Dette liker jeg ikke, sier Anne Grete Klokset og setter en kommunal kaffekopp foran Bud-stikka. Det er formiddag på kommunehuset i Eidsvåg.

– Neivel ...?

– Jeg liker ikke å eksponere meg selv. Jeg er ikke flink til det.

– Nei, men derfor skal vi gjøre det for deg. Det er i grunnen bare for deg å svare på noen spørsmål.

Rådmannen nøler. Til slutt nikker hun.

– Ok. Vi gjør et forsøk.

Egentlig ville hun ikke ha jobben. Da rådmann Liv Husby valgte å pensjonere seg 1. august i fjor var Anne Grete Klokset assisterende rådmann og ble konstituert i stillingen. Men da rådmannstillingen ble utlyst i mai 2016 var ikke Klokset på søkerlisten – noe som vakte oppmerksomhet – og en viss skuffelse – også utenfor kommunehusets vegger.

– Så hvorfor ville du ikke?

– Lysten var ikke helt der. Jeg hadde gått endel runder med meg selv og gjort meg noen refleksjoner – tenkte rett og slett at det her kommer til å bli arbeidsomt. Ikke bare skal kommunen driftes og gi gode tjenester, men vi skal drive omstilling og bygge ny kommune samtidig. Jeg skal være så ærlig og si at jeg spurte meg selv om jeg hadde kapasitet til dette. Har jeg ork til det? I en sånn situasjon er det store krav til rådmannen. Være motivator, inspirerer alle til å dra i samme retning, ha masse arbeidskapasitet, humør og alt mulig. Jeg tvilte.

Klokset har vært gjennom store omstillinger før, blant annet som leder av trygdekontoret i kommunen da NAV-reformen kom. Og hun har sittet med en lang rekke styreverv i alt fra sparebanker til helseforetaket. Hun visste hva omstilling var.

– Du har vel også vist at det ikke er noe i veien med kapasiteten?

– Omstilling er mer ressurskrevende enn man tror. Det brer seg veldig lett en utrygghet, ansatte spør seg om hva skjer med min arbeidsplass, noen søker seg andre steder, nøkkelposisjoner blir stående ubesatt, og da begynner problemene for alvor. Så man må vite hva man går til.

– Er det typisk kvinnelig å stille seg slike selvransakende spørsmål før søknaden sendes?

– Kanskje, men jeg tror uansett dette er spørsmål som alle bør stille seg før de tar på seg en rådmannsjobb. Det er en utsatt posisjon. Det er bare å se på omløpshastigheten på rådmenn.

Så Klokset søkte ikke – og det ble ikke ansatt noen. Det kom søkere, men kommunestyret valgte å lyse ut stillingen på nytt. Og da søkte Klokset.

– Helomvending?

Hun ler.

– Flere refleksjoner. Jeg tenkte at med en ny rådmann her, som ikke kjenner kommunen, så vil arbeidspresset og trykket på assisterende rådmann bli veldig stort. Så hvorfor ikke sette seg i førersetet.

– Du kom til at du måtte gjøre jobben uansett?

– Jeg tenkte vel noe sånt ja.

Klokset tar en slurk av kaffen og ser ut av kontorvinduet. Eidsvåg ligger stille og blåfrossen. Langt der borte skimtes en bil på veg vekk.

– Det var bare å brette opp ermene og være med. Jeg er en person som liker å være med der det skjer.

Anne Grete Klokset er nordmøring, men hun har problemer med å si akkurat hvor på Nordmøre hun kommer fra. Kristiansund, Tingvoll, Aure ... hun har oppveksten sin flere steder. Faren var lensmann.

– Kanskje ikke så rart at du valgte jussen?

– Kanskje ikke. Jeg er nok påvirket av fars jobb, og har alltid hatt en sterk rettferdighetssans i meg. Jeg har fått inn dette med etikk og moral. Jeg hadde lyst til å gå inn i politiet – det må i alle fall ha med oppveksten å gjøre. Jeg så absolutt ikke for meg å ende som rådmann i Nesset.

Men det er ikke alltid det blir som man tror. Noe har man styring, på andre ting har man ikke styring på.

Det hun ikke hadde styring på var at hun skulle falle for en tannlegestudent fra Nesset. Jusstudiene ble satt på vent mens familien ble stiftet. I 1982 flyttet hun med mann og barn til Eidsvåg. For å bo der i to år, mens hun pendlet til Oslo og gjorde seg ferdig med jussen. Nå er det gått 35 år.

– Mannen min åpnet praksis som tannlege, og det var et stort nettverk rundt og et bra sted å vokse opp for barna. Da var det ikke lett å flytte. Så vi ble boende, og det har vært bra det, selv om arbeidsmarkedet for jurister er lite. 15 år med pendling til fylkeshuset i Molde ble slitsomt. Nå nyter jeg å ha jobben så nært, sier hun, og ser huset sitt fra rådmannskontoret.

– Hvordan er det å være en så offentlig person på et så lite sted?

– Det var vanskeligere som NAV-leder. Da kunne jeg få spørsmål fra folk om hvordan det gikk med saken deres mens jeg stod i kassakøen på butikken. Jeg hadde jobben med overalt. Var jeg i sosiale sammenhenger så satt jeg der med hodet fullt av informasjon om folk rundt meg. Det tok litt tid før jeg lærte meg å takle det.

– Slitsomt?

– Man kommer tett på hverandre på godt og ondt. Ikke bare på jobb. Jeg har tre døtre som alle er født med seks års mellomrom. Det betyr at jeg har tilbragt 18 år på Eidsvåg barneskole som FAU-leder og klassekontakt og 17.mai-arrngør og kaffekoker og alt det som foreldre skal gjøre. 18 år. Det er lang tid. Da blir man godt kjent.

– Hva liker du best med Nesset?

– Kort vei til jobb. Og fjorden og fjellet. Vi er en familie som er veldig glad i friluftslivet og da kan man ikke komme til noe bedre sted. Det eneste minuset er at jeg liker å shoppe, og ... ja, vi kan vel si at utvalget er bedre andre steder.

Det bor knappe 3000 mennesker i Nesset kommune. Bjørnstjerne Bjørnsons og Knut Asle Arvesen har gjort sitt for å sette kommunen på kartet, men skikkelig oppmerksomhet fikk ikke Nesset før Klokset sin forgjenger ville detaljkontrollere påkledningen til de ansatte på kommunehuset. Shorts og skjørt kortere enn 10 centimeter over kneet skulle forbys. Før politikerne rakk å sette foten ned for forslaget var kommunen latterligjort i riksmedia.

– Jeg håper vi slipper lignende igjen i min tid. Jeg kommer i alle fall ikke til å gå rundt å måle skjørtekanter.

Klokset er langt mer opptatt av å legge ned hele kommunen. Om tre år forsvinner minikommunen inn i storkommunen Molde. Klokset tror det er til det beste. Tross alt.

– Småkommuner som Nesset er nødt til å se hvordan man kan utnytte ressursene sine til beste for innbyggerne. Hvordan skal vi greie å levere like gode tjenester i Nesset som i Molde? Svaret er at på sikt vil vi ikke greie det. Nesset blir for liten, dette er en sentralt styrt prosess som gjør at det blir vanskeligere og vanskeligere for småkommuner å overleve i framtiden.

– Hva skjer med Nesset-identiteten når det blir sammenslåing?

– Et av tema i intensjonsavtalen er jo å ta vare på lokal- demokratiet, og ha kommunedelsutvalg i Nesset. Og vi skal få beholde kraftinntektene, det skal brukes i dagens kommune. Dette er viktige ting som gjør at vi kan beholde et sterkt lokalsamfunn, selv i en ny storkommune. Og så er vi jo optimister her i Nesset. Vi ligger fint til på aksen mellom Molde og Sunndal, vi har store forhåpninger til det nye sykehuset på Hjelset, vi har fått opp en flerbrukshall som åpnes snart, vi ligger godt an til å få avfallsdeponi på Raudsand, og vi har store muligheter innen turisme og reiseliv. Alt dette er ting som genererer arbeidsplasser og trivsel og styrker lokalsamfunnet. Og identiteten.

Klokset skryter også av samarbeidet med Molde kommune.

– Så langt har det ikke vært noen skjær i sjøen. Jeg opplever at Molde kommune er veldig opptatt av at vi skal lykkes med prosessen.

– Når kan du si det har vært en vellykket prosess for Nesset?

– Det går på involveringen. De ansatte og innbyggerne må få mulighet til å si sin mening og bli hørt. Det må tas beslutninger, og det er ikke sikkert alle er enige i de avgjørelsene, men alle må i alle fall ha mulighet til å si sin mening før beslutningene tas.

– Og hva skal du gjøre når du har nådd målet og lagt ned jobben din?

– Tja, hva da? Da kan det hende jeg blir med over i den nye kommunen. Eller så er det kanskje på tide å bli pensjonist.

Klokset henter opp mobiltelefonen og finner fram bilder.

– Her skal du se hva jeg i alle fall skal bruke mer tid på. Jeg har fire barnebarn. Fire gutter, livlige og skjønne. Så Molde kan bare slappe av. Jeg blir ikke rådmann.