– Rimelig fantasiløst av deg dette da.
Toril Hovdenak kaster ikke bort tiden. Det er knapt gått 12 timer siden hun ble tilsatt som ny rådmann i Rauma, og hun er allerede godt i gang med å irettesette pressa.
– Å?
– Jeg har vært portrettert i Budstikka før.
– Ja vel ...?
– Det var i 2003.
– Og det har ikke skjedd noe spesielt etter det?
– Jo. Men da var jeg varaordfører og derfor var det helt ok. Men en rådmann skal være et praktisk bakteppe. Gi råd. I bakgrunnen. Jeg har ikke noe behov for å være veldig synlig.
– Interessant at du søker veldig offentlige stillinger og samtidig misliker å være i søkelyset?
– Ja, jeg ser det, men det er alltid sånn at det er oppgaver du liker mindre eller mer. Det sjelden du liker absolutt alt. Min erfaring er at jeg trives minst med den delen som medfører publisitet. Jeg gjør det, det er en del av jobben, men det er ikke det jeg liker best.
Hovdenak tar en slurk av tekoppen og ser på haglskuren som dundrer mot kontorvinduet hennes i Bussbygg-bygget på Skåla.
– Du skjønner, jeg er egentlig en forsiktig person. Jeg er født pingle. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet overtale meg selv til å gjøre ting jeg egentlig ikke har turt. Hva tror du når jeg fikk telefon fra Jan Petter Hammerø med spørsmål om jeg ville bli varaordfører? Nei, absolutt ikke. Det er min første reaksjon. Ikke noe yes!, Dette blir knallbra. Jeg må overtale meg selv. Spørre meg selv om jeg virkelig kan gå glipp av dette? Mottoet mitt er at det er bedre å angre på noe du har gjort enn noe du ikke har gjort. Og heldigvis er frykten for å angre som regel sterkest.
– Er det noe du virkelig angrer på?
– Nei. Jeg bruker lite energi på å dvele ved sånt. Jeg har heldigvis veldig dårlig hukommelse, det er en nyttig egenskap i mange sammenhenger. Men jeg stiller ofte meg selv kontrollspørsmålet: er dette noe jeg kan gjøre noe med? Og hvis svaret er nei så bruker jeg veldig lite energi på det. Man må bruke energien sin på det man kan gjøre noe med.
– Kan du gjøre noe med Rauma da?
– Ja, det var det da. Noen programerklæring får du ikke. Men Rauma er en fantastisk kommune, og det er et veldig godt utgangspunkt, sier Hovdenak, og innrømmer at hun har vært avstandsforelsket i Rauma i lang tid.
– Herregud, hvem vil vel ikke jobbe i en kommune som har Trollstigen, Romsdalseggen, Skorgedalen, Fjellfestivalen, Raumarock, og et næringsliv som er veldig innovativt? Jeg ble interessert med en gang muligheten kom opp. Det eneste jeg egentlig ville forsikre meg om var om det var positivt og konstruktivt politisk klima, og en solid kommuneorganisasjon.
– Og det er det jo slett ikke, ifølge pressa?
– De hadde en runde rundt konstitusjonen, det stemmer, men vi må tro at de har kommet over det nå. Og så er det skolestrukturen som har skapt oppmerksomhet. Det er ikke rart. Skole er følelser, og alle politikere med hjerte har et sterkt engasjement. Da blir det polarisering og media er på plass og sånn skal det være. Det er sunt.
Toril Hovdenak er utdannet siviløkonom. Etter studiene jobbet hun i fylkeskommunen før hun gled mer og mer over i politikken. Fra 2003 til 2011 var hun varaordfører i Molde, leder i Molde Høyre fra 2007 til 2009, og hun har i tillegg hatt langt flere styreverv enn det er plass til i denne artikkelen. Det er godt spenn i vervene også, fra Nesjestranda samvirkelag og Møre og Romsdal Orienteringskrets til blytunge Gass-ROR, Istad, Sparebanken Møre og Helse Midt-Norge. Nå er hun administrerende direktør i Bussbygg, landets største produsent av karosseri til lastebiler og tilhengere.
Farfaren startet selskapet, og Hovdenak eier drøyt åtte prosent. Hun har jobbet der siden 2012, og fjorårets resultat var selskapets beste siden finanskrisen i 2008.
– Hva har Bussbygg betydd for deg?
– Mye. Veldig mye dreide seg om Bussbygg i vår familie. Jeg vokste opp i verkstedhallene her og lekte i karosseriene og i bussene. Jeg har hatt sommerjobbene her, malt, telt skruer, gjort masse forskjellig. Og jeg husker veldig godt polyesterlukta, som satte seg i klærne. Bussbygg var temaet rundt middagsbordet, kan du si. Pappa jobbet her dag og natt.
Hovdenak mistet faren da hun var nitten år gammel. Det skjedde plutselig, i en trafikkulykke.
– Det er den store knekken. Det er en evighet siden 1989, men det er fortsatt tungt. Han var ikke mer enn 43 år og superfrisk. Det ble et veldig tomrom etter han, og at han døde har nok preget meg på den måten at jeg plutselig ble veldig klar over hva som er viktig i livet. Det har også gitt meg mot til å ta utfordringer jeg ellers ikke hadde tatt. Jeg er glad jeg fikk ha han i oppveksten.
Hovdenak tar en slurk av teen.
– Jeg tenker på alt han ikke fikk oppleve. Han var innmari glad i å gå tur, den gleden har vi arvet. Og alle barnebarna ... han hadde vært så stolt.
– Hvordan fikk du vite at han var omkommet?
– Det var om sommeren. Bussbygg drev bilforretning og bensinstasjon på Årø på den tiden, og jeg sto bak kassa på bensinstasjonen. Så kommer han som jeg i dag er gift med inn døra, og ... Det var en fantastisk flott solskinnsdag som plutselig ble veldig, veldig grå.
Ordfører Lars Olav Hustad i Rauma beskriver Hovdenak som et kinderegg av gode egenskaper: Ryddig, ordentlig, god til å kommunisere, ekstremt god på prosesser, svært framtidsrettet og gjennomført solid på alle måter.
– Har du alltid vært sånn?
– Jeg har nok alltid vært en ganske ordentlig type. Og enkel. Jeg liker å være rett på sak. Litt sånn hva er problemet her og hvordan kan vi løse det. Jeg er ikke veldig god til å vandre rundt grøten.
– Men du har derimot vandret mye mellom fylkesforvaltning, politikk, næringsliv og kommunalforvaltning. Har du vanskelig for å bestemme deg?
– Det er mer det at jeg har vært så heldig å få mange muligheter underveis, og jeg har hatt vanskelig for å takke nei fordi jeg har vært så ekstremt nysgjerrig.
– Hva er du nysgjerrig på nå?
– Det som er veldig kjekt med det offentlige er samfunnsutviklerrollen, den finner du ikke på den samme måten i næringslivet. Det trigger meg. Jeg har nok byråkratlegning, skjønner du. Jeg ble godt oppdratt av fylkesrådmann Ottar Brage Guttelvik og fylkesutdanningssjef Per Hoem da jeg jobbet i fylkeskommunen. Det var en god skole å gå.
Det er ikke bestemt når Hovdenak går inn i stillingen som rådmann i Rauma. Først må en etterfølger på plass i Bussbygg. Det blir ganske sikkert en mann. Bussbyggerbransjen er sterkt mannsdominert.
– Kvinneandelen i bransjen vil gå drastisk ned når jeg slutter, smiler Hovdenak og vil ikke kvotere inn en kvinne som sin etterfølger. Til tross for at hun tidligere har argumentert knallhardt for kvotering av kvinner inn i ASA-styrene på landsmøtet i Høyre.
– Men jeg er nok langt mer usikker på at kvotering er riktig i små bedrifter. Uansett tror jeg at dette vil ordne seg selv. Vi har heldigvis gjort store framskritt de siste 20 årene når det gjelder kvinner i ledende stillinger, og den utviklingen vil fortsette.
– Har du merket noen fordommer som topplederkvinne i mannsmiljø?
– Vet ikke. Jeg har vel ikke blikk for sånt. Jeg har alltid tenkt at jeg gjør mitt beste, og så får det være med det. Livet er for kort til å bry seg om andres fordommer.
Det sies at det som virkelig gjør Toril Hovdenak irritert er om noen kaster bort tiden hennes på dill og dall, og møter uten framdrift. Hovdenak har alltid fått ting unna. Hun giftet seg som 22-åring. Bryllupsreisen gikk til Bodø, for dit skulle hun uansett for å studere til siviløkonom. Før hun var tretti hadde hun tre barn. 25-års bryllupsdag er unnagjort.
– Hvordan får du egentlig tid?
– Hva mener du?
– Krevende jobber, mange verv og familie og alt?
Hovdenak ser på Budstikka.
– Ville du stilt det spørsmålet til en mann?
– Kanskje ikke.
– Nei, nettopp. Jeg liker ikke spørsmålet, men jeg benytter gjerne muligheten du gir meg til å skryte vilt og hemningsløst av han jeg er gift med. Jeg har bare hatt støtte hele veien. Han gikk ned i redusert stilling en periode for å få dette til å gå i hop. Han er kontinuiteten i kaoset, et ordentlig ankerfeste. Og han har aldri, aldri noen gang sagt at han synes jeg tilbringer for lite tid heime, sier Hovdenak før hun avbryter seg selv med en boblende latter.
– Og akkurat det burde kanskje gjøre meg litt betenkt.