Eg helsar det nye året i Molde, helsar dykk alle,
helsar til fuglar i lufta, fiskar og kvalar i fjorden, til rautande krøter
og kaklande fjørfe i byens utkant
og alle fornemme kvinner og menn og endå meir de som voks opp
i enklare kår, slik eg sjølv gjorde, men med lengsler
høgare enn dei draumeblå fjella på hi sida fjorden.
Her eig eg heime.
Når eg entrar Molde no, då kjem eg som ein jubel
skrått gjennom lufta. I kvassaste snøstorm og bitande kulde
letta eg i eit fly som likna ei veldig ørn
frå ei naken øy lengst ute i storhavet
og landa på Årø i går: Eg ropte “Her kjem i,
i e heime!”
og det svara med digre ekko frå berghamrane i nord
og det rulla lange svar frå tindane på andre sida:
Heime ... heime ... heim, det er som om ekkoet seier: Velkomen heim,
gamle gut!
Men sjølvsagt er dét eit teikn på at min høyrsel
ikkje lenger er slik han var da eg spela piccolo i Molde Guttemusikkorps
under skomakar Kleppens taktstav. For då eg entra Molde i går
var det ein aldrande tunghøyrt herre som landa
som ikkje er han Knut frå lia
med det fregnete fjeset og dei raude krøllane i vinden
men ein mann med mange hattar som skiftest om å ta plass
på ein nesten snau skalle:
Denne nesten fornemme herren liknar ikkje stort på gutungen
som spreidde møkk om våren på Holmarka og som
slengde ei jente i vêret i yr kåtskap på Romsdalsmuseet
så stakken hennar vrengde seg mot himmelen.
Og kvar er ho blitt av? Jenta? Kvar er vakkerjenta i knopp
blitt av, ho som lærde denne dansen av Mali Furunes?
Mine nærsynte augo ser berre gamle damer.
Nei, nei, no myser eg ut i salen og ser både jentefjes og gutefjes
i salen, så vakre som berre moldensarar er.
Eg er blitt ein annan. Er eg forresten det?
Det skjer så ofte på mine mange reiser rundt omkring, når eg
kastar eit blikk i spegelen på hotellromet, at eg ikkje møter dette
lett aldrande herre-andletet der.
Det er ein gutunge som flirar mot meg frå spegelen og som seier at “Jasså,
du trudde du hadde sluppe frå meg no? Men du slepp aldri aldri frå meg,
for eg er den verkelege i deg. Det andre
er eit spøkjelse, eit skrømt, ei media-fix retusjering. Du blir verande
liabonde frå småbyen all di tid. Ho – ho. Du kan ikkje flykta
frå barndomen din, nei aldri drog du frå Molde. Ho-ho, ho-ho.”
Flirer spegelen til den lett sjokkerte herren som knyter si silkesløyfe
for kveldens galla der han skal konversera fine folk
som landets flottaste kvinne, Åse Kleveland, og fleire til.
Eg helsar dykk alle, frå fjøre til fjell: Godt år!
Og seier av hjarta at alt er så såre godt: Det var i grunnen
ikkje så verst å vera han vesle Knut ifrå lia. Den tynne
guten, raudhåring, ein fjerde generasjon der oppe der oldefar Knut
braut jorda på Kringsjå og bestefar Hol slo til seg to støkke
og skapte Holmarka. Denne guten, Vesleknut i meg, han ser på meg
med sine djupe, gråblåe augo i spegelen.
Og guten i meg, barnet i meg, spør: Vart du klokare?
Vart du betre? Vart du sannare menneske av alle dine reiser
bort frå Moldelia over hav og land?
Veit du meir om menneskesjela, om menneskets nød og menneskets lyst,
enn han oldefar Knut som slo brattene på Kringsjå
med stuttorv? Er du eit hakk nærare kunnskap om englanes hærskare
enn han var der han sat med Bibelen så høgt oppe i lia at gamle-Knuts hovud
nesten skrapte mot Karlsvogna?
Vart du noko meir
enn han Lilleknut frå lia?
Eg svarar dette barnet i meg som spør og spør, ser dette barnet
inn i dei djupe fjordblåe augo, og svarar: Nei, eg trur ikkje det.
Og Gud hjelpe meg så eg ikkje vart berre mindre enn før!
Gamle menn har tullete tankar, å ja. Og no tenkjer eg at det er
ikkje berre eg
og gamle menn som ser unge andlet i spegelen. Eg tenkjer at også
dei gamle damene eg ser her i salen har sine speglar, slike små speglar
i veskene sine, og at dei ser jenteandlet og raude ungpikemunnar
og fordrøymde augo i speglane sine. Og er det så farleg? Ja: Er
det kanskje
spegelen som har rett? Eg spør.
Eg spør om det er så rav ruskande gale å hevda at det finst ingen
alder,
at vi er like nær alle punkt i liva våre ... ja, at vi er
i universum, i ei veldig reise med månen sirklande rundt oss og vi
sirklande rundt sola, og sola i ei jublande reise innover eller utover
eit rom som er fri for all alder: Tid
er eit meiningslaust ord her, i dette universum vi sviv igjennom.
Godt år til alle, til alle oss som er på denne reisa
gjennom årmilliardar. Eg ser
det lyser stjernestøv, glitrande kring hovuda på dykk alle i salen,
kring småe og store. Og slik glitrar det
stjernestøv kring fisk og fugl, kring Ringbussen og syklane våre,
kring niser som dansar i fjorden, ja kring rautande kyr
og kaklande høns og Rådhusets ropande politiske kvinner og menn,
ekspeditørar i butikk og gravemaskinkøyrarar, sjukepleiarar,
ferjemannskap og kontoristar, ja kring oss alle i Molde: Glitrande
stjernestøv. Glitrande som jazzen i sin overskridande improvisasjon
mot himmelske høgder, glitrande som ein fotballsko på stadion som
scorar, scorar, scorar mål etter mål etter mål. Vi er under stjernene
alle saman, kyr og sauer, lærarar og potetbønder, sjåførar
og ekspeditørar, frisørar, fotografar, færskoleborn og rørleggarar
som byggjer denne byen under og over jorda i vår krinsande ferd
kring sol ut i verdensromet, stjernestøv, stjernestøv over oss alle.
Men høyr høyr:
Eg har berre lært dette: At det dreier seg om fred
på jorda, for menneske av god vilje. Om å ta vel imot dei som kjem hit
frå land der krigen rasar og svolten rår, ta mot våre nye moldebuar
med sine vakre språk og glødande vakre augo. Fred og god vilje.
Opne dører. Fred og god vilje. Fred, slik ein sommarkveld ved fjorden her kan gje,
og fred, slik ein klår haustdag kan gje, og fred slik det nye året bodar oss.
Det er som når sola langsamt sig mot havflata, og du veit du er som eit sandkorn
på dei ytste strendene, så liten men så stor at også du
kan bli omfatta av eit hav av kjærleik, om du lar dei evige bølgjene forma deg.
Då er du i den same elliptiske rørsla rundt sola som liabonden med ljåen,
som barnet enno ufødd i eit ung morsliv her nede i salen i kveld, som ho
som kom hit frå Aleppo, som sjåføren
som køyrde meg frå flyplassen, som alle dei som kjenner ordet fred
og god vilje: Vi er i verdas sentrum, som er Molde for oss, på veg
i ei veldig rørsle kring ei brennande sol og i eit solsystem
som rullar innover ukjende djup av hav.
Det er kjærleik og slit og helgedagsfred,
berre, berre det.
Vi sirklar på Tellus kring ei bitte lita sol i Vårherres store hjarte.
Knut Ødegård
Denne prologen vart først framført under Nyttårskonserten i Molde i januar 2017.