Etter at Martine Næss Sorthe (19) la ut et innlegg om ensomhet på Facebook, og det ble publisert på VG nyttårsaften, har ikke tilbakemeldingene latt vente på seg.
– Jeg er overveldet over den massive responsen. Det viser seg at mange, uavhengig av alder, kjønn, etnisitet og livssituasjon, kan føle seg ensom. De siste dagene har jeg besvart over hundre meldinger og e-poster. Responsen viser en slags dominoeffekt: Åpenhet skaper åpenhet. På meg virker det som om mange trenger en fremmed å dele de djupeste tankene med. Dersom de vil at jeg skal være den personen, så er jeg gjerne det, sier 19-åringen til Romsdals Budstikke.
– Aldri døm ut fra fasaden
I innlegget forteller Sorthe åpent om hvordan ensomheten har fulgt henne helt siden barneskolen. Hun tror flere ble overrasket over dette.
– En bekjent skrev at han i utgangspunktet har vært sjalu på meg og mine prestasjoner, men at han etter innlegget skjønte man aldri skal dømme ut fra fasaden. Fasaden har beskyttet meg fra å la andre se ensomheten jeg føler på. De utallige bekjentskapene og vennene jeg ikke er sikker på hvor nære jeg står. Prestasjonene jeg tror skal løse alt, men som ikke forandrer noe. Saknet etter de ekte venninnene som prioriterer meg like høgt som jeg prioriterer dem, sier hun.
Ikke alene
Sorthe har fått flere tilbakemeldinger fra folk som kjenner seg igjen i det hun skriver.
– En gravid kvinne i trettiårene, en nyseparert og ufør mann i sekstiårene og en 22-åring i rullestol er noen eksempler. En jente som studerer ved NTNU skrev også at hun i stor grad kan relatere seg til ensomhetsfølelsen jeg kjenner på. Lenge har hun latt seg definere av prestasjoner, i stedet for å se verdien i seg sjøl. Uansett hvor elsket hun har vært av familie, har hun alltid strebet etter det å prestere, og latt resultatene styre sjølbildet. Med andre ord er det fullt mulig å ha et prikkfritt vitnemål og en perfekt fasade, men samtidig være ensom, sier 19-åringen.
– Vi trenger ekte vennskap
Sorthe tror ensomhet fremdeles er tabubelagt fordi det knyttes til en skamfølelse.
– Mange opplever det nok som ekstra smertefullt nettopp fordi ingen velger å være ensom. Maktesløsheten og hjelpeløsheten som ensomhet gir, tærer på sjølbildet og gjør oss sårbare. Særlig unge vender seg til sosiale medier for en midlertidig bekreftelse på tilhørighet. Denne midlertidige bekreftelsen kalles i realiteten dopamin, og er belønningsstoffet i hjernen vår. Men mennesker trenger mer enn likes, kommentarer og følgere på Instagram for å føle seg av verdi. Mennesker trenger ekte vennskap, sier hun.
Sjøl har hun bagatellisert sin egen ensomhet over lengre tid.
– Jeg har lenge insistert på at alenetida ikke er farlig, og at jeg sjøl velger det. Jeg har også hatt kalenderen full for å undertrykke ensomhetsfølelsen. I realiteten graver jeg bare mitt eget hull, og skaper distanse til andre mennesker. Vellykkethet og fasade har blitt så viktig for så mange, at ensomhet har blitt skambelagt og tabu. Sjøl er jeg opptatt av at tabubelagte tema ikke skal forties eller gjemmes bort, men settes på dagsorden. Likevel har det vært ekstra vanskelig å erkjenne min egen ensomhet. Det blir som å innrømme egen utilstrekkelighet. Og er det én ting det moderne mennesket frykter, så må det være å ikke strekke til, sier Sorthe.
Håper åpenheten kan hjelpe
Ifølge 19-åringen er det viktig å stikke hull på ensomhetsbobla for å bedre sin egen livskvalitet.
– I tillegg bidrar åpenhet til at færre føler seg alene om å være ensom. Sjøl føler jeg meg hundre kilo lettere til sinns. Det kjennes som et vendepunkt i livet. Aldri har jeg opplevd en slik varme i det norske samfunnet, sier hun, og legger til: