Former og farger

– Mormor og bestefar hadde gjøkur. Jeg syntes det var fantastisk artig, sier Barlaup da den siste av gjøkene har lukket nebbet for denne gang, og freden igjen senker seg over det kreative hovedkvarteret Arti Design i Amtmanns Krohgs gate i sentrum av Molde.

Husbond Hallvar har lagt ned minst 500 timer i oppussing, og håndlaget hyllene som nå rommer gjøkur og en god del ting du neppe finner andre steder i Molde.

– Så i vår, da vi var på en stor møbelmesse i Milano, kom jeg over en svær stand med bare gjøkur. Det var utrolig morsomt. Det endte med at jeg spurte om jeg fikk lov å selge dem i Norge. Og det fikk jeg. Barlaup tar ut batteriet i den mest høylytte av gjøkene.

– Det var litt innfall, men det ble på en måte starten. Så har det ballet på seg. Jeg var på en annen messe og så noe annet jeg likte. Og så skulle eldstesønnen selge dopapir til inntekt for klasseturen, da tenkte jeg jeg kunne heller lage noe, så ble det disse kjøkkenklutene, som mange likte. Det ble butikk. Men det er jo bare attåtnæring.

For det er ingen tvil om at det designer Berit Barlaup er. I årevis har hun formet omgivelsene våre. Uten at vi er klar over det, er det hennes sans for former og farger og visuelle uttrykk som er der i hverdagen vår og gir logo og identitet til lokale bedrifter og skiller det ene elektrofirmaet fra det andre. Hun har designet alt fra sakkosekker og barnebøker, til statuetter, reklameskilt, båter og søppelbiler.

– Morsomt å tenke på at du preger omgivelsene våre?

– Ja, det er det, men det er først og fremst jobb. Det er på kundens premisser. Men det er veldig tilfredsstillende å få til et godt resultat, og jeg elsker den kreative prosessen. Å være inne i den boblen hvor jeg ikke merker at tiden går. Men det er først når jeg maler selv at jeg er helt fri og kan lage noe bare jeg selv trenger å like, sier Berit Barlaup.

Innimellom designoppdrag for kunder har hun koblet av med å male akvareller, som stadig får større oppmerksomhet, og tar stadig mer plass i butikken.

– Når jeg maler er det kun for meg selv. Plutselig er det gått fem timer. Det er herlig, sier Barlaup og tar oss med til veggen der akvarellene henger, rett under det gule hjortegeviret. Det går i blått og hvitt, og i fjell.

– Jeg har malt fra jeg var ungdom. Først i olje og akryl, da kunne jeg pirke og male og få det akkurat som jeg ville. Men problemet var at jeg aldri ble ordentlig fornøyd. Det ble nesten for bra.

– For bra?

– Ja, det ble en slags reproduksjon av foto, jeg brukte masse tid og krefter, flikket og pirket og så ble det bare kjedelig pent, ikke noe kreativt. Jeg sluttet. Men så gikk jeg på et kurs i akvarell og ble helt hektet. Forelsket i teknikken. Det er noe med at du kan ikke male over. Er fargen først trukket inn så er den satt. Da blir det sånn. Det umiddelbare passer meg veldig bra.

– Hvorfor så mye fjell?

– Jeg har så stor glede av det selv.

Barlaup ler.

– Jeg prøver å formidle en stemning, eller en opplevelse og kanskje skape følelser hos mottakere. Jeg gjenskaper turene mine. De fleste som maler fjell maler dem nedenfra, jeg henter motivet fra turen på vei opp og fra toppen på vei ned. Jeg har nok truffet en nerve hos friluftsfolk, sier Barlaup, og har så sterkt forhold til noen av turene sine at det er tungt å selge bildene etterpå.

– Jeg legger mye av meg selv i dem, så noen er vanskelig å skille seg av med. Dette for eksempel. Hun peker på en bunke kunstkort som har motiv fra Juratind.

– Det var en spesielt strabasiøs tur jeg hadde sammen med en liten gjeng. Det var litt for mye snø, og veldig utsatt enkelte steder. Vi gikk med stegjern og hadde isøks, men fikk ikke ordentlig feste. Det er veldig bratt der. Jeg følte på redsel flere ganger og tenkte at jeg har to unger hjemme, mister jeg feste her så dør jeg. Turen ga meg en ekkel opplevelse, jeg sov ikke godt på flere netter etterpå. Men jeg har malt bilde fra det, og jeg har solgt originalen, men det føles feil at det skal henge på en annens vegg når det er jeg som har hatt turen.

Grafisk design var ikke opplagt yrkesvalg for Barlaup. Veien fram har vært kronglete. Hun har både vært befal i Forsvaret og sykepleier på akutten i Oslo før hun for alvor begynte å gjøre noe med de mer kreative sidene i seg.

– Jeg gikk på gymnaset og ante ikke hva jeg skulle bli. Venninnene mine skulle bli au pair eller ta grunnfag psykologi. Det var det store. Jeg hadde ikke lyst til noe av det. Men så hadde Forsvaret en kampanje rettet mot å rekruttere jenter til befalsutdanning. Det hørtes kjekt ut, jeg har alltid vært fysisk og likt å teste meg selv og mine grenser. Opptaksprøvene ble noe jeg bare skulle klare. Det gikk greit. Jeg har vokst opp med TPS.

- TPS?

– «Tenk positivt, smil.» Pappas livsmotto. Det har jeg har alltid hatt med meg. Så når jeg ringte hjem fra befalsskolen og det var grusomme øvelser og alt var bare tungt så fikk jeg høre «TPS. Dette går bra, det er like ille for de andre. Kjør på.»

– Men noen typisk militær er du kanskje ikke?

– Nei, jeg har vel aldri vært det. Men jeg er glad jeg gjorde det, det ble et fantastisk skoleår, der jeg utfordret meg selv både fysisk og psykisk. Og jeg hadde kanskje aldri blitt så glad i naturen om jeg ikke hadde tatt befalsutdannelsen.

Barlaup tok sykepleierutdanning etter befalsskolen.

– Det var vel heller ikke mitt kall. Jeg skjønte vel ganske tidlig at jeg måtte finne noe annet å gjøre før det ble for seint. Jeg viste bare ikke hva.

Vendepunktene kom da hun tilfeldigvis besøke en slektning som jobbet som typograf.

– Det så innmari artig ut. Jeg følte med en gang at det var noe som var mye mer meg. Jeg fant mitt kall der, kan du si. Så da ble det en tredje utdanning, mens jeg enda betalte studielån for sykepleierskolen.

– Jobben tok meg hit. Og fjellene.

– Hvordan er det for en kristiansunder i Molde?

– Jeg har ikke opplevd noe negativt. Kundene mine bryr seg ikke om hvor jeg kommer fra, men hvem jeg er og hva jeg kan gjøre for de. Jeg stortrives i Molde med de muligheter det er for friluftsliv her, men jeg vil alltid være kristiansunder i mitt hjerte. Så jeg kommer nok til å heie på KBK, den dagen de skal møte MFK på Aker Stadion. Du har hørt om hva som ville vært den ideelle byen i Møre og Romsdal: Ålesund by, plassert i Molde og befolket med Kristiansundere.

Om man ber noen som kjenner Berit Barlaup beskrive henne så tar det garantert ikke lang tid før ordene vinnervilje og konkurranseinstinkt dukker opp. Hun er kjent for å sette seg drøye mål, og jobbe beinhardt til hun når dem.

– Det med konkurranseinstinkt stemmer nok. Jeg må være født med det. I barndommen var jeg alltid opptatt av konkurranse, av å vinne. Selv om det ikke var konkurranse så gjorde jeg det til konkurranse. Førstemann til bilen og sånn. Og konkurranse med gutta, ikke være dårligere enn gutta, det ble spesielt viktig i militæret. Har vel arvet det etter faren min. Da han var 40 år så bestemte han seg for å slutte å røyke og begynne å sykle. Han hadde røyka siden han var 16. Naboene flirte, han skulle være med på Trondheim-Oslo. Det fullførte han ti ganger. Han ble et forbilde.

Så langt har vinnerviljen blant annet gitt henne en 3. plass i Birkebeinerrittet, en rekke andre sterke prestasjoner på terrengsykkel. Oppskriften er stort sett alltid den samme. Full spiker fra start. Etter målpassering ligger hun som regel rett ut og spyr. Alt er tatt ut.

– Jeg setter veldig høye krav til meg selv, og har også veldig høye forventninger.

– Er vel lett å bli skuffet om forventningene blir så store?

– Siste gang jeg var med i Birken så hadde jeg tre mål. Jeg skulle slå persen, jeg skulle under 3.30 og bli blant de ti beste i min klasse. Jeg syklet på 3.29 og ble nummer fem. Jeg var kjempefornøyd, helt til jeg så at om jeg hadde syklet 12 sekunder raskere så hadde jeg blitt nummer tre. Da var jeg plutselig ikke fornøyd likevel. Så om jeg skal være med i Birken igjen så skal jeg trene meg opp så mye at jeg kan vinne klassen min.

– Må du være best i alt du gjør?

– Innerst innen så må jeg sikkert det, sier Barlaup og ler godt.

– Men det vil jeg aldri innrømme.