Med noen grandiose pianoharmonier satte Luke Elliot standarden for hva et forventningsspent publikum hadde i vente på Syd.Og med en vokal av typen malmfull pluss pløyde han mark i et lokale svært mye mindre enn de arenaer og lokaler han til vanlig breier ut sin mektige vokal i.

I et landskap i grenseland Tom Waits/Jackie Leven/Townes van Zandt og dalstrøka innafor grep han publikum tvert og holdt grepet i betagende, mollstemte ballader, eller om en heller sier kaskader, etter intensiteten å måle.

Sliten smerte

Den New-Jersey-baserte sangeren/låtskriveren stilte uten sitt band denne gangen, men i en hektisk mini-turne spennende fra Molde og Steinkjer via Tyrkia og endelig til New York er han proppfull av energi, lik sin "sambygding" Springsteen. Men mer sår melankoli og slitenhet, som kanskje sto litt i motsetning til alder og en ryddig framtoning ellers.

Rett mann - rett sted

Men der godeste Bruce fyller stadioner, så fylte Luke likevel Syd slik at det høysensitive publikum satt som naglet og fokusert mot den enslige mannen bak pianoet. Eller gitar, som han også brukte. Enkel setting, akkurat slik han også likte det, sa han.

Moldevennen (sjølerklært, etter opptredender under Moldejazz og ved en annet event) smørte til med hovedsakelig eget materiale, mye hentet fra den utgivelsen han faktisk produserte i Norge i 2015.

Mektig stemme

Luke Elliot er en du har hørt, og han er mye spilt i radio, uten at han har noen definitiv hit, derfor heller ingen allsang-faktor, og den grad av tilstedeværende magi som likevel holdt seg skyldtes inderlighet, uttrykk og et topp publikum på Syd. Dermed en stor kveld som også kan oppleves av de heldige som har klart å skaffe billetter til onsdagens Syd-konsert.

Dette her var ekstrakonserten. Ekstra bra var den og!

Helt til slutt takket Elliot ærbødig hele Norge for sin karriere.