Nyttårsaften 2016, like før klokka slår midnatt. Malin Grydeland sitter i stua. Det går en fandenivoldskhet gjennom henne. Hun tar fram mobiltelefonen. Skriver. Men denne gangen er det ikke mørke, ærlige og gjenkjennelige dikt som i høyt tempo festes med svarte bokstaver til hvitt digitalt papir.

Denne kvelden tar hun motet til seg. «Hei. Dette er sikkert et skudd i blinde, og er sikkert ikke bra nok. Diktene mine er ærlige og mørke, og de passer nok ikke inn i vårt tabubelagte samfunn. Men er det av interesse, sender jeg gjerne flere.» Mailen sendes til forlaget Publica bok.

Drøm i oppfyllelse

Forlaget likte det de så. Ba henne velge ut og sende inn 30 dikt. Over 200 dikt lå lagret på harddisken. Hun så igjennom, valgte ut, og sendte.

– Jeg var helt i skyene. Mitt livs drøm hadde gått i oppfyllelse. Nå er manuset sendt til språkvask, og boka fått tittelen «En verden uten farger».

Tittelen gjenspeiler hennes virkelighetsoppfatning. En brutalt ærlig diktsamling som forteller om et liv med rus og psykiske problemer.

– Vær et medmenneske

Malin har aldri følt at hun passer inn i verden. Det gjør vondt å tenke på at det sitter andre der ute med de samme følelsene.

– Mange tør ikke å snakke høyt om det å være psykisk sjuk. Vi er redde for å ikke bli trodd. Samfunnet er lagt opp til at alt og alle skal være perfekte. Passe inn i normene, en standardmal. I møte med andre må vi huske at vi ikke vet hvilke kamper de kjemper bak lukkede dører. Vi må ikke være så dømmende. Vær et medmenneske, sier hun.

– Du later som

Diktskrivingen begynte i 2009. Da fikk Malin sitt første barn, og ble rusfri på egenhånd under oppfølging.

– Jeg hadde så mye trykk i hodet på den tida. Det løsnet da jeg begynte å skrive. Diktene kommer til meg som et pang. De kan komme når som helst. Da er det bare å finne fram noe å skrive med og på. Hva som helst, hvor som helst, forteller hun.

Det ble mange dikt det året. Hun var på et bra sted. Rusfri, barn og student. I 2014 fullførte hun vernepleierstudiene. Alle målene var nådd. Da ble det svart.

– Jeg møtte veggen. En dag sto jeg på badet sammen med den eldste datteren min. Hun så på meg, og sa: – Mamma, du er aldri glad. Du bare later som. Malin leverte datteren i barnehagen, og dro rett til legekontoret. – Jeg må ha hjelp, hvis ikke klarer jeg ikke mer, sier hun til resepsjonisten.

Legen tok henne på alvor. Hun var ærlig, fortalte alt.

– Jeg fortalte om alle følelsene og tankene jeg ikke hadde akseptert og latt være å kjenne på. Helt siden jeg ble mor har jeg ventet på å føle den gleden alle nybakte mødre snakker om. Men jeg føler ingenting. Jeg har ikke følt ekte glede eller lykke siden jeg var 12 år, forteller hun til legen.

Diagnosen

Hun vil ha en ny vurdering. Malin blir sendt til Knausen for utredning. Der møter hun en terapeut hun har samarbeidet med tidligere.

– Jeg visste du kom tilbake, sier terapeuten. Videre går veien til spesielteam for utredning. Situasjonen var mer kompleks enn de trodde. Til slutt står hun der med diagnosen. Merkelappen hun har ventet så lenge på å få. Den som kan forklare og oppklare. Borderline personlighetsforstyrrelse og kompleks posttraumatisk stressyndrom. Diagnosen høres like innviklet ut som den føles.

– Det var en lettelse å få diagnosen. Over halve livet har jeg sittet og sett på at andre nyter livet, at de smiler med øynene. Jeg kan huske noen få glimt av glede. Sekunder. Så går alt tilbake til å være flatt. Hos meg er det ingen oppturer. Hva er poenget, har jeg lurt på. Hva er meningen med livet når jeg ikke får leve?

I 2015 startet hun i gruppeterapi hos R.O.B.U.S.T, samtidig som hun startet 12-trinnsbehandling for å forstå rusavhengigheten bedre.

De vanskelige følelsene

Hjemme på Skjevikåsen henger flere av diktene rundt om på veggene. I trappa er det spirerende sitat som kan bedre humøret på tunge dager. Yngstedattera Vilja på ett år springer rundt og krever mammas oppmerksomhet. Eldstedattera Leah på sju år er på skolen. Malin smiler og ler. Virker avslappet og tilfreds. Men slik har det ikke bestandig vært.

Hele livet har Malin båret en maske. For å virke sterk, modig, lykkelig. For å passe inn, for å overleve.

– Det finnes ikke rom i samfunnet til å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Det gjør meg fortvilt når andre oppfatter meg annerledes enn den jeg er. Det var en lettelse å bli sett og hørt av helsevesenet. Det er så viktig for meg å få riktig hjelp, og ei forklaring, sier hun. Malin forteller at personlighetsforstyrrelsen gjør det vanskelig å regulere følelser og være i nære relasjoner. Hun har ofte har hatt dårlig samvittighet overfor familie og venner fordi hun ikke har klart å være glad, eller å være den personen andre forventer at hun skal være.

Riktig verktøy

Hun er tydelig på at diagnosen ikke fratar henne ansvar for handlingene sine.

– Jeg har tatt fryktelig mange dumme valg som følge av impulsivitet, og en manglende evne til å kontrollere følelsene mine. Diagnosene forklarer feilen i grunnmuren min. Nå kan jeg få riktig verktøy til å reparere den. Selv om diagnosene er befriende, er de også stigmatiserende.

– Det er trist. Jeg er en god mamma, og gjør alt for barna mine. Vi har en fin leilighet, og jeg er i stand til å forsørge familien min, forteller hun. Til daglig jobber Malin som erfaringskonsulent og miljøterapeut for ressurstjenesten i Molde.

– Jeg jobber både opp mot rus og psykisk helse, og får mulighet til å hjelpe andre. Jeg får jobbe med det jeg kan, forteller hun. Forskjellen er at Malin har flere mørke dager enn mange andre.

Ser håp

Men for første gang på mange år klarer hun å se for seg at hun skal bli ei gammel dame. Hun ser håp, verktøy til å mestre hverdagen, fungere bedre som mamma og menneske.

Hun er ikke like destruktiv som tidligere.

– Siden jeg var 15 år har jeg brukt selvskading som en virkelighetsflukt. Det var slik jeg kunne føle at jeg levde. På de mørkeste dagene var det utveien. Nå har ikke lenger behov for å skade meg for å få ut gørra. Nå skriver jeg den ut.

Diktene har vært en viktig terapi for henne. Der har hun turt å være sårbar, sette ord på de vanskelige følelsene. Være seg selv.

– Jeg håper boka kan være til hjelp. Mitt største ønske er at den kan bidra til at noen tør å be om hjelp, sier hun.