– Min første betalte jobb hadde jeg i Romsdals Budstikke. Det var i 1972. Jeg husker at jeg meldte meg i redaksjonen, jeg var redaktør i skoleavisa på Molde gymnas på den tida. Og der sto redaktøren. Svein Hildonen. Jeg fortalte at jeg var interessert i journalistikk, og særlig i jazz. Han ga meg et gammeldags speilreflekskamera og et timinutters kurs, og sendte meg ut på jobb samme kveld. Jeg skulle anmelde og fotografere en konserte med en amerikansk jazzsaksofonist, Benny Waters, sier Dag Bæverfjord, som etter gymnaset frilanset både for Romsdals Budstikke og Romsdal Folkeblad. Til sammen tilbrakte han fire-fem år i Molde.
– Dine minner fra byen?
– Jeg har flere sterke minner fra Molde, mange av dem knyttet til jazzfestivalen. Jeg har fortsatt venner i Molde, det er en vakker by, som jeg har vendt tilbake til på jobb for Bergens Tidende og VG seinere, sier Bæverfjord.
Brutal historie
45 år etter debuten i Romsdals Budstikke og etter et spennende liv som pressefotograf – der han har fotografert kongelige og presidenter, krig og kapring, kreftrammede og aidssyke – åpnet Bæverfjord utstillingen «Bildene som forsvant» lørdag, med 80 av sine mest berømte og kjære bilder. Utstillingen henger i Rådhusgalleriet til og med 1. mai.
Under åpningen benyttet han anledningen til å fortelle gjestene sannheten om hvorfor hans lysende karriere brått tok slutt. Den samme historien fortalte han til sin nåværende arbeidsgiver, VG, i et intervju i helga.
– Det tar i gjennomsnitt 17 år før man får fortalt om overgrep man blir utsatt for i barndommen. Årsakene kan være skam, skyld, redsel for trusler, angst for represalier, frykt for å ikke bli trodd og forstått, sier Bæverfjord.
Befriende å endelig fortelle
Han forteller at overgrepene startet i 11-årsalderen.
– Jeg ble blant annet misbrukt av en mannlig bekjent av familien. Dette bar jeg på i 50 år uten å si det til noen. Så møtte jeg en kvinne som fortalte meg sin triste historie om overgrep og vold da hun var barn. Jeg ble sjokkert. Jeg kjente jo til en av overgriperne også. Det hun fortalte motiverte meg til å fortelle om min mørke fortid. Vi to har støttet hverandre siden. Jeg tilskriver henne æren for at jeg nå er åpen og kan stå fram med min historie – og se sammenhenger. Hun er en utrolig ressursperson, sier Bæverfjord og legger til:
– Deretter fortalte jeg det til noen venner. Og så bestemte jeg meg for å stå fram offentlig på utstillingsåpningen, på min måte.
– Hvordan har tilbakemeldingene vært?
– Jeg har fått fantastisk mange gode tilbakemeldinger. Fra privatpersoner, interesseorganisasjoner og fagmiljø. Det er ikke en lystbetont historie å fortelle, det er brutalt, men også befriende, og betryggende å bli tatt i mot så fint, sier Bæverfjord, som fortalte og sang historien sin i en musikalsk setting, i samarbeid med musikerne Jørn Øien og Ole Jørn Myklebust.
– Det kom mange. Det ble en god og sterk opplevelse. Mange ble berørte, ikke minst jeg selv.
Samfunnet må se og ta ansvar
Men det er ikke bare for egen del Bæverfjord nå forteller. Han står fram for «de tause barna».
– Som tenåring forandret jeg personlighet. Gikk fra å være stødig og harmonisk, en av de flinke i klassen, til å havne på skråplanet. Jeg droppet ut, ruset meg, begikk kriminelle handlinger. Heldigvis ble jeg arrestert og dømt for innbrudd før jeg var 16. Jeg våknet og tok grep selv. Ingen voksne forsto sammenhengen. Det problemet ser det ut til at vi fortsatt har i dag, sier Bæverfjord og fortsetter:
– Overgriperne tar ingen hensyn. Samfunnet, institusjoner, enkeltmennesker må ta ansvar. Se signalene og gjøre noe.
I mange år forsøkte han å fortrenge det som hadde skjedd. Men traumene, depresjonene og den sosiale angsten ble for sterk. Det ble bråstopp.
– Å fotografere gikk greit, men jeg klarte ikke reisene. Logistikken, planleggingen, flyplassene. Før fotball-VM i Italia i 1990 leverte jeg en sjukmelding på falske premisser. Da skjønte jeg at løpet var kjørt, sier Bæverfjord, som siden har vært ansatt som billedsjef og deskjournalist i VG – og vunnet priser for det også. Seinest en europeisk avisdesignpris for en åtte siders layout om artisten Prince.
– Hvordan tilnærmet du deg jobben som pressefotograf?
– Ulikt i forhold til hvilke jobber som skulle gjøres. Men jeg var fokusert, forberedte meg godt psykisk, gjorde research og samarbeidet godt med kollegene. Nøkkelordet er respekt. Enten du skal fotografere en statsminister, en seriemorder, en Nato-spion eller et overgrepsoffer. Du trenger ikke akseptere, du kan være kritisk. Samtidig må du alltid vise respekt, sier Bæverfjord.
Gir styrke
Bæverfjord forteller at det var tøft å legge vekk kameraet. I dag er han overbevist om at angsten, traumene og depresjonene etter det seksuelle misbruket er årsaken.
– Hvordan lever du med opplevelsene dine i dag?
– Livet har ikke vært så enkelt. Å gjemme på alt det vanskelige har vært slitsomt og ensomt. Å møte noen å snakke om det har vært en utrolig styrke. Denne kvinnen har pushet meg. Det oppleves på mange måter som å få en ny start i livet. Selv om en må leve med fortiden også. Møtet med publikum på utstillingsåpningen var et langt skritt videre. Det var sterkt og krevende å stå der og lese noveller og synge, men måten jeg ble tatt i mot på var veldig fin og rørende, forteller Bæverfjord, og fortsetter:
– Det gir en utrolig styrke å bli møtt med så mye medfølelse og varme. Kollegene på jobben i VG har også vært utrolig fine og forståelsesfulle. For ikke å snakke om de hundrevis kjente og ukjente som har uttrykt støtte og anerkjennelse på Facebook. Jeg er alle dypt takknemlig.