– Høyden har jeg fra morssiden. Bestefar var 1,98. En veldig markant person. Det hender at jeg møter noen som er høyere enn meg. Men ikke ofte. Da blir jeg alltid litt satt ut.

– Greit å være høy når du ser sjef?

– Det har jeg faktisk ikke tenkt på. Det er ikke sikkert det er det. Det er fordeler og ulemper. Det er i alle fall en ulempe på flyene.

Sola skinner på Terje Hellum. Ikke bare har han kanskje byens råeste kontorutsikt, der han holder til i hjørnekontoret i fjerde etasje i Granfjæra og ser det meste fra Osen til Hatleliblokka. For en uke siden ble utnevnt til ny sjef for Prezioso Linjebygg. Ikke at det var spesielt overraskende. De siste årene har han stort sett vært å se ett skritt bak den ubestridte Linjebyggsjefen Kristoffer B. Jenssen som har styrt selskapet fra etableringen som Linjebygg Offshore i 2000. Nå har altså styret funnet ut at Hellum er godt nok preparert til å ta over. Så fra 1. januar er Hellum sjef og Jenssen arbeidende styreleder. Et ryddig, vel forberedt  sjefsbytte.

– Det er en skrekkblandet fryd. Jeg innrømmer det, sier Hellum, mens han prøver å manøvrere sine 195 centimeter slik at fotograf Birkeland får akkurat det bilde han er ute etter.

– Hva er skrekken?

– Å dekke hele rollen. I forhold til  hardcore business er jeg godt forberedt. Jeg har jo vært i selskapet siden 2002 og vet godt hva vi driver med her. Men det er andre områder som blir nye. Her om dagen var det en politiker som ringte og ville ha mitt syn på forskjellige ting. Jeg merket at det var jeg ikke forberedt på. Ikke er jeg partipolitisk aktiv heller. Så det blir nok en del nytt. Jeg får håndtere det etterhvert.

Prezioso Linjebygg leverer tjenester til oljesektoren og har norsk sokkel som sitt hovedmarked. Selskapet har rundt 600 ansatte i Norge, hovedkontoret er i Molde. Siden 2014 har selskapet vært 100 prosent eid av franske Prezioso Linjebygg Group. Etter stabil vekst har nedgangen i oljemarkedet gitt selskapet en skikkelig smell. Siden 2014 er det sagt opp 129 og permittert 98.

– Blir det flere oppsigelser?

– Umulig å si. Vi ønsker jo selvfølgelig ikke det, og bruker permitteringsverktøyet når vi mener det er midlertidig nedgang. Men det er ikke tvil om at hele bransjen står foran store utfordringer.

– Hva blir den viktigste oppgaven din? Linjebygg vakler jo på det mest lukrative beinet det står på?

– Vakler, ja... Men det er stadige tegn på at vi går bedre tider i møte. Det er bare at det tar tid. Vi skal jobbe med å være konkurransedyktig, øke vår konkurransekraft i markedet, det er en kontinuerlig prosess. Og vi må se på hva vi skal drive med og hvordan vi er organisert for framtiden. Det er hele tiden fokus på riktig og effektiv bruk av ressurser og kompetanse. Det er ikke sikkert at alt vi gjør nå er akkurat det vi skal drive med i framtiden. Det som alle må være klar over er at vi er i en veldig tøff situasjon hvor det er snakk om å overleve mens vi venter på en bedring i markedet. Og overleve skal vi.

Når det er snakk om å overleve under tøffe forhold er Hellum en av dem som faktisk vet hva han snakker om. Han har vært befal i den lett mytiske Telemarksbataljonen og har ett år med operativ tjeneste i Bosnia på rullebladet. Som geværlagfører og som operasjonsoffiser.

– Jeg hadde en veldig god periode i forsvaret. Det var viktig for meg og min utvikling, og er noe som jeg ser tilbake på som noe positivt i mitt liv.

– Hva likte du?

– Det operative. Spenningen. Vi skulle ned å bidra til å stabilisere situasjonen i Bosnia, med ansvar for sikkerheten rundt NATO sitt hovedkvarter i Sarajevo. Det var fantastisk lærerikt.

– Hva husker du best?

– Synet som møtte oss da vi kom ned første gang er nok det som sitter best igjen i minnet. Det var 30 varmegrader og det første vi så var en fullstendig utbombet by. Da gikk det mange tanker gjennom hodet. Men menneskets evne til å tilpasse seg er ganske fantastisk. Vi gled inn i tjeneste veldig bra.

– Fryktet du for livet?

– Ikke personlig nei, men det var situasjoner som var alvorlig. Det var texas i perioder. Heftig. Og trusselbildet var alvorlig.

Hellum tar en pause. Tenker seg om.

–  Jeg er ærlig talt litt usikker på hvor taushetsbelagt en del av detaljene her er. Hvor mye man egentlig bør snakke om dette.

Den som ser etter tegn på Hellums militære bakgrunn vil finne det. Her og der sniker det seg inn militær sjargong, og han utaler seg som regel med en presisjon som er en offiser verdig.  Antrekket er korrekt, skoene blanke og ikke minst er kontoret ryddig som i en militærforlegning rett før inspeksjon.

– Hvordan formet egentlig opplevelsene i Bosnia deg som person?

– Jeg er vant med å stå i situasjonen. Jeg tror at jeg har en operativ evne, jeg kan tilpasse meg og jeg kan lede i vanskelige situasjoner. Det kan jo komme godt med nå.

Hellum er vokst opp på Brandbu på Hadeland, hvor faren var lærer. En beskyttet oppvekst i en trygg jordbrukskommune, hvor selv vintrene er stabilt snørike. Hellum gjorde som de fleste andre, sparket fotball om sommeren, gikk på ski om vinteren og spilte i skolekorpset. Ski var morsomst.

– Jeg har bare gode minner fra Brandbu. Jeg satset på langrenn og var med i norgescupene som junior, men nådde aldri helt opp. Jeg var habil, men ikke topp, og merket at det var ekstremt hardt å nå helt opp.  Etterhvert gled interessen mer over i friluftsliv og fjellklatring. Interessen for fjellklatring var forresten den viktigste grunnen til at jeg flyttet til Molde.

– Å?

– Etter året i Bosnia merket jeg at det var dårlige tider i forsvaret, bevilgningene skrumpet inn og jeg skjønte at det var på tide å gå videre i livet. Jeg søkte Høgskolen i Molde på grunn av fjellene. Sogndal var på andre plass.

Han må ha vært rimelig sikker på å komme inn. Faktisk så sikker at han kjøpte leilighet på Kvam, før han var kommet inn på skolen. Han kjøpte under jazzfestivalen i 1999, noen uker senere kom meldingen om at han var kommet inn på skolen. Alt etter planen.

– Hvordan var overgangen fra krig i Bosnia til et bekymringsløst studentliv i Molde?

– Veldig spesielt. Det siste halvåret i Bosnia var hektisk, og minnene satt godt i selv om jeg hadde hatt sommeren til å akklimatisere meg. Så kom jeg hit i studentuka og vi ble delt inn i grupper og skulle bli kjent og fikk en fadder som var andre års student. Jeg husker jeg reagerte på perspektivet til dem jeg møtte. De var opptatt av veldig trivielle og banale ting. Men studietiden i Molde var flott.

Hellum lar igjen blikket hvile på den fantastiske utsikten over byen.

– Det er morsomt å tenke tilbake på, det er ikke så ofte man har tid til det.

Hellum tok økonomisk-administrativ utdannelse i Molde. Tiden han ikke brukte på studier, tilbragte han for det meste i fjellene omkring.

– Det var all in med fjellklatring noen år. Så prøvde jeg laksefiske, og det ble en lidenskap for en periode. Så var det sykling. Interessene mine har en tendens til å vri seg litt. Jeg har en periodelidenskap for ting, sier Hellum som i en periode hadde såpass sterk lidenskap for å holde på formen at han tok  Superbirken fem år på rad. Det vil si tok merket i Birkebeinerrennet, Birkebeinerrittet og Birkebeinerløpet samme år. Ski, sykling og løp. Du må være langt over middels god form for å greie det.

– Men det er tilbakelagt. Ikke har jeg tid, og jeg er vel også sånn satt sammen at når jeg merker at jeg ikke greier å holde det samme nivået som før så er det ikke så interessant lengre.

Interessen for Linjebygg har imidlertid holdt seg stabil. Hellum gikk selv og spurte om å få jobb i det nye selskapet da han var ferdig med studinene i 2002. Siden har han blitt. På grunn av jobben, på grunn av fjellene, men mest fordi han møtte kona Hilde på bakrommet på G-Sport på Roseby hvor de begge hadde deltidsjobb i studietida. I 2005 bugget de hus i Elnesvågen hvor Hilde kommer fra. Hun må trolig fortsatt holde fortet på hjemmebane, Hellum får neppe mindre å gjøre enn før når han skal ta styringen over Linjebygg.

– Hvordan vil de ansatte reagere på deg som toppsjef?

– Vi får se. Jeg føler jeg har en bra oversikt og kjenner de ansatte. Det kan være noen ser det som en fordel.

– Blir det hard militær disiplin som skal råde nå?

– Å nei, det blir det nok ikke. Jeg gjør det jeg kan for å la organisasjonen jobbe, og drive med det den skal, uten at jeg skal detaljstyre unødvendig. Folk må få tillit. De som får ansvar, de tar ansvar, det er mitt inntrykk.

– Ville du likt å ha deg selv som sjef?

– Det er et godt spørsmål. Må jeg svare på det...? Jeg synes jo selv jeg har et godt forhold til de som er under meg, så...

Hellum lener seg tilbake i stolen og strekker på de lange beina. Det tar sin tid.

– Ja, sier han.

– Jeg tror kanskje at jeg kunne håndtert det.