– Hva tenkte du da du ble tildelt tillitsvalgtprisen for 2016 i LO Møre og Romsdal?

– Det kom veldig overraskende på. Jeg fikk bare vite at jeg skulle møte på Quality Hotel Alexandra tirsdagskvelden. En slik pris gjør noe med deg, i alle fall etter alt som har skjedd de siste åra. I dag er skolerte tillitsvalgte helt klart mye viktigere enn hva det var bare for tre år tilbake i tid. Vi er nødt til å gå ut og snakke med de ansatte, så vi vet hva som foregår. En oppegående klubb bør også være på plass. Men i dag er det mange arbeidsplasser som sliter med å få flere til å bli organiserte.

– Du er inne i ditt sjette år som hovedtillitsvalgt i Asko Molde. Hva var årsaka til at du ville ta på deg et slikt verv?

– Jeg brenner for å ta vare på folka på golvet. Vi ansatte har en rekke rettigheter og plikter, og det er viktig at vi har ei vaktbikkje som passer på at disse blir ivaretatt. Det blir tøffere for hvert år, så alle arbeidsplasser er nødt til å ha nok skolerte tillitsvalgte. Asko Molde er en fantastisk arbeidsplass, og vi har en god og sterk klubb. Men vi sliter med tilveksten av nye tillitsvalgte.

– Du vurderer å trekke deg tilbake når du fyller 65 om tre år. Er du bekymret for hvem som skal ta over vervet?

– Ja, og bekymringen ble bare større etter årsmøtet. Det er flere av de ansatte som kvier seg til den dagen jeg skal slutte, og slik skal det ikke være. Det er mye enklere å rekruttere tillitsvalgte på en arbeidsplass hvor samarbeidet opp mot ledelsen fungerer godt. I dag er få som ønsker å ta verv. Den trenden må vi forsøke å snu. En måte kan være å sende flere på kurs, slik at de føler seg trygg på de forskjellige lovverkene som du må kunne som tillitsvalgt. Jeg hadde liten kjennskap til disse da jeg tok mitt første verv, men man lærer undervegs.

– I prisbegrunnelsen heter det at du er knallhard i forhandlinger, slik at alt som gir ubekvemme ordninger skal kompenseres med lønn eller økt fri. Krever rollen som tillitsvalgt at du er uredd?

– Absolutt. Du er nødt til å ha bein i nesa for å kunne gjennomføre den jobben som vervet medfører. Samtidig så er det jo ikke slik at jeg krever unødig mye. Jeg krever kun det vi ansatte har rett på, og knappest nok det. Det hender selvfølgelig at jeg føler meg veldig alene, og det er tøft. Jeg må være som en hauk overalt, også når det gjelder småting, og det er ikke alltid ønskelig. Men igjen så er det jo rett av meg å ta opp saker som omhandler de ansatte. Det er bare synd at vi sliter med samarbeidet med ledelsen.

– Har rollen som tillitsvalgt forandret seg i takt med den nye arbeidshverdagen?

– Absolutt. Det er tøffere å være tillitsvalgt ute i felten i dag. Jeg liker ikke å se at de ansatte blir kverulert med på rettigheter de har krav på. Jeg opplever stadig at enkelte ikke tør å si fra til lederne om problemene, og at de derfor går til de tillitsvalgte. Det alene er en grunn til hvorfor det er nødvendig med en god klubb.

– Hva tror du er årsaka til at det er mer krevende i dag?

– Det ble verre etter regjeringsskiftet i 2013. Dagens regjering kommer stadig med nye angrep på Arbeidsmiljøloven. Valget i høst er derfor svært viktig. Det er være eller ikke være for Arbeidsmiljøloven, og for oss som arbeidsfolk. Medbestemmelse på arbeidsplassen kan være en saga blott hvis det ikke blir regjeringsskifte. Dette er folk nødt til å forstå, særlig ungdom. 1. mai er også en viktig dag, som dessverre holder på å dø ut. Dette er arbeiderens dag, som det er viktig å bruke. Ikke til å ligge heime på sofaen, men til møte opp og demonstrere. På den måten kan vi vise at vi er uenig i det som foregår på Stortinget med den regjeringa som sitter nå.

– Hvorfor passer akkurat du som tillitsvalgt, til tross for tøffe tider?

– Jeg jobbet tidligere i Gilde, og ble kåret til «Årets romsdaling» i 2003 grunnet jobben jeg gjorde under nedleggingen av slakteriet. Så jeg har nok med meg litt nyttig erfaring fra denne perioden. Jeg blir også veldig engasjert på de ansattes vegne, og liker det jobben innebærer. Men det har vært tider hvor det røyner på, og jeg har lurt på om jeg skal trekke meg.

– Hva er grunnen til at du ikke har kastet inn håndkleet?

– Jeg ser at det å kjempe for sakene gir de resultatene vi ønsker. Jeg blir også motivert av de ansatte. Det er ikke så mye som skal til, av og til bare et lite klapp på skuldra. Jeg føler at de setter pris på at jeg står på, og at de føler seg sikker når jeg er der. Sjøl synes jeg at jeg gjør en god jobb for dem, og det er en fin følelse å kjenne på. Så sant de ansatte vil ha meg, kommer jeg til å være klubbleder fram til jeg slutter. Men det krever at også de ansatte stiller opp, tar kurs og blir med i klubben. For tre år går fort. I 2020 kan de ikke lenger komme til meg.

– Er det episoder hvor du virkelig har fått føle på viktigheten av rollen din som hovedtillitsvalgt?

– Ja, flere. Seinest i fjor høst, da de ville nedjustere lønna vår. Det hele endte med at vi slapp lønnskutt, og i stedet fikk etterbetalt.

– Hva betyr det å få tillitsvalgtprisen nå på tampen av arbeidslivet?

– Det er klart det hjelper på motivasjonen, og får meg til å ville stå på enda litt mer. Ikke stå på i form av å kjefte og styre, men å vise at jeg fortsatt har krefter til å stille opp for de ansatte. Nå håper jeg på at vi kan legge bak oss det som har vært, og forsøke å få til et bedre samarbeid framover. Det er lov å diskutere og være uenig. Men det er fare for at det går prinsipp i en sak.

Og hvis prinsippet er meg som person, er jeg redd for at det kan fortsette til 2020. Men vi får håpe at det løser seg. Det vil være best for alle parter.