– For meg ville en beklagelse fra helsevesenet vært viktigere enn erstatningspengene, sier hun.
61 år gamle Anna-Britt har vunnet to kamper som for henne har vært avgjørende. Først i 2014 da hun fikk transplantert inn nytt hjerte etter at det gamle hjertet var sterkt skadd. Den siste kampen hun har vunnet, kom da staten erkjente ansvar for at Anna-Britt ble feilbehandlet på sjukehus da hun i januar 2013 lå over ett døgn uten å bli operert for et kraftig hjerteinfarkt.
En fire år lang kamp Kampen for å bli trodd, og for å få helsevesenet til å erkjenne at ting gikk galt da hun kom til Kristiansund sykehus med hjerteinfarkt, har vært lang og hard.
– Min gamle mor sa: «Du må bli ferdig med denne saka, ellers ødelegger du det nye hjertet ditt», forteller Anna-Britt Haas til Romsdals Budstikke.
Det ligger bunker med brev, utskrifter og korrespondanse på kjøkkenbordet heime på Osmarka. Synlige bevis på kampen hun har ført.
Legene ville ikke møte henne
– Jeg ville i utgangspunktet ikke ha erstatning, men komme i kontakt med legene som behandlet meg i januar 2013 da jeg kom i ambulanse til sjukehuset. Men det møtet har ikke vært mulig å få til. To ganger har jeg klaget til fylkeslegen, men fått avslag begge ganger. Neste utveg var å bringe saka inn for Pasientskadeerstatningen. Den oppnevnte sin egen sakkyndige som avviste at jeg hadde fått uforsvarlig helsehjelp. Jeg anket inn for pasientskadenemnda. En ny sakkyndig ble oppnevnt av nemnda, og anken min avvist. Den siste muligheten jeg hadde, var å gå til rettssak mot staten. En ny sakkyndig ble oppnevnt, professor Jan Erik Nordrehaug. I rapporten sin ga han meg medhold: Jeg hadde fått mangelfull behandling. Før jul i 2016, etter mer enn tre års kamp, erkjente staten ansvar, forteller Anna-Britt Haas.
– Hvordan har vegen vært fram til at staten erkjente erstatningsansvar?
– Det er enkelt hvis du møter en lege som sier: «Vi har gjort en feil. Du har rett til erstatning». Men jeg opplevde at journalen min på sjukehuset ble skrevet dagen etter at jeg ble innlagt. Legene ville ikke erkjenne at noe ble gjort galt. Og Pasientskadeerstatningen oppnevner sin egen sakkyndig. Du vet, leger går sjelden mot hverandre. Om du som pasient har rett, betyr det slett ikke at du vinner fram, har jeg fått erfare. Først da jeg fikk en dyktig advokat som fikk oppnevnt ny sakkyndig, løsnet det.
– Hva har denne kampen krevd av deg?
– Det at jeg ble feilbehandlet, kostet meg hjertet mitt. Kampen for å bli trodd har kostet meg alt av energi. I tillegg sliter jeg med minnene etter å ha ligget med så sterke smerter og dødsangst i så lang tid. Ja, jeg ble fratatt muligheten til å leve et normalt liv i flere år. Jeg visste at det jeg løp en økonomisk risiko ved å gå til sak. Tapte jeg, måtte jeg ut med store beløp for å dekke statens omkostninger. Jeg er uføretrygdet, har hus som er belånt. Etter at jeg måtte ta advokater har jeg måttet glemme alt som heter ferier, eller samlinger for hjertetransplanterte. Det har vært mange våkenetter der jeg har tenkt: «Er det jeg som har tatt feil?».
Men så har rettferdigheten min sagt: Nei, du har rett.
– Du kunne risikert å måtte betale dyrt for å kjøre saka for retten?
– Jeg var bekymra for at jeg kanskje måtte gå fra huset hvis jeg tapte saka.
– Hva har du villet oppnå ved å kjempe denne kampen?
– Jeg hadde håpet at legene ville innrømme at de gjorde feil. Etr møte med legene og en beklagelse hadde betydd mer enn erstatningspenger.
– Har du noe råd til andre som mener seg feilbehandlet?
– Rådet mitt går til legene: Bli mer åpen om feil dere begår! Tenk hva de hadde spart meg for av lidelser om de hadde innrømmet å ha behandlet meg feil da jeg kom til sjukehuset! I tillegg vil jeg sette fokus på pasienter med pacemaker. Et hjerteinfarkt vil ikke vises på EKG når man har pacemaker. – Har du mistet trua på helsevesenet etter denne kampen?
– Nei da. Jeg har trua på helsevesenet. Jeg var sjukepleier i 20 år sjøl, og kjenner utrolig mange dyktige helsearbeidere. Hadde jeg ikke hatt trua, hadde jeg ikke turt å legge meg på operasjonsbordet for å få nytt hjerte i 2014. I dag føler jeg meg veldig lettet og glad, sier Anna-Britt og smiler.
I vinduskarmen på kjøkkenet hennes står en lysestake. På den er en inskripsjon: «Livet skal ikke begripes, men gripes».
