1. Du skal være konferansier på årets nyttårskonsert. Hvilket forhold har du til Molde?

– Det er et forhold som går langt tilbake i tid. Jeg hadde konsert i Molde på slutten av 60-tallet. Så kom jeg tilbake med bandet Ballade, vi spilte i Molde kino, det var fryktelig moro. Så var det veldig stas å få åpne Moldejazz i 2006. Jeg har vært i byen i ulike faser i livet, bare i forbindelse med hyggelige tilstelninger. Molde har en god klang i mine ører. Det er en kulturby. Og ikke minst, musikkby!

2. Du skal være syngende konferensier, står det i programmet?

– Jeg skal være konferansier, og så skal jeg synge et par låter. Jeg får mange spørsmål, men gjør få slike jobber, særlig nå. Jeg ønsker å jobbe som artist. Men til Molde takket jeg begeistret ja. Fordi det var Molde. Og fordi det var storbandet. Nå gleder jeg meg til å komme tilbake etter en god del år. Og blant annet se disse flotte kulturbyggene jeg har hørt snakk om.

3. Du står på scena i Molde samtidig som første program av Hver gang vi møtes går på lufta?

– Ja, det er litt av et sammentreff! Jeg har ikke sett noe på forhånd. Men vi skal møtes på pressesamling fredag, kanskje får vi se noe da. Det er jo et lappeteppe av opptak, gjort i august i fjor. Ti dagers innspilling skal bli til åtte programmer. Vi holdt på sju timer om dagen. Satt tre og en halv time til lunsj og tre og en halv til middag. Det var veldig intensivt og givende. Et team på 80 personer var i sving rundt oss! Topp profesjonelle folk, alle sammen.

4. Hvorfor ville du være med i Hver gang vi møtes?

– Jeg ble faktisk veldig glad og overrasket da jeg ble spurt. Jeg har tenkt flere ganger at dette hadde vært morsomt å være med på. Men tidligere har det bare vært artister som har skrevet egne låter. Og det har ikke jeg. Jeg synes programmet har en sympatisk form. Det er ingen konkurranse, eller utstemning, det handler om musikk, om å være sammen og få fram det beste i hverandre.

5. Hva sitter du igjen med av erfaringer?

– Det har vært en flott opplevelse. Det er fascinerende å se hvor fort vennskap etableres. Hvor mye vi har til felles, på tvers av generasjoner. Å være soloartist er en ensom ting. Etter å ha vært borte fra artistlivet i mange år, sitter jeg nå igjen med den gode følelsen.

6. Ja, du gjorde comeback i fjor. Og snart blir det turné?

– I mars starter første del, så tar vi andre del til høsten. Det blir låter fra hele min karriere, fra 1965 til 2017. Det blir stor bredde. Fra klassisk til David Bowie. Og så blir det nok noen låter fra Hver gang vi møtes. Jeg gleder meg stort til å få framføre dem på scena, men har ikke lov til å gjøre det før programmet er ferdig.

7. Du er 67 år og velger artistkarriere på nytt. Hvorfor?

– Jeg har hatt et langt, profesjonelt liv. Alt som kommer nå, er bonus. Det som er bra med å bli eldre, er at man tør mer. Jeg kan utfordre flere sider ved meg selv, synge alt fra Händel til rock’n’roll. Jeg tar ut svingene. Trenger ikke tenke strategisk, bare gjøre det jeg har lyst til, tro på og glede av. Det jeg har gjort, kan ingen ta fra meg. Det er priviligert utgangspunkt å ha. Jeg har holdt på med så mye annet. Og hatt mange lederroller. Nå følte jeg et behov for nærkontakt med publikum igjen. Dette er et forsøksprosjekt. Så får vi se. Men så langt har mottakelsen vært veldig god. Og det utrolig hvor fort man går inn og blir en del av artistbransjen igjen.

8. Hva har endret seg mest i bransjen på disse årene?

– Hele kulturbransjen har endret seg voldsomt. Jeg begynte før kulturhus-bevegelsen, vi spilte i gymsaler og på kinoen. Det var før de kommunale kulturskolene. Artistene kom derfor fra byene, der det fantes opplæring. Det var viktig å ha platekontrakt og bli markedsført. Og det var ikke vanlig at jenter skrev tekster og musikk selv. Der har det skjedd en revolusjon, altså. Det fantes sådvidt tv, og bare én radiokanal. Var du med der, ble du kjent. Fikk du gjennomslag, ble det stort og grundig. I dag er det så mange som er gode. Det popper opp nye navn hver uke. Som artist må du selv stå bak det meste. Konkurransen er utrolig hard.

9. Du har fått St. Olavs orden for din «djerve innsats» for norsk kulturliv. Hva er du mest fornøyd med?

– Sånt er alltid vanskelig å si om seg selv. Men jeg har kjempet for at kulturen ikke skal være en kremtopp. Heller ikke en sektor, men en dimensjon, som ikke er begrenset til kunstformene. Jeg har vært særlig opptatt av arkitektur, og stedsomgivelser, og hvordan de formes. I forbindelse med OL på Lillehammer fikk jeg som statsråd teste ut en del av de tingene jeg trodde på i et gigantisk prosjekt. Jeg mener vi må våge å tro, i et lite land som Norge, at det ikke er noen motsetning mellom bredde og kvalitet. Skal vi ha mange fyrtårn, må alle få like utviklingsmuligheter. I dag har vi topp utøvere innenfor mange sjangre. Men hvilke fanesaker jeg ville hatt som kulturminister i dag? Det uttaler jeg meg ikke om. Nå er jeg i en helt annen rolle. Men jeg heier på de som driver offensiv kulturpolitikk!

10. Hvilke råd gir du til unge artister du møter i dag?

– Du, det er faktisk slående hvor mange som ber om råd. Det er hyggelig. Mange av dem er flinke. Men når jeg spør hva de vil, kan svaret være «å bli kjendis». De vil bruke sangen som et middel for å bli kjent. Men skal du bli god til dette, må du elske det du gjør. Og føle at du ikke har noe valg. Kjendisskapet må komme som en eventuell bonus. Det låter sikkert både snusfornuftig og lite festlig. Men det er sant. Skal du satse på kunstnerisk virksomhet, må det være fordi du har noe på hjertet.