– Hvor mye skal miljøet her i området måtte tåle, spør bonde Stein Brubæk og ser innover fjorden mot Raudsand.
Han er klar motstander av planene om avfallsdeponeringen i fjellet ved den gamle jernmalmgruva. Garden hans ligger 2–3 km unna, på Gjemnes-sida av kommunegrensa med Nesset.
– Opp gjennom tida har de alltid presentert nye industritiltak som problemfrie på Raudsand. De har holdt på med industri i hundre år. Nå får de rydde opp. Nå fortjener folk å få leve i fred!
Død natur og eksplosjon
Stein Brubæk tenker tilbake på lagringen av restproduktene fra aluminiumsindustrien for rundt 20 år siden.
– Denne avfallshåndteringen ble av miljøaktivist Kurt Oddekalv karakterisert som en av Europas verste forurensingsskandaler da de gikk opp i et dalføre ovenfor gruva og fikk se en helt død natur, omtrent som det er rundt nikkelverket like innom russegrensa i Finnmark. De hadde fylt dalføret med saltbadkaker fra aluminiumsindustrien, pakket i sekker.
Brubæk nevner også en voldsom eksplosjon som skjedde ei natt i den gamle gruva på Raudsand etter at avfallshåndteringen hadde kommet i gang. Tjukke betongvegger ble knust og vindusruter flere kilometer unna ble blåst inn.
– Jeg lurer også på om det har det vært gjort undersøkelser om spesielle helseproblem på Raudsand. Folk sier at det fins, men vi vet ikke, sier han.
– Henger ikke på greip
– Det snakkes om det grønne skiftet i dag, men det har ikke nådd fram hit. Vi er i 2017 og ikke 1917, fortsetter han svært engasjert.
Geitebonden synes at å argumentere for at avfallsdeponiet blir viktig for indre Gjemnes ikke henger på greip.
– Jeg vil hevde at det er viktigere å utbedre vegen til Molde enn å lage disse arbeidsplassene, tordner han.
– Hvor mye tap har det ikke vært på SIVA-anleggene (Selskapet for industrivekst, red.anm.). De kom motivert av tilskuddsmulighetene, drev ei stund, og så la de ned.
Det grønne skiftet
Det grønne skiftet innebærer, slik Brubæk ser det, at det blir slutt på å tenke at landlige områder kan ta vare på giftig avfall fra sentrale strøk bare fordi det er så få som bor der.
– Framtida vil gå ut på å sikre at områder med matproduksjon sikres reine. Og så får man heller akseptere at de mest forurensa strøka tar den møkka de har produsert.
En annen motivasjon
Han synes næringsaktivitet i 2017 bør motiveres på en helt annen måte.
– Næring i dag bør være motivert av bolyst, kommunikasjon og kompetanse. Bare se på næringshagen i Angvika. Hvorfor har den blitt bra? Jo, fordi den som tok initiativet bor i bygda og har en genuin interesse av å få det til. Det er et nytt århundre nå.
Arbeidsplasser
Han tar seg riktignok inn og sier at en ikke skal kimse av arbeidsplasser. Men legger til:
– Hva da med de 25 arbeidsplassene som kanskje vil forsvinne fra fjorden dersom oppdrettsnæringa gir opp. Fiskeoppdrett nær et av de verste giftdeponiene i Europa vil ikke være lurt. At Nesset vil påføre sin egen befolkning dette, forstår jeg ikke.
– Hva gjør du hvis deponiprosjektet blir gjennomført?
– Hva kan jeg gjøre? Stort sett holde kjeft overfor kundene mine, tenker jeg. Landbruksproduktene tar neppe skade, men å bli assosiert med et giftdeponi i nærheten vil ikke være bra.
Skeptisk
Stein Brubæk sier også at han ikke føler seg sikker på at alt kommer fram i lyset.
– Jeg er fryktelig skeptisk. Dette blir et hinder for næringsutviklinga, både for det grønne reiselivet og matproduksjonen som en satser på langs hele fjordsystemet. Det vil redusere folks bolyst, lysta til å komme hit, og omsetningsverdien på husa, slutter deponimotstanderen.