Evelyn Skeide sluttet som jentespiller etter at  hun bommet på et straffespark. Nå vil hun redde fotballen på Åndalsnes.

– Du skal vel ikke stille meg noen fotballfaglige spørsmål? Spør Evelyn Skeide. Hun er Åndalsnes Idrettsforenings (ÅIF) første kvinnelige leder for fotballgruppa. Men årsaka til at hun takket ja til jobben er noe egoistisk, ifølge henne sjøl. Etter 17 år i England og Danmark bestemte familien seg for å flytte heim.

– De husker helt sikkert meg. Jeg er ei Åndalsnes-jente. Det blir ikke noe problem å skaffe seg en omgangskrets, tenkte Skeide.

Men i Åndalsnes var det ingen gamle venner som ventet med norske flagg og plakater. Kun eldre mennesker som kjente henne ved pikenavn, og som var i foreldrenes omgangskrets.

– Jeg var «Viggo venneløs». Det var ingen her. Den første måneden var jeg fryktelig redd for og ikke passe inn, sier hun. Man plasserer ofte mennesker i ulike bokser, men for Skeide fantes det ingen boks som passet. Derfor laget hun sin egen.

Fotball ble redninga

For å bli reintegrert på heimplassen ble løsningen å si ja til alt.

– Jeg har to gutter som spiller fotball. Gjennom å være aktiv i fotballmiljøet blir man tvunget inn på en avvæpnende arena hvor det er lett å bli kjent med andre. Alle er der for noen andre enn seg sjøl. Vi er der for å se på barna, sier hun. Det er ikke første gang familien på fire har prøvd å flytte heim. I 2005 bosatte de seg i Oslo. I to uker. Før turen gikk rett tilbake til København. Men nå er de heime for godt. I 2015 fikk hun spørsmålet.

– Vil du bli styreleder i fotballgruppa?

– Må man kunne så mye om fotball?

– Nei.

Det ble ei bratt læringskurve.

– Jeg har gjort mange feil, og kludret en hel del, men samtidig har jeg lært mye og føler jeg får til mer og mer, sier hun.

Skeide har jobbet innenfor IT i mange år, og er vant til å være eneste dame i et mannsdominert miljø. I ÅIF opplevde hun å komme inn i en kultur med lange tradisjoner. Hun følte hun tråkket folk på tærne.

– Jeg kommer utenfra og har nye tanker og ideer. Men jeg er utrolig stolt av det klubben har fått til, sier hun.

Unge spillere

Fotballederen synes ikke det er krisetilstander i klubben etter at A-laget rykket ned fra fjerde- til femtedivisjon etter årets sesong.

– Vi har et ungt lag. Kun to av spillerne er over 25 år. Jeg skulle ønske vi hadde flere folk, og mange spillere. Vi må jobbe for å få opp entusiasmen i klubben, sier hun. Hun mener klubben må tenke breiere og langsiktig.

– Vi må fokusere på gutter 12, 14 og 16. De spillerne som skal ta steget opp og drive seniorlaget framover. Jeg tror det er viktig å starte arbeidet tidlig, sier hun.

Dagens lag består av 19 spillere i junioralder, mellom 16 og 18. Skeide mener en av de store utfordringene er å få spillerne til å bli.

– Verden var mindre for 20 år siden. Nå flytter ungdommen til større byer for å studere, og kanskje kommer de heim igjen. Men vi er avhengig av spillere som blir her, skal vi ha et aktivt seniorlag, sier hun.

Naturlig konkurranse

Skeide forteller at det kan være utfordrende å få barn og unge til å velge fotball. De har nemlig sterk konkurranse.

– Vi kjemper mot naturen. Når man bor på et slikt sted er det ikke rart at folk ønsker å benytte seg av turmulighetene og fjella. Men vi skulle ønske fler kunne gjør begge dele. ÅIF trenger alle fotballspillerne vi kan få. Vi er en breddeklubb. Hun synes det er veldig kjekt å bli kjent med så mange forskjellige barn og voksne, og som fotballeder har hun som mål å tenke på alle. På fotballbanen er hun Evelyn, ikke mamma.

– Det er det største og vanskeligste å innføre. Vi må sette krav til foreldrene. Alle barna skal ses, ikke kun våre egne, sier hun.

Skeide tror små steg kan føre til noe stort. Hun går med en drøm om at Rauma skal få et eget damelag.

– Jeg har sådd tanken om et tettere samarbeid mellom ÅIF, Måndalen og Langfjorden. Jeg vil ha fokus både på herre- og damefotball, sier hun.

Sjøl står hun for en relativt kort karriere som fotballspiller.

– Jeg spilte håndball i 20 år. Fotball spilte jeg i en sesong. Jeg liker å være god. Da jeg bommet på et straffespark, sluttet jeg. Fotball har preget flere sider ved livet hennes. Mannen, Rune, var tidligere trener for ÅIF. Også deres første utenlandstur dreide seg om verdens mest berømte sport.

– Vi skulle til England, på noe jeg trodde var en shoppingtur. Det viste seg å være tre dager på Old Trafford. Første dagen var vi på museum, andre dagen på kamp, og den tredje på omvisning på stadion. Heldigvis synes jeg fotball er gøy, sier hun. Skeide synes fotball er så gøy at hun blir hysterisk i situasjoner hvor man skal være positiv.

– Jeg har en regel med barna. Når mamma heier er det pinlig. Sånn er det bare.

Lyspunkt

Selv om årets sesong endte på verst tenkelig måte for ÅIFs seniorlag, husker fotballederen flere lysglimt.

- Å stå der etter kamp når laget har vunnet, å se gleden. Spillerne var 20 centimeter hele sesongen, men etter seieren har de blitt 200 meter høy. Man ser brystkassa står ut. Det er lyspunktet mitt fra denne sesongen, sier hun.

Skeide har blitt godt kjent med alle spillerne, selv om de holdt på å steile da hun insisterte på å ta dem i hånda ved første møte. Det handler om gjensidig respekt.

– Vi må ta med godfølelsen etter  en seier videre. Hele sesongen har de fått høre at de er unge, at de er underdogs. Det er nok påminnelser på hvorfor dette ikke skal gå, sier hun. Skeide tror ikke herrelaget til ÅIF vet hvilken posisjon de har i heimbyen.

– Jeg blir så stolt når jeg går i butikken og en liten tass peker på han som sitter i kassa, og spør: «Er det han som spiller på ÅIF?» De er helter for jenter og gutter, og er betydningsfulle i lokalsamfunnet, sier hun.