Det er ikke noe å vente med å innrømme: Jeg har kjent et snev av angst. Rekkeviddeangst. For når du kjører elektrisk bil, fester du ikke blikket hyppigst på speedometernåla, men på rekkeviddemåleren.

Bilturen skulle jo være den reneste sommerferden. Datteren i Bodø hadde kjøpt elbil. Bilen sto skinnende blank hos forhandleren i Larvik. Selvsagt er en far på tilbudssiden: «Jeg kan alltids kjøre bilen fra Larvik til Bodø».

Har du ikke kjørt elbil før, og skal lengre enn til nærmeste bysentrum, åpner det seg et eldorado av muligheter og problemer. Mitt problem var å sikre meg nok spenning. Til bilen.

– Fabrikken oppgir rekkevidden til 212 kilometer, men hadde jeg vært deg, ville jeg kalkulert med noe kortere. Du skal jo bruke lys på bilen, og kanskje friskluftanlegget, sa en blid Kia-selger før han vinket meg avgårde i Larvik.

Onsdag før Kristi Himmelfartsdag var jeg ikke alene på E18 da jeg nærmet meg Oslo.

– Kjør via Hønefoss til Gjøvik, det er raskere, fikk jeg som velment råd av en venn.

På Liersletta i Drammen fant jeg hurtiladestasjon. Må jo ha «full tank», tekte jeg. Så gikk ferden mot Hønefoss. Noen mil seinere var jeg på Brandbu. Tid for ny lading. Flere innfødte forklarte at det var dårlig med ladestasjoner på Brandbu. Har du forsøkt på Gran? Spør på Statoil, var rådet. Godt innarbeida navn kvitter man seg ikke så lett med, men utafor Circle K-stasjonen skulle det vær en ladestolpe. Herpa. Ikke en gang litt overledning å hente.

Ei ung dame med barnevogn og to hunder ble min gode hjelper.

– Svigerfar sier du kan kjøre til nybygget til nødetatene og se etter lademuligheter der, sa dama.

Jeg kjørte. Styrte unna legevakta der det var litt aktivitet og tenkte at politet kunne være gode hjelpere. Mørklagte kontorer. Skilt om vaktsamarbeid. Men ute på veggen sto en stikkontakt. Skal man først stjele litt strøm, er det kanskje like greit å «låne» fra politiet?

Rekkeviddemåleren flyttet seg minimalt. Og foran meg ventet seks-sju kilometer temmelig bratt stigning til Lynga. Kia-en seig oppover motbakkene. På toppen viste rekkeviddemåleren 32 kilometer. Og til neste hurtigladestasjon på Gjøvik var det 47 kilometer. Hotellsjefen på Lygna vartet opp med motorvarmerkontakt ute og rekesmørbrød inne. Rask telefon til heimebasen: Forbereder natta på Lygna mens bilen står til lading.

Ved midnatt viste rekkeviddemåleren 43 km. Jeg tok sjansen. Det er mye nedoverbakke til Gjøvik. Og der ventet et elektrisk nirvana: Hurtigladeren.

Resten av turen på E6 til Dombås og videre til mellomstasjon på Åndalsnes gikk som smurt. Bare litt plunder: På Dombås, der ladestasjonene er gjemt bak Kiwi-butikken, må du ha abonnement hos Arctic Roads for å få ladet. 399 kroner måneden. Midt på natta virker ikke prisen avskrekkende.

Neste dag: etappe nummer 2. Fra Åndalsnes i fulladet bil, via Dombås, Oppdal, Trondheim til hviletid på Tingvold Hotel i Steinkjer. Men også elektriske trekkfulger vil mot nord. En rask sjokklading på Grong før turen gjennom det nordligste Nord-Trøndelag.

Da stiger pulsen igjen. Ingen skikkelig hurtigladestasjon mellom Grong og Mosjøen. 19 mil når rekkevidden i bilen fullt oppladet viser 16 mil. Fruen var den som holdt humøret oppe. Den mest strøm-økonomiske farten viser seg å ligge på 60 kilometer i timen. I motbakkene står du overfor dilemmaet: Holde farten på 70-80 kilometer og se strømlageret skrumpe, eller godta sneglefart og spare strøm. Jeg har aldri følt meg så miljøvennlig som da jeg kjørte elbilen opp bakkene på E6 i Snåsa i 46 kilometer i timen.

– De sa det ville komme ladestasjon her i august, trøstet den hyggelige dama på Circle K i Namskogan. Hun bød på kaffe og 16 ampers stikkontakt på utsida. Nye tre timer med saktelading. Er det sånn det kjennes å være på seiltur uten vind?

Når ferden går sakte, får du tid til å tenke. Uviktige ting som: Hvordan går det med kjærlighetsforholdet mellom Farmen-kjendisene Petter Pilgård og Vendela Kirsebom?

Over til det alvorlige: Hvordan har de tenkt, politikerne som vil ha oss til å kjøpe elektriske biler? Skal det være ladestasjoner eller ikke?

Hva skal barnefamilier som ikke har råd til Tesla i 8-900.000 kronersklassen med rekkevidde på titalls mil, gjøre hvis de vil bruke elbil?

Tankene går videre: Vi er et snodig land. Går over til DAB-radio og slukker FM-nettet før alle har kan ta inn DAB-sendinger. Folk oppfordres til elbilbruk før det er satt opp ladestasjoner med rimelig tett avstand.

Det statlige energiøkonomiseringsselskapet ENOVA gir støtte til oppsetting av ladestasjoner. Kunne noen hvisket dem i øret at man må sette opp mer enn ei ladingssøyle på hver ladestasjon? Det kunne jo tenkes at flere enn én bil har behov for lading samtidig.

Kiaen kom seg til Mosjøen og ladestasjonen ved Fru Haugans Hotel. På ferden kunne vi se hvor langt snøsmeltinga var kommet nordpå, se tamreinsflokker ligge og dorske seg på markene ved E6en.

Siste fjellovergangen var Saltfjellet. Rekkeviddemåleren ga klar melding om at varmeapparat var strømtjuv. Der vi kunne tenkt oss nedfarten akkomagnert av Terje Nilsens vakre vise om Mjelle; «ei stille strand som fylte deg med fred», ble det i stedet stillongsklima i Kiaen, med blikket stivt festret på rekkeviddemåleren.

Jeg håper jeg er over middels gira på miljøvennlig ferdsel, men virkeligheten holdt meg på en jorda kontakt: Det grønne skiftet gjelder ikke for bilkjøring Norge på langs. Jeg nådde målet i Bodø. 1.600 kilometer. 14 ladinger. 28 timer i og utafor bilen var brukt. Jeg var helt utlada.