På sko og ære

Jeg fikk en lekkasje på huset, skjønner du. Det tok lenger tid å fikse enn jeg hadde trodd, sier Lasse Ohrvik.

Han strener inn på Bølgen Sko. Fem minutt for seint. På veggen henger et stort bilde av tippoldefaren, skomaker Johan Dyrhaug. I skohyllene står hundrevis av skopar. Med varierende hælhøyde, i alle regnbuens farger. Faren, Kaare Ohrvik, har holdt fortet mens «guttungen», som han kaller 43-åringen, har tettet tak. Vi tråkker inn på et skofritt pauserom.

– Vil dere ha kaffe? Jeg drikker ikke kaffe. Tåler det ikke. Jeg fikk en koffeintablett på videregående en gang. Det ble ikke noen tentamen på meg den dagen, for å si det sånn. Og en annen gang drakk jeg Red Bull før jeg skulle ut på kjøring nattestid. Jeg sovna ikke før kvelden etterpå, klokka 12, fastslår Lasse.

På sko og ære

Vi har vært innom Bølgen Sko tidligere, og har ikke mistanker at Lasse må ha påfyll av koffein for å ha nok piff til hverdagen.

– Du er glad i å prate om sko?

– Ja! På 90-tallet kom det et EU-krav som sa at alle sko skulle ha skikkelig merking med informasjon om overmateriale, fôr og såle, og at ansatte skulle kunne svare på spørsmål om produktene de solgte. Det ble ikke akkurat fulgt opp og kontrollert. Men! Jeg har satt min ære i å kunne fortelle kundene hva skoen er laget av, hvor den er designet og hvor den er produsert. Visste du at det går med 2,3 millioner kyr årlig for å lage Ecco-sko? Altså, de slakter ikke kuene for å lage sko av dem. De brukes i matproduksjon. Men likevel, sier Lasse.

Han fortsetter. Vi rekker ikke notere alt, men kan konstatere at det er mange finurlige detaljer.

Økte 16 prosent

Bølgen Sko flyttet for et år siden fra 202 til 440 kvadratmeter store lokaler på Bølgen kjøpesenter, og ble med dét distriktets trolig største skobutikk på areal og utvalg.

– Jeg hadde ønsket meg større lokaler, men tenkte da strengt tatt på 300 kvadrat. Jeg er glad for de 440 kvadratene i dag. Vi har flere og flere kunder fra hele området, sier Lasse.

– Hvordan har omsetningsutviklingen vært?

– Økonomien har variert gjennom de 10-11 åra vi har vært på Bølgen. Finanskrisene påvirket oss. Ikke det året de skjedde, men året etter, når folk merket at økonomien var dårligere. Siden vi flyttet inn i større lokaler har økningen vært formidabel. I 2016 økte vi med 700.000 kroner i omsetning, sier Lasse, som har har to ansatte; en fast og en på deltid.

Foreldrene jobber også timene sine i butikken.

– De er pensjonister, men hvis de kjeder seg, kommer de på jobb.

Mor Åshild

Det var jo også Lasses mor, Åshild, som i 1981 startet Skobua på Eide. Lasse var åtte år, og husker godt at hun tok ham med til de 80 kvadratmeter store lokalene i sentrum av Eide.

– Hun hadde ikke sagt noe om planene til meg. Vi gikk forbi, og hun pekte på vinduene. Fortalte at hun skulle starte skobutikk der. Jeg kikket inn. Det var rå murvegger, mørkt. Midt i lokalet stod en palle med et toalett på. Jeg husker jeg tenkte at det ikke kunne stå der. Og jeg tenkte at det ikke så ut der inne. Men noen måneder seinere var de i gang, 12. november 1981, sier Lasse.

25 år seinere kunne han nok en gang kikke inn i tomme, rå, mørke murlokaler, idet Bølgen kjøpesenter var i ferd med å settes opp, og Ohrvik Sko AS skulle få en ny avdeling: Bølgen Sko.

– Denne gangen var det 202 kvadrat, ikke 80. Men det sto et toalett midt på gulvet da også, ler Lasse, som visstnok fulgte med arbeidene som en hauk.

– Det var ikke NOE jeg kunne gjøre der, men jeg passa på å mase nok til at arbeiderne gjorde ferdig mine lokaler først. Haha.

«Måtte ikke drive butikk»

Kom ikke her og tro at det var en selvfølge at unge Lasse skulle følge i sin mors fotspor. Da han gikk bedriftsøkonomi på videregående sa læreren at han «kunne gjøre alt han ville i livet, men han måtte ikke drive butikk». Ikke hadde han planer om det heller.

– Jeg hadde elendige karakterer i bed-øk, men jeg har ikke regnskapet her heller, så det gjør ikke noe. Det er det kona som har, sier han.

Likevel: han jobbet i Skobua fra han var 15 år, parallellt med skolen. Deretter tok han et folkehøgskoleår i Oslo, før han kom tilbake til Skobua, hvor mora også hadde startet sportsbutikk i kombinasjon med skobutikken.

– Det var ikke det helt geniale, så etter et par år ble sportsdelen avvikla. Jeg jobbet en stund på Elkjøp, deretter på Harald Viken. Men da moder´n ville slutte å drive butikk i 2003, ble jeg spurt om å ta over, sier Lasse.

Kronisk dårlig samvittighet

Bølgen Sko åpnet i 2006, og Lasse ble «stående på hauet» noen år til Skobua ble avviklet i 2011.

– Skobua drev med tap de siste åra?

– Vi tapte litt et par år, ja. Til slutt hadde vi ikke annet valg. Dessverre. Det var jo rart å legge ned etter å ha hatt butikk der i 29 år. Men for min del ... Det var helt rett. Jeg hadde kronisk dårlig samvittighet. Når jeg var her, burde jeg vært der, og omvendt. Om vi skulle beholdt begge, måtte vi hatt høyere omsetning, så vi kunne hatt flere ansatte. Jeg ville jo være litt heime også, sier Lasse.

– Verdens beste jobb

Heime er kona Alla, opprinnelig fra Donetsk i Ukraina, og barna på ni og elleve år.

– Alla var au pair i Kristiansund, og vi møttes der. Helt tilfeldig, konstaterer Lasse.

– Du tror ikke på skjebnen, altså?

– Hehe. Nei. Jeg tror ikke det finnes én rett for hver person. Det finnes mange. Og de fleste av dem bor i Kina. Og India. Det handler om folketall, det.

– Du er realist.

– Jeg liker ikke å kalle meg det. Folk som kaller seg realister er ofte egentlig pessimister. «Jeg er ikke pessimist, jeg er realist», sier de. Nei. Jeg er optimist, jeg, sier Lasse.

– Dine egne barn, vil du at de skal inn i skobransjen?

– Jeg kommer verken til å oppfordre dem eller ønske at de skal drive skobutikk. Ikke fordi jeg mistrives – jeg har verdens beste jobb – men fordi jeg er redd for at et sånt ønske vil sette begrensninger for dem. Jeg og kona spøker med at vi ønsker at de blir gift med en fransk ostebonde og en italiensk vinbonde. Da blir vi lykkelige pensjonister. Hehe. Det beste er jo at de får gjøre det de ønsker selv, sier han.

Ullsokker i sandalene

Skoeieren legger det ene beinet over det andre. Skoene er blå. Det skal helst være farger på skotøyet butikkeieren sjøl har på seg.

– Du går aldri med svarte sko?

– Nei. Jo, forresten. Et par vintersko. Og et par brukssko i svart, men der har jeg skiftet til grønne reimer, sier Lasse.

– Hvordan har skomoten endret seg gjennom åra?

– På 80-tallet var det snowjoggere og rene fargeeksplosjonen. 90-tallet var en tragedie. Folk gikk med ullsokker i sandalene. Og det var svarte sko over hele fjøla, sier Lasse.

Han rister oppgitt på hodet.

– Det likte du vel ikke.

– Nei, men da jobba jeg ikke med sko heller. Det hadde begynt å ordne seg da jeg kom tilbake i 2003, sier Lasse.

Da Crocs ble mote, tok Lasse dem av prinsipp ikke inn i butikken.

– Hvilke planer har du framover? Blir det ny avdeling?

– Nei. Én butikk om gangen. Nå sitter vi i en situasjon der vi er den eneste skobutikken i Elnesvågen. Så lenge vi er så store, får vi fortsette å være den eneste. Men: vi ser på muligheter for nettløsninger, og er i forhandlinger om dette med flere skobutikker i Norge, sier Lasse.

Arkitektdesignet sko

Vi tar med Lasse ut av pauserommet. Kan jo ikke ta bilder uten å ha med sko.

– Se på disse. United Nude. Det er en arkitekt som har designet skoen. Han prøvde å vinne tilbake eksen, som var glad i sko, sier Lasse, mens fotografen knipser i veg.

– Klarte han det? spør fotografen.

Lasse løfter opp skoen. Gliser.

– Å designe, skoen, ja.