Eg helsar det nye året i Molde, helsar dykk alle,

helsar til fuglar i lufta, fiskar og kvalar i fjorden, til rautande krøter

og kaklande fjørfe i byens utkant

og alle fornemme kvinner og menn og endå meir de som voks opp

i enklare kår, slik eg sjølv gjorde, men med lengsler

høgare enn dei draumeblå fjella på hi sida fjorden.

Her eig eg heime.

Når eg entrar Molde no, då kjem eg som ein jubel

skrått gjennom lufta. I kvassaste snøstorm og bitande kulde

letta eg i eit fly som likna ei veldig ørn

frå ei naken øy lengst ute i storhavet

og landa på Årø i går: Eg ropte “Her kjem i,

i e heime!”

og det svara med digre ekko frå berghamrane i nord

og det rulla lange svar frå tindane på andre sida:

Heime ... heime ... heim, det er som om ekkoet seier: Velkomen heim,

gamle gut!

Men sjølvsagt er dét eit teikn på at min høyrsel

ikkje lenger er slik han var da eg spela piccolo i Molde Guttemusikkorps

under skomakar Kleppens taktstav. For då eg entra Molde i går

var det ein aldrande tunghøyrt herre som landa

som ikkje er han Knut frå lia

med det fregnete fjeset og dei raude krøllane i vinden

men ein mann med mange hattar som skiftest om å ta plass

på ein nesten snau skalle:

Denne nesten fornemme herren liknar ikkje stort på gutungen

som spreidde møkk om våren på Holmarka og som

slengde ei jente i vêret i yr kåtskap på Romsdalsmuseet

så stakken hennar vrengde seg mot himmelen.

Og kvar er ho blitt av? Jenta? Kvar er vakkerjenta i knopp

blitt av, ho som lærde denne dansen av Mali Furunes?

Mine nærsynte augo ser berre gamle damer.

Nei, nei, no myser eg ut i salen og ser både jentefjes og gutefjes

i salen, så vakre som berre moldensarar er.

Eg er blitt ein annan. Er eg forresten det?

Det skjer så ofte på mine mange reiser rundt omkring, når eg

kastar eit blikk i spegelen på hotellromet, at eg ikkje møter dette

lett aldrande herre-andletet der.

Det er ein gutunge som flirar mot meg frå spegelen og som seier at “Jasså,

du trudde du hadde sluppe frå meg no? Men du slepp aldri aldri frå meg,

for eg er den verkelege i deg. Det andre

er eit spøkjelse, eit skrømt, ei media-fix retusjering. Du blir verande

liabonde frå småbyen all di tid. Ho – ho. Du kan ikkje flykta

frå barndomen din, nei aldri drog du frå Molde. Ho-ho, ho-ho.”

Flirer spegelen til den lett sjokkerte herren som knyter si silkesløyfe

for kveldens galla der han skal konversera fine folk

som landets flottaste kvinne, Åse Kleveland, og fleire til.

Eg helsar dykk alle, frå fjøre til fjell: Godt år!

Og seier av hjarta at alt er så såre godt: Det var i grunnen

ikkje så verst å vera han vesle Knut ifrå lia. Den tynne

guten, raudhåring, ein fjerde generasjon der oppe der oldefar Knut

braut jorda på Kringsjå og bestefar Hol slo til seg to støkke

og skapte Holmarka. Denne guten, Vesleknut i meg, han ser på meg

med sine djupe, gråblåe augo i spegelen.

Og guten i meg, barnet i meg, spør: Vart du klokare?

Vart du betre? Vart du sannare menneske av alle dine reiser

bort frå Moldelia over hav og land?

Veit du meir om menneskesjela, om menneskets nød og menneskets lyst,

enn han oldefar Knut som slo brattene på Kringsjå

med stuttorv? Er du eit hakk nærare kunnskap om englanes hærskare

enn han var der han sat med Bibelen så høgt oppe i lia at gamle-Knuts hovud

nesten skrapte mot Karlsvogna?

Vart du noko meir

enn han Lilleknut frå lia?

Eg svarar dette barnet i meg som spør og spør, ser dette barnet

inn i dei djupe fjordblåe augo, og svarar: Nei, eg trur ikkje det.

Og Gud hjelpe meg så eg ikkje vart berre mindre enn før!

Gamle menn har tullete tankar, å ja. Og no tenkjer eg at det er

ikkje berre eg

og gamle menn som ser unge andlet i spegelen. Eg tenkjer at også

dei gamle damene eg ser her i salen har sine speglar, slike små speglar

i veskene sine, og at dei ser jenteandlet og raude ungpikemunnar

og fordrøymde augo i speglane sine. Og er det så farleg? Ja: Er

det kanskje

spegelen som har rett? Eg spør.

Eg spør om det er så rav ruskande gale å hevda at det finst ingen

alder,

at vi er like nær alle punkt i liva våre ... ja, at vi er

i universum, i ei veldig reise med månen sirklande rundt oss og vi

sirklande rundt sola, og sola i ei jublande reise innover eller utover

eit rom som er fri for all alder: Tid

er eit meiningslaust ord her, i dette universum vi sviv igjennom.

Godt år til alle, til alle oss som er på denne reisa

gjennom årmilliardar. Eg ser

det lyser stjernestøv, glitrande kring hovuda på dykk alle i salen,

kring småe og store. Og slik glitrar det

stjernestøv kring fisk og fugl, kring Ringbussen og syklane våre,

kring niser som dansar i fjorden, ja kring rautande kyr

og kaklande høns og Rådhusets ropande politiske kvinner og menn,

ekspeditørar i butikk og gravemaskinkøyrarar, sjukepleiarar,

ferjemannskap og kontoristar, ja kring oss alle i Molde: Glitrande

stjernestøv. Glitrande som jazzen i sin overskridande improvisasjon

mot himmelske høgder, glitrande som ein fotballsko på stadion som

scorar, scorar, scorar mål etter mål etter mål. Vi er under stjernene

alle saman, kyr og sauer, lærarar og potetbønder, sjåførar

og ekspeditørar, frisørar, fotografar, færskoleborn og rørleggarar

som byggjer denne byen under og over jorda i vår krinsande ferd

kring sol ut i verdensromet, stjernestøv, stjernestøv over oss alle.

Men høyr høyr:

Eg har berre lært dette: At det dreier seg om fred

på jorda, for menneske av god vilje. Om å ta vel imot dei som kjem hit

frå land der krigen rasar og svolten rår, ta mot våre nye moldebuar

med sine vakre språk og glødande vakre augo. Fred og god vilje.

Opne dører. Fred og god vilje. Fred, slik ein sommarkveld ved fjorden her kan gje,

og fred, slik ein klår haustdag kan gje, og fred slik det nye året bodar oss.

Det er som når sola langsamt sig mot havflata, og du veit du er som eit sandkorn

på dei ytste strendene, så liten men så stor at også du

kan bli omfatta av eit hav av kjærleik, om du lar dei evige bølgjene forma deg.

Då er du i den same elliptiske rørsla rundt sola som liabonden med ljåen,

som barnet enno ufødd i eit ung morsliv her nede i salen i kveld, som ho

som kom hit frå Aleppo, som sjåføren

som køyrde meg frå flyplassen, som alle dei som kjenner ordet fred

og god vilje: Vi er i verdas sentrum, som er Molde for oss, på veg

i ei veldig rørsle kring ei brennande sol og i eit solsystem

som rullar innover ukjende djup av hav.

Det er kjærleik og slit og helgedagsfred,

berre, berre det.

Vi sirklar på Tellus kring ei bitte lita sol i Vårherres store hjarte.

Knut Ødegård

Denne prologen vart først framført under Nyttårskonserten i Molde i januar 2017.