Canadiske Leonard Norman Cohen (1934-2016) var for millioner kloden rundt Stemma med stor S, det være seg som sanger, låtskriver, poet eller romanforfatter. Han var av dem som det tok et nanosekund å "avsløre" - det var ingen som kunne uttrykke seg slik Cohen gjorde gjennom et langt og unikt liv.

Presis på slaget klokka 19 den store fredagen på Museet, til kanskje den største konserten der i festivalens historie, kom den da 74 år gamle/unge Cohen inn på scena i sin mørke dress og hilste med hatten slik bare han kunne. De som kanskje trodde det var en Cohen over middagshøyden, tok heldigvis grundig feil. Det var en Cohen så i toppform som vel tenkelig og rundt tre timer seinere var all tvil feid til side. Med nesten "alt" av hitlåter som "Suzanne", "So Long, Marianne", "First We Take Manhattan" og "Hallelujah" fortalte Cohen oss at til tross for at han var en mørk melankoliker, så var det så avgjort også lys i budskapet hans.

Posøren

Cohen var stor på det aller meste. Ingen kunne matche hans låtskriveregenskaper og du verden for en stille og unik scenepersonlighet han var. Det var ingen store gester fra denne populærmusikkens mester; det var mer enn nok når han gikk ned på et kne og løfta på hatten. Jeg vil tror at de fleste av de 11000 på Museet følte at han hadde sunget til akkurat dem - han var av typen artist som hadde dette uforklarlige som ikke kunne læres noe sted. Enten så hadde du det, eller så hadde du det ikke - Leonard Cohen hadde det så til de grader.

På den andre sida

Det har seg slik at jeg sitter på den andre sida av jordkloden akkurat nå og minnes en av mine store helter. Leonard Cohen overgikk alle sjangerbegrep - han kunne man ha et forhold til uansett hvor man hadde sine musikalske preferanser. Med meg har jeg heldigvis "Live in Dublin" spilt inn 12. september 2013 - en av de siste konsertene Cohen gjorde. Konserten minner mye om Molde-konserten og vekker både vakre og vemodige minner. Det er en trippel-CD med "alt" samt en DVD-versjon av konserten i tillegg. Jeg er ikke aleine om å være på den andre sida nå - nå er også Stemma, Leonard Cohen, der/her et sted, men du verden som han både er og vil være med oss i all fremtid.

Som en av de 11000 på Museet løfter jeg på hatten min i respekt og spiller både "I´m Your Man", "Save the Last Dance for Me" og "Amen" en gang til. So Long, Leonard.