– Æ e singel. Skriv det.

Nina Foss banker en meget lang og meget hvitlakkert negl i notatblokka til Budstikka, og fyrer av en av sine velkjente lattersalver så til og med barselgruppa borte i hjørnet blir stille et øyeblikk. Ute i Moldes gater plasker regnet ned, men her inne i kafeen skinner Nina Foss så alt er bare fryd og glede.

– Man må jo gjøre det beste ut av det. Uansett.

Det er bare litt over ett år siden Nina Foss kom til Molde for første gang. Egentlig skulle hun bare være noen uker for å vikariere som daglig leder på motebutikken Høyer. Rett og slett for å hjelpe broren som er medeier i Høyer-butikkene. Men siden er hun blitt. Nå selger hun parfymerte dongeribukser til 5000 kroner stykket på dagtid, nyter naturen og den lille byen på fritida, og føler seg litt mer som moldenser for hver dag som går.

– Jeg ble så utrolig godt tatt imot. Av kollegaene, kundene og alle. En nydelig by, og naturen, den er fantastisk. Bare å ta på seg joggeskoene og løpe rett ut. Byen er jo liten, det er ikke så mye å gjøre med det, men det som betyr noe, er jo det du driver med til daglig. Og så har du litt fritid, og da er det veldig begrenset hvor mye du kan bruke av alt som er i en stor by.

Du finner ditt miljø uansett. Jeg har bodd i Oslo og i Danmark og trivdes på store steder, men jeg har vokst opp på en liten plass, så det er veldig greit. Molde er nydelig. Så jeg dro bare heim til Trondheim og hentet noen ting og dro tilbake. Nå blir jeg. Jeg har kjøpt leilighet og kjøpt meg inn i butikken.

– Og hvordan går butikken?

– Det går veldig bra. Mitt inntrykk er at folk nå er blitt flinkere til å bruke sentrum og butikkene i byen. Med oljekrisen og den svake kronekursen var vi litt bekymret for hvordan det skulle gå, men det har gått over all forventning.

– Så luksusforbruket i Molde holder seg godt i nedgangstider?

– Ja, kanskje man ikke reiser så mye lenger og heller bruker pengene her. Det er også en trend å handle lokalt, kanskje vi ser hvor viktig det er å ta vare på det vi har når det er trangere tider. Men det er et tøft marked. Vi har dyr drift og dyre produkt. Det må være omløp i butikken, og derfor er det så utrolig viktig at vi får liv i sentrum. Sentrumsforeningen gjør mye bra, og det er mye spennende som skjer. Men vi må jobbe enda hardere for å få sentrum til å blomstre.

– Hvordan?

– Sammen er vi sterke. Vi som er konkurrenter i sentrum, er også kolleger. Alle tjener på mer liv i sentrum. Vi må samarbeide om åpningstider og om kundetiltak. Som nå i kveld når vi har herrenes aften. Mannfolkene skal få sin egen moteoppvisning og lære mer om hvordan man pusser sko og hvordan skosålene ser ut inni og sånn. Det liker dere jo. Og så må vi bli enda bedre på sørvis. Kundene forventer mer enn at vi bare står bak kassa og slår inn varene. Og vi må prøve nye ting. Hva er nytt? Hva funker? Hva er det moldenseren vil ha?

– Ja, hva er det?

Nina Foss ler igjen så det rasler i sølvsmykkene, og tar en slurk av Pepsi-en som hun drikker for væskebalansens skyld. Hun er kostholdsvegleder på fritida.

– Det er jo en blåby, dette her da. Ganske uniformert. Og greit nok, alle kler blått. Men dere er ikke så trendy som dere kanskje tror. Men det gjelder jo først og fremst mannfolkene, da. Der er det mer å gå på, kan du si.

– Er det forskjell på menn og kvinner som kunder?

– Å ja. Stor forskjell. Menn er ikke så opptatt av pris, men mer opptatt av om plagget puster og er funksjonelt og sånn. Har de bestemt seg for noe, så skal de ha det uansett om det er på tilbud eller til full pris. «Å, har du i flere farger også? Okay, jeg tar alt sammen jeg.» Veldig greit når du først har fått dem inn i butikken. Mens kvinnfolka må legge av og føle på stoffet og fram og tilbake og alt sånn. Det er som når de kjøper bil. Mannfolkene skal ha turbo og servo og akkurat den og den utstyrspakken, mens kvinnfolkene tenker «ja, ja, men hva slags farge er det?» Jeg er sånn sjøl. Skoene må matche med toppen. Skiene må matche med lua. Puster? Ok. Funksjonelt? Ja, ja, men lilla, det er kult, det passer til den tightsen jeg skal bruke. Jeg er veldig nøyen på hva jeg har på meg. Og det gjør meg ikke noe å være overdresset. Du, dette må jeg lese før det trykkes.

– Hvorfor det?

– Jeg er jo ganske utadvendt som person og det kan bli mye av meg. Det vet jeg. Jeg må dempe meg litt av og til, samtidig er jeg veldig bevisst på å være meg sjøl. Nå er jeg såpass gammel at nå er det i hvert fall ingen grunn til å late som noe som helst. Men altså, jeg må dempe meg av og til.

Nina Foss har alltid skilt seg ut. Det var ikke særlig vanskelig i oppveksten på Hovin i Sør-Trøndelag. Dit kom hun fire måneder gammel, adoptert fra Sør-Korea.

– På Hovin hadde ingen sett en koreaner før, det er i hvert fall sikkert. Så jeg har fått min del av kommentarer opp gjennom. Men oppveksten var veldig bra, den. Jeg var alltid trygg på hvem jeg var. Jeg mener, det var jo ingen tvil om at jeg var adoptert, det var bare å se i speilet. Så når noen sa at «nei da, lille venn, du er som alle andre» så skjønte jeg at det var bare tull. Og dessuten har jeg alltid likt å skille meg ut. Være litt trendsetter. Når alle kledde seg slik, så skulle jeg kle meg sånn. Jeg krevde å få koreansk bunad, og den er ganske annerledes enn trønderbunaden, det kan jeg love deg. Jeg ble en attraksjon i 17. mai-toget og på juletrefesten. En del fordommer har jeg møtt, og fortsatt blir noen veldig overrasket når de møter meg etter å ha snakket med meg i telefonen. Stemma passer ikke med det ansiktet de har forestilt seg. Jeg er jo ganske utpreget trønder.

– Hvordan har fordommene du har møtt preget deg?

– Ikke mye tror jeg. Jeg har aldri brydd meg så mye, og heller gjort litt humor av det. Når noen spør hva det står på leggen min, så sier jeg Made in Korea.

Nina Foss peker på tatoveringen nederst på leggen. Det er koreanske skrifttegn.

– Står det det?

– Nei da. Jeg vet jo ikke hva det står. Kanskje det står «chop suey med ekstra stekt ris», eller noe sånt for alt jeg vet. Men jeg håper jo det står «Seoul Korea».

Nina Foss er odelsjente. På Hovin har hun en gard som venter. Det problemet tar hun når den dagen kommer.

– Mamma og pappa bor der, og jeg håper de kan bo der lenge. Riksvegen går rett over jordet, så når du kjører der, er alt du ser mitt.

Ny lattersalve. Ikke ulik en mitraljøse.

– Men jeg kommer nok ikke til å drive garden. Du skjønner, jeg er ikke så glad i dyr. Eller i fjøslukt. Men det er lakserettigheter der. Jeg har ikke så stor interesse av å stå og fiske i det vatnet, jeg går heller på Rema og kjøper det jeg trenger. Men det er et bra sjekketriks. «Har du laksevann», sier mannfolka og blir helt våt i blikket.

– Stemmer det at den som har vokst opp på gard har lært seg å jobbe, spør fotograf Bjørn.

– Ja, jeg er helt enig i det. Vi måtte jo være med på masse, både inne og ute. Jeg elsket å være med pappa og støpe og snekre og sånn. Jeg lærte nok å jobbe.

Hun gjorde nok det. Hun har i alle fall rukket å jobbe mye. Hun er utdannet designer, skredder, tekstilinnkjøper og personlig trener og kostholdsvegleder, og har jobbet som tekstilingeniør i politiet og på et forskningsinstitutt. Hun er god på uniform.

– Når jeg ser en politimann, sjekker jeg antrekket. Å ja, han har T2-uniform, og han er ikke korrekt antrukket, og der har de endret på den, ja ...

Ved siden av jobbet hun i butikk og solgte herreklær – fordi det var gøy.

– Jeg har gjort veldig mye forskjellig, men klær har alltid vært lidenskapen. Og trening. Så når jeg ble lei av klær for en periode, så tenkte jeg at jeg skulle dyrke min andre lidenskap og utdannet meg til personlig trener og kostholdsvegleder. Jeg hadde faktisk jobbet som personlig trener i en måned da denne tilfeldigheten med Molde dukket opp. Så det ble en litt brå slutt på den karrieren der.

Da Rosenborg spilte mot MFK på Aker stadion, satt RBK-patrioten Nina Foss på tribunen og heiet på MFK.

– Ja, sjølsagt. Seriegullet var jo sikret uansett, og det gjelder å ha Molde så langt opp på tabellen som mulig. Vi vil jo ha europakamper her. Moldenserne fortjener det. Det er utrolig hvordan dere støtter laget deres. Om de ligger på toppen eller på bunnen, folk strømmer til. Det er bare å stenge butikken om det går kamp samtidig. Hvor kommer de fra, alle folkene? Vi ser dem jo ikke ellers. Nei, vi må få dem hit når det ikke er kamp også.

– Hva synes du om RBK-fansens banner hvor det sto «Hate Molde»?

– Det er alltid noen som skal prøve å ødelegge. Det er slik det er.

Nina Foss tar en siste slurk av Pepsi-en  sin og gjør seg klar til å ta imot nye kunder.

-– Men vi kan jo ikke la det skje.