Forrige torsdag var Marthe Sollid Berg (22) alene heime med den seks uker gamle dattera Hedda. Det som begynte som en vanlig dag i fødselspermisjonen, fikk en dramatisk vri på kvelden.

– Jeg merket tidlig på dagen at Hedda var slappere enn vanlig. Hun spiste lite, gulpet opp så å si alt og sov hele tida. Jeg sendte etter hvert en tekstmelding til samboeren min Lasse, som jobber på Ormen Lange på Nyhamna, hvor jeg skrev at Hedda ikke virket å være helt i form, sier den nybakte mammaen, som satt ved siden av dattera hele tida mens hun sov:

– Plutselig så jeg at hun var helt blek, og at hun ikke pustet. Jeg ble veldig redd og stresset, og forsøkte å riste henne – men fikk ingen reaksjon.

Fikk veiledning over telefon

Mobiltelefonen lå like ved, og 22-åringen fikk raskt ringt 113.

– Akkurat der og da følte jeg at hun skulle dø i armene mine. Men da jeg ringte, visste dama i den andre enden nøyaktig hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde på høgtaler, og fikk beskjed om å kle av Hedda på overkroppen og løfte hun over skuldera. Da jeg gjorde dette, gulpet hun og begynte å gråte. Samtidig kom hjelpen inn døra, sier hun.

Fra Sollid Berg ringte 113, til ambulansepersonellet ankom leiligheten i Elnesvågen, tok det rundt tre minutt.

– Sjøl om det føltes ut som en evighet, er jeg helt overrasket over hvor raske og flinke de var. Det var også veldig godt å få forklart hva jeg skulle gjøre fram til hjelpen kom, og at jeg jevnlig ble oppdatert på hvor ambulansen var, sier hun.

– Følte meg trygg og beskyttet

I tillegg til ambulansen, var det også bestilt et helikopter.

– Dette ble avbestilt da Hedda begynte å gråte, siden dette var et sikkert tegn på at hun pustet igjen. Jeg var vel egentlig den av oss som trengte ambulansepersonellet mest. De fikk roet meg ned, samtidig som de sjekket Hedda. Vi ble tatt med til legevakta i Fræna. Her fikk vi først beskjed om å vente litt, men da satt ambulansepersonellet ned foten og vi fikk komme inn med en gang. Jeg følte meg veldig trygg og beskyttet. Legen målte kroppstemperaturen, og lyttet på hjertet, ryggen og magen. Hedda smilte og «snakket» tilbake. Legen ringte også barneavdelingen i Ålesund for å høre hva de tenkte, sier Sollid Berg. Hun fortsetter:

– Vi ble sendt heim igjen med beskjed om at alt var fint, og at vi ikke trengte å ligge våken om natta. Det var kanskje litt lettere sagt enn gjort.

Ekkel opplevelse

Ifølge Sollid Berg dreide det seg sannsynligvis om et lengre opphold i pustinga.

– Det var uansett en utrolig ekkel opplevelse som førstegangsmamma. Jeg følte meg helt hjelpeløs. Jeg studerer vernepleie og har lært om førstehjelp, men det er likevel skummelt når noe først skjer med ditt eget barn. Jeg var i sjokk, men er glad for at jeg klarte å handle så fort som jeg gjorde, sier Sollid Berg, som føler seg trygg dersom noe liknende skulle skje igjen:

– Jeg fikk fantastisk hjelp, og følte at de virkelig brydde seg om både meg og Hedda. De sa også at det var bra at jeg ringte, sjøl om alt viste seg å være fint, og at jeg ikke må være redd for å kontakte de igjen. Det er veldig betryggende å vite at hjelpen du får er trygg og god, og at den ikke er langt unna.