Scener fra et hjem: Det er lørdag, klokka er litt over ti og det er en av disse drømmeaktige dagene da tåka ligger lavt, og du vet det bare er et tidsspørsmål før sola bryter gjennom og det blir verdens vakreste dag i verdens vakreste by. Det rykker hardt i turfoten, rastløsheten har allerede hentet fram tursekk og termos, og jeg tenker at her er det ingen tid å miste. Vi må ut av huset. Fortest mulig!

De andre medlemmene av husstanden er ufattelig nok av en litt annen oppfatning. For i det ene hjørnet av sofaen sitter elleveåringen, iført sine elskede sjokkrosa kosesokker, med propper i ørene og blikket klistret i Ipaden. I det andre er den åtte år gamle lysluggen knapt synlig bak bøyde knær, fleecepledd og pc-skjerm. Det er som om tåka har gått i oppløsning der ute, seget inn i husveggene og smørt seg tjukt over stua.

– Noen som blir med på tur? hoier jeg smørblidt inn i stua mens jeg åler meg inn i vår tids nye kvinneuniform, de helkomprimerte, hyperthermale turtightsene med X på leggen.

Ingen reaksjon.

– Hallooo…! Jorden kaller…!

Jeg hopper opp og ned på gulvet. Puh, der fikk jeg i hvert fall tightsen på plass. Jeg gjør grimaser og veiver med armene. Ingen kontakt med avkom oppnås. Så vifter jeg tynne ullsokker med lang turansiennitet foran nesa på 11-åringen. Hun ser irritert opp, drar ut den ene pluggen.

– Hæh..?

– Heisann! Hyggelig å hilse på deg. Jeg lurte på om du vil være med på tur?

– Ånei. Ikke tur. Det er så k-j-e-d-e-l-i-g.

– Men snart blir det sol, dere. Kjempefint vær. Og vi trenger ikke gå så langt, og vi kan ha med sjokolade og…

– Men, mamma. Vi var på lang tur med skolen på torsdag. Og nå er det helg og vi har lyst til å slappe av…

Pluggen er på vei tilbake i øret. Guttungen ved siden av leer ikke på et øyelokk. Ikke på andre legemsdeler, heller.

Det er nesten så jeg tror jeg hører feil. Sa hun virkelig slappe av?! Ærlig talt. Fra hva da..?!! Høh. Dette er vel ikke noe hvilehjem, heller! Det er helg og da går man på tur!

Jeg spiller ut mine siste kort.

– Vi kan stoppe ved trenings… jeg mener, lekeapparatene, på gamlevegen. Være der lenge. Kjempelenge!

Jeg kunne like gjerne ha snakket til potteplanta i vinduet. Som strengt tatt trenger litt vann, ser jeg nå. Og vinduet, du verden, det var da veldig så mange fingermerker...

– Og kanskje Vardestua er åpen, og da kan vi kjøpe is! Åååh, det blir kjekt, dere!

Nå er jeg så desperat etter å få avkommet ut av huset, de kommer jo til å råtne på rot, minst, hvis de ikke får frisk luft, at jeg er beredt til å tilby hva som helst. Til og med på å gi dem det spillet jeg har nektet dem i månedsvis.

– Hehe. Kremt. Kanskje vi kan lete etter Pooookééémooooon? synger jeg med sånn irriterende, fristende mamma-stemme.

– Herregud, mamma. Du følger jo ikke med i det hele tatt. Gidder vel ikke å begynne med Pokémon nå, vel. Glem det!

Siste ord er tydeligvis sagt. Jeg må innse nederlaget. Mine egne barn, flasket opp på skog og mark og fjell, har gått til tur-streik. Men det skal mer til for å hindre meg i min jakt på dagens dose endorfiner. Så jeg snører mine sko, det vil si drar i en sånn fænsi låsemekanismedings som gjør at den supertekniske lissen står rett ut i en bue, og blåser i å spenne sekken og ta kamelen på ryggen siden det likevel bare, sukk, blir en kort tur i eget selskap opp i heia.

I godt trav opp det vi kaller Kiwi-løypa tar jeg meg i å savne at ungene var små. At jeg kunne pakke dem ned i vogna og trille endeløse turer i marka. Ha dem i bæremeis og gå opp på Tusenårsvarden. Leie dem i sakte tempo opp til Skihytta. Gå på oppdagelsesferd i skogen eller i Kringstadbukta. Begynne å gå lengre turer, gjerne med små kamerater og lokkemat i sekken. Det er jo det vi blir fortalt: Ta med ungene på tur når de er små. Så vokser de opp til å bli så turglade som bare det! Vel. Hallo, eksperter? Hva skjedde?!

Selv kan jeg ikke få nok. Jeg elsker å gå tur. Er fullstendig turoman. Morgentur, kveldstur, familietur, venninnetur, treningstur, hverdagstur. Det er såpass ille fatt at jeg får dårlig samvittighet og blir fysisk kvalm og uvel av å sitte inne når sola skinner og fjellet kaller. Hvorfor? Fordi tur gjør meg lykkelig. Det skjer noe kjemisk, fysisk og mentalt, i pausene fra hverdagslivet, i møtet med naturen, der tiden går saktere, presset avtar, noe som gjør at uansett hva utgangspunktet var, føles det bedre etter «å ha lufta hauet».

Turen – og naturen – svikter aldri. Jeg liker å tenke på Vardevegen som en god venn. Du verden så mye sinne, frustrasjon, håp og glede jeg har lagt igjen langs veikanten her. Så også denne lørdagen.

Smørblid, småsvett og full av energi kommer jeg tilbake og finner ungene i nøyaktig samme posisjon som jeg forlot dem. Ha! De har vel knapt merket at jeg var borte. Men så reiser 11-åringen seg fra sofaen.

– Hei, mamma. Du ser mye blidere ut nå...!

Hun strekker seg, gjesper.

– Hvis du vil, kan jeg være med på tur i morgen.