Etter den elleville 2014-sesongen har Molde mislyktes totalt i eliteserien to år på rad. Klubben har ikke råd til å bomme en gang til. Derfor blir 2017 en helt avgjørende eksamen både for trenere, spillere og ledere.

Femteplass og sjetteplass er prestasjoner som ikke på noen måte kan bortforklares. Ikke for en klubb som har rundspilt europeiske storheter på rekke og rad. Ikke for en klubb som - sammen med Rosenborg - har vært i en egen liga i Norge både sportslig og økonomisk.

Avstanden opp til RBK har vært pinlig stor. I tillegg har både Strømsgodset, Stabæk, Odd, Viking, Brann og Haugesund vært foran på tabellen.

Nå må det leveres i hele organisasjonen på Aker stadion. Nå må Molde tilbake til toppen og vise at klubben hører hjemme der. Nå må Molde først vinne kamper. Og så vinne en tittel.

Jeg har fulgt Molde Fotballklubb som journalist i 20 år. Dette er langt fra første gang klubben står overfor en krevende utfordring. Og det er langt fra første gang klubben har reist seg og slått voldsomt tilbake.

1997 var min første sesong som fotballreporter i Romsdals Budstikke. Den første bortekampen jeg dekte ble spilt på Haugesund stadion 5. oktober. MFK tapte 1-2, mistet bronsemedaljen og endte til slutt på fjerdeplass. Året før havnet laget på åttendeplass, som var en stor skuffelse etter cupgullet i 94 og sølvsensasjonen i 95.

Noen få dager etter tapet i Haugesund var Åge Hareide ferdig som Molde-trener. Også den gangen sto MFK foran et slags vegskille der klubben trengte en medalje for å bite seg fast i det øverste sjiktet.

Da kom den historiske oppturen under Erik Brakstad og Reidar Vågnes, som ga to sølv og Champions League. Nedturen var nesten like stor da det ble sjuendeplass året etter. Og Brakstads eventyr var over.

Gunder Bengtsson tok Molde til sølv uten at noen jublet. Så kom den tyngste perioden i klubbens moderne historie. I tre sesonger kjempet MFK konstant mot nedrykk. I 2003 var vikartrener Odd Berg så nervøs at han nesten besvimte før skjebnekampen i Sogndal. I dag er det rart å tenke på at MFK-spillerne feiret niendeplassen med sjampagne.

MFK slapp så vidt unna de to neste årene også, men i 2006 var det slutt på kreftene. Avkledd og ydmyket ble laget sendt ned i 1. divisjon etter 0-8 borte mot Stabæk. Men som sagt: MFK har altså tradisjon for å reise seg når det er påkrevd.

Tre jubelsesonger under Kjell Jonevret var svaret på fiaskoen i 2006. Så måtte Uwe Rösler berge et nytt nedrykk i 2010.

Så kom Ole Gunnar Solskjær, og alt og alle han hadde med seg. Fire titler på tre år ble toppet av Tor Ole Skulleruds doble triumf i 2014. To ganger på fire år spilte MFK i Europa League.

Nå er utgangspunktet på mange måter likt det som var situasjonen før Solskjærs første sesong i MFK. Han skal lede en klubb som lengter etter å slå tilbake, som har mye å vinne og lite å tape. Han har begynt å bygge opp et nytt lag der mange av spillerne har mye å bevise etter den ustabile 2016-sesongen.

Og ikke minst: Han har fått tilbake høyrehånda si, som han helt tydelig har savnet de to siste årene. Mark Dempsey kan fort vise seg å bli Molde Fotballklubbs viktigste signering for 2017 - året som kan bli starten på en ny gullalder. Som i 2011.

For en ting er jeg helt sikker på: Rosenborg er slett ikke så gode som de så ut i fjor.