Så nærmer vi oss seriestart. Hvert år starter vi med blanke ark, null poeng og store forhåpninger. I år er det vårt år. Som det skulle vært i fjor også. Vi forbereder oss på gleder. Men får sorgene slengt i trynet hver eneste sesong. Motgang og medgang hånd i hånd.

Det har blitt mye fotballprat den siste uka. Først med fotballegenden Kevin Keegan, verdens kanskje største fotballspiller på 70-tallet. Så Kjell Marius Herskedal, doktor i Sportsmanagement and Leadership ved Høgskolen i Molde. Kompis Lars Jones har heller ikke sluppet unna. Jeg spurte alle samme spørsmål. Hvordan kan det ha seg at vår region stiller med tre fotballag i eliteserien? Og hva betyr det for oss som bor her?

KBK, MFK og AAFK er tre helt ulike klubber. De har ulike historier. Forskjellige kulturer. Ulike forventninger, strategier og mål. Der KBK er som en nyklekket kylling i eliteseriesammenheng, er AaFK som en logrende hund på leting etter riktig retning, mens MFK kanskje kan betraktes som en rolig erfaren svane? Sistnevnte har den lengste og mest suksessrike historien av de tre.

Men de to andre klubbene har tatt sjumilssteg og utviklet seg enormt det siste tiåret. Med ett er ikke avstanden mellom lagene så store. MFK er en erfaren hundreåring som har dominert fotballen alene. Men hvordan er situasjonen om 10 år? Når historie og lange fotballtradisjoner er spist opp av tidens tann, hvem vil være fotballokomotivet i fylket i fremtiden?

På mange måter kan de tre klubbene betraktes som rivaliserende søsken. De utfordrer og kniver om posisjon. De har høye tanker om seg selv, og ambisiøse mål. Alle tre vil opp og frem. Supporterne hegner om laget sitt i tykt og tynt. Stolthet og fortvilelse. Medgang og motgang. De tre klubbene er nok like ulike som folkene som bor her. Og klubbenes personlighet gjenspeiles kanskje av folkeferdet i sin by?

Molde Fotballklubb er utrolig viktig for byen vår. Mer enn kanskje spillerne, trenerne og klubben aner. Den er en del av merkevaren Molde. Den har vært med på å forme identiteten vår og blitt en del av historien om byen og folket. Vi har opplevd store ting med klubben vår, men vi har også opplevd sviende nederlag som vi helst vil glemme.

Jeg kastet skjerfet mitt i søpla utenfor Ullevaal en regntung og kald novemberdag i 2009. Handlingen min var utenkelig. Men skuffelsen var som en sylskarp kniv i ryggen. Vi tapte mot lillesøster. Mot de oransje. Vi satt side om side på Karl Johan dagen i forveien. Skålte og sang. Klemte hverandre. Romsdalingene, litt småarrogante, og med gullet halvt hengende rundt halsen allerede på lørdagskvelden. Dette skulle vi fikse. Sunnmøringene var øre, gladfulle og lett beruset bare av å se klubbens logo trykket på kampbilletten. For en opplevelse! Fortsatt den dag i dag er det mitt mest sviende nederlag på grønt gress.

Men hva med den gangen Petter Rudi skrudde inn straffesparket på Lerkendal, og vi vant 0-1 mot erkefiende nr. 1. Det var enkelt å være ufyselig bortesupporter den kvelden. Arm i arm danset vi ut av stadion. Sang «Her kommer Molde» av full hals, og suste hjem fra trønderhovedstaden med skjerfet blafrende ut vinduet på bilen. Beruset av vinnerlykke og seiersrus. Deilig å slå dem! Det skulle bli fint å komme hjem. Lese nettavisene og nyte triumfen. Ingenting kjennes så godt som å slå naboen. Ingenting er likeså pyton som å gå på et forsmedelig tap mot dem.

Det er nesten utrolig hvordan et lag, spillere og trenere er i posisjon til påvirke livene våre på den måten. Det følger et ansvar med den posisjonen. Et ansvar som ber om hardt arbeid og 100 % innsats. Fordi vi krever det. Det er forventet. Og vi vil ikke skuffes. Laget forvalter vår stolthet.

Siden tidenes morgen har mennesker søkt felleskap. Samlet oss rundt leirbålet, deltatt i krigføring, vært ute på fiske, gått i kirken og i forsamlingshus. Vi har dyrket felleskapet. Men så blir verden mer fragmentert. Vi møtes sjeldnere. Samlingstedene er færre. Vi sitter i våre tusen små borger. Mens vi har flere muligheter og valg enn forfedrene våre. Og fortsatt med behov for et fellesskap. MFK er vårt fellesskap. Fotballkampen er vårt leirbål. Spillere kommer og går, fra innland og utland. Likevel gjør vi dem til våre. De tiljubles og kritiseres. Men de er fortsatt våre. Vår stolthet.

I Molde har vi hatt et topplag i over 40 år. Ålesund og Kristiansund har hatt hungeren etter det samme. Dette store, stolte, underholdene og attraktive fellesskapet. Nå er vi tre lag som deler på stoltheten og felleskapet. At fylket stiller med tre lag i eliteserien er imponerende. Helt unikt. Vi har også tre flyplasser. Pussig sammentreff. Eller kanskje ikke? Mens et fylke som Aust-Agder hverken har flyplasser eller topplag. Da er kanskje verdt å stille spørsmålet om vi er laget av et annet stoff. Bærere av et annet genmateriale?

For det var ikke i vår region du kunne finne flest gressmatter. Det var ikke her det var lagt best til rette. Værhardt og humpete baner. Se på Island og det de har greid å dyrke frem. Verdens mest fotballgale land. Med knappe 340.000 innbyggere. Hva er de laget av? Kanskje vi har noe av det samme?

Kanskje det er motsatt? At mangelen på muligheter og tilrettelegging har trigget noe i oss. Vi skal jammen greie det. Vi er sterke. Vi har viljestyrken. Vi kan gjøre det. For det oppstår noe i mennesker når vi får utfordringer. En ekstra styrke. Et ekstra gir. En ekstra motivasjon. Vi skal vise dem hva vi er laget av. Vi skal vise dem at vårt lag er best.

God seriestart!