Romsdalsmuseets mann på Nesset prestegard, Bjørn Ølander, mener Bjørnstjerne Bjørnson fortsatt har mye å fortelle oss. Dikteren og nasjonsbyggeren har kapret en stor del av Ølanders hode og hjerte.

– Man MÅTTE bare bli interessert i Bjørnson når man hadde Per Amdam som lærer i norsk og historie. Før den tid hadde jeg ingen særlig formening om Bjørnson. Men da! Det ble et skifte. Jeg gikk engelsk linje med estetiske fag på Molde gymnas, og vi dramatiserte mye, leste dikt, drev med teater. Litt stygt ble linja kalt «talglyslinja». Hehehe.

Unikt menneskesyn

Bjørn Ølander, formidler ved Romsdalsmuseets avdeling på Nesset prestegard, humrer godt i et lett grånende skjegg. Drar ned glidelåsen på dunjakka og viser t-skjorta som ble laget til Bjørnsonfestivalen et år. Påtrykket «De gode gjerninger redder verden» sier mye om hvem Bjørnson var, mener Bjørn.

– Bjørnson har mye å fortelle oss i dag. Disse ordene var noe av det siste han skrev da han lå på dødsleiet i Paris i 1910. Han hadde et menneskesyn og en optimisme som var unik for verdenssamfunnet på den tida, sier Bjørn.

Halvstudert røver

Det er seks år siden mannen som omtaler seg som «halvstudert røver» med en «behovsprøvd utdanning» ble formidler på garden der Bjørnson trådte sine barnesko. Da kom han rett fra en halvårig, selvpålagt pause. Før den tid hadde han vært kultursjef i Nesset i 15 år.

– Jeg sa opp i 2010. Da var jeg fornøyd. Jeg hadde penger i banken, og jeg kunne gire ned. Drive småbruket mitt, sier Bjørn.

– Og hvorfor hadde du behov for det?

– Jeg hadde jobba ræva av meg et par år. Bjørnsonåret 2010, da vi markerte at det var 100 år siden han døde, markering, ja, for vi jubilerer jo ikke et dødsfall, var slitsomt. Men også veldig artig! Jeg satt i den nasjonale komiteen for Bjørnsonåret, organiserte med kongebesøk, laga film med 90 ungdomsskoleelever og fikk igang prestegarden. Da det var ferdig tenkte jeg: NÅ gjør jeg noe annet. Så var jeg bonde og husfar et halvår før jeg begynte på Romsdalsmuseet.

Får trolig overta bolighuset

Nå er hovedoppgavene til Bjørn formidling av Bjørnson og prestegardshistorien. Da han satt som kultursjef bidro han til at museet og kufjøset på gardstunet ble utbygd. Utstillinga har gradvis blitt utfylt, og Nesset prestegard har blitt en viktig kulturarena i distriktet. Men hovedhuset, hvor Bjørnstjerne bodde, har vært en liten hodepine de siste åra. Nå ser det ut til at smertestillende er på vei: Nesset kommune og Romsdalsmuseet får trolig overta huset fra Opplysningsvesenets fond, som eier bygningen i dag.

– Der skal vi ha romsdalslitteraturutstilling. Fra Nesbø til Bjørnson, røper Bjørn.

Bonde og kulturarbeider

61-åringen valgte seg Nesset, men er egentlig fra Molde. Nærmere bestemt Årø. En helt ordinær oppvekst, med foreldre som hadde en forkjærlighet for natur, fjell, fjord og friluftsliv, interesser som har fulgt Bjørn hele livet, sjøl om han nå har et kranglete kne som hindrer ham fra de mest strabasiøse turene. Etter «talglyslinja» gikk ferden til landbruksskole på Gjermundnes.

– Jeg har denne dobbeltheten. Jeg er opptatt av natur, dyrking av mat, men har òg en dragning mot litteratur og teater. Kall meg bonde og kulturarbeider, sier Bjørn, som har drevet med amatørteater siden ungdomsskolen, både som skuespiller og instruktør, på frivillig basis og lønnet.

Teaterturbo

På 80-tallet hadde han en friteaterperiode. Bjørn og hans kommende kone, Bergljot Vinjar, hadde pakket snippeska og reist til Bergen, hvor Bergljot studerte medisin. Der ble Bjørn først med i Tartarteatret, deretter Tippetueteatret.

– I 1981 spilte vi i Tippetueteatret 200 forestillinger i løpet av et år. Det var kjempeartig! Ingen av oss hadde formell teaterutdannelse, og i teatermiljøet var det en profesjonsstrid. Man kom inn som amatør, men ville være proff. Det ble ikke like godt mottatt overalt, sier Bjørn.

Amatørenes mann

Bjørn har også hatt en rekke amatørteaterverv, blant annet i Teaterrådet for Noregs ungdomslag og Norsk amatørteaterråd, han har holdt teaterinstruktørkurs og siden 1986 vært instruktør i Eidsvåg ungdomslag, som denne helga setter opp Charleys tante på Bergtun.

– Jeg har sansen for amatørteatret. Ordet er avledet av amorem, kjærlighet på latin. Det var den italienske teaterlegenden Dario Fo som virkelig overbeviste meg om at teater er den viktigste kunstarten, sier Bjørn.

– Hvorfor?

– Teateret tar i bruk mange kunstarter. Utgangspunktet er litteratur og tekst, det er dramatikk, visuell kunst i scenografien, sceneoppbygging, lys, og så er det menneskene oppi alt dette, som agerer, synger, danser. I tillegg kommer musikken. Det er utrolig når man får det til å klaffe, sier Bjørn.

Klaffet gjorde det også for Bjørn og Bergljot, som etter Bergens-åra bodde tre år i trønderhovedstaden, hvor Mari (nå 34) ble født. Da var Bjørn hjemmeværende.

– Det var ikke så uvanlig den tida. Vi gikk i 8. mars-tog og syntes det var naturlig og greit. Men min far syntes nok det var litt rart, sier Bjørn, som også var dagpappa for et par unger i nabolaget den tida.

Bjørnsdotter

I 1986 kjøpte paret et småbruk i Eidsvåg sammen med Bjørns søster og hennes mann. Der fikk Bjørn være bonde og husfar noen år mens kona jobbet. Familien talte etterhvert fire.

– Døtrene våre heter Mari og Ingvild Bjørnsdotter Vinjar. Hehe. Vi var litt sære i vår ungdom. Det er jo en gammel islandsk tradisjon, sier Bjørn.

– Så hvis dere hadde fått en sønn, ville han fått Bjørnson som mellomnavn....?

– Ja, i alle fall hvis han var nummer to.

Dødsstraffmotstander

Det er både nasjonsbyggeren og dikteren Bjørnson som har kapret en del av Bjørns hjerte og hode.

– Er sitatet «De gode gjerninger redder verden» spesielt aktuelt i dag?

– Kampen mellom det gode og det onde har alltid vært der. Det gjelder å lete etter det gode. Jeg tror nok verden er en bedre plass i dag enn i 1814. Det er mer godhet, vi er flinkere til å ta vare på hverandre. Vi har utviklet oss. Selv om det er masse jævelskap og drit... Det var mer bestialitet før. Ta middelalderen, med heksebrenning og halshogging. Ja, det siste var jo også Bjørnson vitne til. Det preget ham hele livet, og han var en klar og tydelig motstander av dødsstraff, sier Bjørn.

Tror på det gode

Bjørn konkluderer med at han, som Bjørnson, er optimist. Kanskje også litt i overkant.

– Jeg er nok av og til litt for optimistisk, sier han, og legger til at han er humanist og agnostiker, men ikke ateist.

– Jeg tror på det gode i mennesket. På at det går an å leve gode liv, sier Bjørn.