebutikk i ferd med å åpne. På 128. gate sperrer en søppelbil vegen for en typisk gul New York-taxi. En liten gjeng barnehagebarn passerer oss et kvartal seinere. Noen kikker nysgjerrig på oss i det vi svinger til høyre inn under store, grønne trekroner og forbi fasader i rød murstein med sju-åtte trappetrinn opp til inngangsdørene.

Kunstnerstrøk

Bak en slik dør bor årets Artist in Residence, Vijay Iyer, mannen som er kåret til årets jazzpianist flere ganger av DownBeat, som har mottatt en rekke utmerkelser og som henter inspirasjon fra så mange sjangre og har så mange uttrykk at det er umulig å plassere ham i noen som helst bås.

Han åpner døra ikledd svarte bukser og blå skjorte, hilser med et håndtrykk og vinker oss inn i en tydelig kreativ stue med stabler av ark og bøker på bord og gulv.

Iyer ber oss ta av skoene, geleider oss inn på kjøkkenet som går i ett med stua, spør om vi vil ha noe å drikke, finner ut at han ikke har kaffe, men serverer i stedet en kopp fra sitt rikt assorterte utvalg av te.

Også kjøkkenbordet er fullt av ark og små bøker, og vi må diskret rydde plass for å få plass til notatblokk og kamera.

– Vi var heldige som fikk denne leiligheten. Vi flyttet hit for fem år siden, sier Iyer gjennom duren av oppvaskmaskinen.

– Hvordan er det å bo her, i Harlem?

– Det er en bydel med mange kunstnere. Og historisk sett er den afroamerikansk. Det er her musikken ble født og utviklet. Arv og historie er viktig for meg, sier Vijay og kikker ut på trærne som står i full skrud i den lille bakgården.

– Dette er perfekt for oss. Min datter, som er 12, og min kone, som jobber ved kreftsenteret Memorial Sloan. Det er nesten så man kan glemme at vi er midt i New York. Det er slik som dette vanlige folk bor, sier Vijay.

Svipptur fra Molde til London

Instrumentet – et Steinway-flygel i lyst tre som har vært i familien siden 1940-tallet – står på arbeidsrommet i kjelleren.

– Jeg jobber mye på pc-en, og med så mange reisedøgn, lager jeg musikk der jeg er. De kreative impulsene skjer overalt. Det gjelder å fange dem, og kanalisere dem.

– Du er Årets Artist in Residence på Moldejazz. Hvordan ser du på oppdraget?

– Jeg er veldig glad for det. Over muligheten til å presentere flere samarbeid og prosjekt. Det blir en balanse av ulike idéer, estetikk, uttrykk og generasjoner. Den yngste er 30, den eldste 75. Det er et fint spenn. Jeg er heldig som får jobbe med prosjekter med så ulik bakgrunn, sier Vijay, som ønsker at lytteren skal få en opplevelse av hvor ulike vi mennesker kan være.

– Jeg søker vel det alle kunstnere søker. Transformasjon. Og endring. Jeg er fascinert av hvordan vi kan lage musikk sammen, avsløre ulike deler, og være ulike ting.

– Du som har spilt på nær sagt alle verdens jazzfestivaler. Hva er ditt inntrykk av Moldejazz?

– La meg si det på denne måten. Moldejazz er en av de store. Som både har legender og kommende stjerner. Som feirer kunsten, og representerer håp og kreativitet. Som er opptatt av arven, men også det nye. Moldejazz er en litt av alt det, sier Vijay, og legger til at de lyse nettene også er noe han forbinder med Molde.

– Midt i Molde-oppholdet skal du også spille i London..?

– Ja, den bookingen ble gjort for lenge siden, og var umulig å gjøre om på, sier Iyer.

– Hva blir din største utfordring som husartist?

– Det blir nok samarbeidet med The Cikada String Quartet. Vi har ikke spilt sammen før, og vi trenger tid til å bli kjent.

Krigsveteranenes drømmer

Vijay Iyers åpningskonsert mandag 20. juli har tittelen «Holding It Down – The Veterans Dreams».

– Sammen med Mike Ladd har jeg utviklet flere musikalske prosjekt med utgangspunkt i hvordan fargede mennesker, de mest sårbare, og de mest heroiske, egentlig har det etter 9/11. Holding It Down er et av disse. I samarbeid med fargede krigsveteraner fra Irak og Afghanistan – to kriger som begge var rase-relaterte – har vi laget et lyrisk og musikalsk verk, basert på intervjuer. Vi følte at dette er viktig å dokumentere. De fargede veteranene representerer en vanskelig sannhet som vi ikke kan ignorere, forklarer Vijay Iyer.

Prosjektet tar utgangspunkt i veteranenes drømmer, tanker og traumer.

– Til Molde tar vi med oss Maurice Decaul, som tjenestegjorde i Irak. Han representerer stemmen til de som virkelig har opplevd krig. Og musikken skal sørge for at han blir hørt, forklarer Iyer.

Late bloomer på piano

På vei ned til flygelet i kjelleren forteller Iyer at han var en late bloomer ved tangentene.

– Jeg begynte å spille fiolin da jeg var tre-fire år gammel, og holdt på til jeg var 18. Samtidig brukte jeg pianoet til å improvisere på. Jeg spilte alt mulig. Alt jeg hørte. Da jeg var 14-15 ble jeg med i mitt første jazzensemble på high school, forteller Iyer, som siden har studert musikkteori, teknikk og funksjonalitet.

– I en alder av 45 prøver jeg fortsatt å finne svar, ler Iyer, som også har en bachelorgrad i matte og fysikk.

– Du var i ferd med å skape deg en akademisk karriere. Hvem eller hva gjorde at du ble jazzmusiker i stedet..?

– Det var mens jeg gikk på Yale, da jeg var 23-24 år, at jeg møtte Steve Coleman for første gang. Han ble en katalysator. Gjennom ham forsto jeg at jazzen er en scene og et nettverk. Noe levende. Et helt samfunn, forklarer Iyer, som mener amerikansk jazzmusikk fortsatt blomstrer – til tross for at den har blitt kritisert for det motsatte.

– Hva i jazzmusikken er det som har slik tiltrekningskraft på deg?

– Jeg var allerede en improvisatør på pianoet. Og så følte jeg en direkte kobling til musikken, til det kreative som skjer i øyeblikket. Det føltes som et sted der jeg hører hjemme, sier Iyer.

– Du visste ikke da at du ville bli kåret til Årets Jazzpianist?

– Nei. Jeg visste jo ikke at verden ville ta i mot meg på denne måten, sier Iyer, før vi inviterer ham med på en tur ut i nabolaget.

Født og oppvokst i USA

Den prisbelønte jazzpianisten har tamilske foreldre. De kom som arbeidsinnvandrere til Florida på 60-tallet. Selv er han født og oppvokst i Albany i New York.

– Føler du deg som en fullverdig amerikaner?

– Det spørs hva du mener med amerikaner, sier Iyer, og rusler nedover den stille gata med hendene i lomma.

– Hvis du mener Donald Trump, er svaret nei. Hvis du mener historien, transformasjonen, frigjøringen, er svaret ja.

Vijay Iyer har vært tilstrekkelig mange ganger i Norge til å ha merket seg følgende:

– Dere har noe jeg vil kalle en felles norskhet. Noen felles verdier som omfavner alle. Vi har ikke den samme amerikanskheten, vi er preget av enorme forskjeller, og har ikke det samme grunnlaget som forener oss.

I det vi passerer en kirke, er det naturlig å spørre Iyer om hvilket forhold han har til tro.

– Jeg deltar ikke noe særlig i det religiøse samfunnet. Jeg trenger det ikke. Musikken gjør det for meg, sier han.

– Hva tenker du om at Donald Trump vant valget? Og hvilke konsekvenser det har fått?

– Trumps valgmotto var «Make America great again». Men egentlig mente han: «Make America white again». Mange stemte på ham fordi de er rasister, sier Iyer og legger til:

– I dag er hverdagen en kamp. Det er hardt arbeid å være i USA i dag. Jeg funderer ofte på hvordan jeg skal skape framtidshåp for min 12 år gamle datter.

I kø utenfor Village Vanguard

Vijay Iyer har fortalt oss at han finner håp og trøst i musikken, og i kunst generelt. Fordi det er noe større enn ham selv.

Seinere på kvelden står et titalls mennesker i kø utenfor New Yorks legendariske jazzklubb fra 1935, Village Vanguard, som ligger i Greenwich Village.

Noen har reist langt for å oppleve Iyer, men jazzklubben har bare rundt hundre seter – og flere må rusle skuffet derfra.

– Oi, så fullt det er her. Veldig bra til å være en tirsdag. Tusen takk for at dere kommer, sier Vijay Iyer, som har entret den lille scena sammen med Tyshawn Sorey og Stephan Crump.

– Vi har spilt sammen de siste 15-16 årene. De er alle som familie nå, fortsetter Iyer før han setter seg ved tangentene.

Snart sitter det høyst uensartede publikummet, unge og gamle, fra fjern og nær, hver med sine historier og lytter til Iyers Human Nature. Michael Jackson i jazzversjon. Som en påminnelse om at uansett hvorvi kommer fra, og hvor vi skal, har vi alle våre gleder og sorger. Og våre håp og våre drømmer.