Det skjer hver gang. Hver gang!
Det er fin dag. Steinar Wiik Sørvik har nettopp snublet i det øverste trappetrinnet inn til Havnekontoret kafé i Kristiansund, men det går bra. Stortingskandidaten til Nordmørslista lander på beina denne gangen også, og setter seg smilende ned mens han nikker til venner og uvenner både til høgre og venstre.
– Godt jeg ikke var full. Da hadde jeg vel ligget langflat bortover her.
Det er et par uker siden det gikk et sukk av forventning og fortvilelse over Nordmøre. Det var den dagen det ble kjent at Steinar Wiik Sørvik, Kristiansunds mest høglytte sønn, omreisende i drap, elendighet og tabloide medieoppslag, han og ingen andre toppet stortingsvalglista til Nordmørslista. Som en nordmøring bemerket med et lite grøss: «Nå blir det himmel eller helvete».
– Så, hvorfor sånn plutselig inn i politikken?
– Det er veldig enkelt, sier Sørvik og takker høflig for kaffen som blir satt foran han.
– 10. desember 2014, da det ble vedtatt at sjukehuset skulle legges ned, da gikk jeg i demonstrasjonstog gjennom byen. Det var 10.000 mennesker i det toget, ingen sa et ord. Ikke et ord. Det lyste nederlag og det lukta tapere av hele gjengen. Det skjedde noe da. En annen ting var nominasjonen til stortingsvalget i høst. Ingen av de store partiene hadde en nordmøring på sikker plass til Stortinget. Det var da jeg tekte at nå må noen gjøre noe.
– Og noen, det var deg?
– Jeg er en voldsomt engasjert person i utgangspunktet. Men jeg har holdt meg unna politikk siden jeg var 17 år, det har ikke vært forenlig med jobben. Å ta det valget her å være all inn, det er en ganske alvorlig sak, og det kom av at jeg ble forbannet. Og istedenfor å bruke den velkjente nordmørske metoden å være stor i kjeften og ikke gjøre noe så tenkte jeg at nå får jeg prøve.
Sørvik tar en slurk av kaffen og ser på Budstikka.
– Og da vil du sikkert spørre om hva som er vitsen?
– Vel ...
– Jo. Bare det at vi stiller til valg nå vil medføre at ved neste valg så tør verken Høyre, Ap eller Frp å stille liste uten nordmøring. Kanskje vi får en nordmørspolitiker av rang igjen. Det er i så fall på høg tid. Det er nesten 40 år siden vi hadde Asbjørn Jordahl fra Kristiansund. Og kanskje kommer vi inn også. Det ville være en bragd, men det kan skje. Tiden er moden for et opprør.
– Hvorfor?
– Fordi i Nordmøre er det en enorm skuffelse og en negativ spiral som er i ferd med å rive i stykker hele samfunnet her. Den voldsomme veksten som Sunnmøre og Romsdal har hatt har ikke Nordmøre fått tatt del i. Og det handler ikke om enkle beslutninger, det er strukturelle problem som det ikke er noen vilje til å ta hånd om i vårt fylke. Jevnfør Frank Sve sitt raid her oppe for å mørbanke Frp-medlemmer inn i folden. Det hadde ikke kunnet skjedd noe annet sted i landet. Men det er den stemoderlige lillebrorbehandlingen vi har fått i alle år, som gjør at vi er blitt lillebror i hodene våre også. Og du kommer jo fra RB så du vil spørre, men hva med dette moldehatet? Jeg har aldri hata Molde, men jeg liker ikke å spille i femtedivisjon, når Molde og Ålesund spiller i eliteserien.
Steinar Wiik Sørvik har vært høgprofilert skrankeadvokat siden Orderud-saka på begynnelsen av 2000-tallet, hvor han i tillegg til å strø rundt seg med spissformuleringer som journalistene slukte rått også greide å komme i heftig krangler med både aktorat og medforsvarere. Han har fortsatt i samme spor siden. Han har ord på seg for å være en slugger. Uredd og har sin styrke i utspørring av vitner, visstnok fordi han snakker samme språk som sine klienter, og ikke gir seg før han får svar. I fjor hadde han tre drapssaker. Det var over ti prosent av alle drapssakene som ble behandlet det året. Han gjør jobben alene.
– Jeg jobber på gamlemåten, alene. For tida har jeg heimekontor, i påvente av hva som skjer med stortingsvalget.
Det er ganske fint. Jeg kan spille musikk mens jeg jobber. Her en dag spilte jeg gjennom hele katalogen til Barclay James Harvest. Tenk det? Fantastisk.
Ingen som kjente Sørvik i oppveksten i Kristiansund ble veldig overrasket over at han ble advokat.
– Jeg var dårlig til å slåss, og måtte utvikle andre evner. Jeg ble ganske verbal kan du si.
– Hvorfor ble det strafferett og drap som spesiale?
– Det er nok et sosialt engasjement som jeg har med meg heimefra. Når alle sier at den eller den er det verste som finnes, så vet jeg at det sitter en mor der. De fleste drap skjer i affekt. Det er ofte skikkelige folk som har møtt på noe de ikke greide å takle – et øyeblikk hvor alt går grusomt galt. Vi har lett for å dømme. Som Ole Paus synger: det er «stjerner i rennesteinen».
– Hva kan du ta med deg fra advokatjobben inn i politikken?
– Jeg er jo ikke redd for noe. Det er ingenting jeg ser for meg som jeg kan møte i valgkampen eller på Stortinget som jeg ikke har møtt ti ganger verre før. Jeg har holdt på i rettssaker hele mitt liv. Forhandle, finne løsninger. Og som forsvarsadvokat er jeg vant til å kjempe i motbakke, det kan jeg love deg.
– Og vant til å tråkke folk på tærne?
– Jada. Jeg er en stor mann, jeg trenger plass.
Sørvik ler høgt, ser utover havna, tenker seg om et øyeblikk.
– Du vet, i politikken er det mye som ikke går på argumentasjon, men på posisjon. Man snakker om posisjoner hele tida. De som står med lua i hånda kommer til kort. Jeg bryr meg ikke om posisjoner.
– Og så er du vant til å ha vanskelige klienter med håpløse utgangspunkt?
– Det er ikke håpløst, det vi må gjøre er å endre mentaliteten. Du vet det er et forferdelig ord på Nordmøre. Det forbanna nordmørske ordet «men». Det er alltid et «men». Gir du to nordmøringer muligheten til å gjøre noe så sier den ene: helt enig, men vi skal gå med venstrefoten først. Så sier den andre, nei, vi må gå med høgrefoten først. Så kommer det en tredje og blander seg inn: røde sko. Nei, svarte sko, sier en fjerde og så blir det 500 fraksjoner som ikke gjør noe annet enn å krangle. Det er Nordmøre i et nøtteskall. Dessverre.
Nordmørslista gjorde et brakvalg ved fylkestingsvalget i 2015. Men det har vært indre bråk. På ekstraordinært årsmøte 15. desember i fjor meldte tre av Nordmørslistas fire representanter på fylkestinget seg ut. Konflikten hadde oppstått før Sørvik kom deisende inn fra siden som førstekandidat.
– Det er jo ikke uvanlig at det er uenighet om vegvalg i politikken, er Sørviks overraskende runde kommentar til temaet.
– Ok, men hva blir viktigst nå, regionsaka eller sjukehussaka?
– Regionsaka er mye viktigere enn sjukehussaka. Sjukehussaka er tapt slik den står nå, men jeg har håp om at før spaden settes i jorda på Hjelset vil det politiske flertallet endre seg og gå for småsjukehus igjen. Ett i Molde og ett i Kristiansund. Vi skal ikke gi oss. Men regionsaka er viktig. Mørebenken vil jo ikke engang la oss få sjekke hva vi kan få av Trøndelag. Jeg er ikke så ivrig på Trøndelag, men jeg vil jo vite hva slags deal jeg får der. Nordmøre må få bedre kort på hånda, skjønner du?
– Jo da. Det jeg ikke skjønner er hvorfor du blir boende her så elendig som alt er?
– Men det er jo kjempeflott å bo her! Naturen, lufta, folkene. Du kan slippe ungene løs. Nydelig. Kjempefint. Og som John Cougar Mellencamp sier: «I was born i a small town, I can breathe in a small town, I will die in a small town».
Sørvik nikker ut mot sundbåten som setter kurs mot Nordlandet.
– Og alt virker, til og med sundbåten. Men for å være litt alvorlig. Jeg bodde i Oslo i 21 år og det var fantastisk. Men jeg greide ikke å sette begrensninger. Det var jobbing, jobbing, jobbing, Tostrupkjelleren fredagskvelden, rekonvalesens lørdag og jobbing igjen fra lørdagskvelden. Heldigvis møtte jeg en jente som bodde her i byen og vi fikk barn og jeg fikk et sosialt liv. Nå legger jeg fra meg jobben på flyet heim.
– Hva gjør du da?
– Veteranbiler. Jeg var i garasjen seinest i helga og flikka på en gammel Austin Healey. Jeg ødelegger vel mer enn jeg reparerer – det er jo en halvtimes jobbing for hver kilometer jeg kan kjøre. Men hva kan jeg gjøre? Det er en lidenskap.
Når høsten kommer må drapstiltalte og krimreportere og veteranbilene greie seg uten Steinar Wiik Sørvik for en stund. Da er det valgkamp på heltid i to måneder.
– Men hvordan skal du egentlig folk til å stemme på deg?
– Jeg skal banke på dører fra Veiholmen til innerst i Øksendalen, fra Nås til Aresvika. Banke på dører, legge igjen telefonnummer, møte folk ansikt til ansikt. En helt personlig valgkamp. Det er den eneste måten. Og så skal jeg lage oppmerksomhet om Nordmøre.
Sørvik strekker seg etter telefonen som ringer igjen.
– For det kan jeg. Hallo?