For ikke lenge siden ble det publisert forskning som ga ett svar på hvorfor enkelte alltid ligger litt etter skjema.  Forskerne hadde funnet ut avslappede personer er utstyrt med en indre klokke som bruker 77 sekunder på minuttet. Der har du meg – og mange med meg. Mens våre litt mer stressa  medbrødre og -søstre sin mentale klokke kun bruker 58 sekunder på minuttet.

Sjøl var jeg på veg ut på klokkevisernes skråplan allerede i ung alder. Mens min to år yngre søster var såpass klar til avmarsj i god tid før den ene skolebussen vi måtte rekke kom, at hun gjerne kunne rydde og riste tepper ut fra vinduet sitt på morgenkvisten, før hun hadde tid til overs til å hjelpe meg med å finne gymtøyet, for så å springe i forvegen til bussen og i verste fall be den vente på meg.

Jeg var ikke en sånn som kom for seint til skolen, nei. Det tror jeg knapt skjedde en eneste gang, men det er den kampen mot viserne for å greie komme i tide, den startet allerede da.

Jeg kan trekke fram eksempel etter eksempel fra livet, der jeg har vært litt for tidsoptimistisk, som jeg velger å kalle det. De ferskeste sitter friskt i minnet. For to uker siden skulle vi i dåpsselskap. Få dager i forveien hadde jeg endelig fått idéen til hva «vi» kunne lage i dåpsgave, den må jo være litt personlig når det er fadderbarn og greier. Jeg skriver «vi» fordi ja, jeg kan jo ikke bygge ei dukkeseng. Men jeg hadde idéen og jeg skaffet materialer. Og jeg brukte tid på å få et ja fra husets potensielle dukkesengbygger.

For å gjøre en lang historie kort: Dukkesenga fikk andre strøk med maling på dåpsdagen. Det er ikke til å stikke under en kirkebenk at dette med dåpssenga var litt i overkant mye å stappe inn i et tett program. Dagen før var det nemlig både langvarig frilansoppdrag, bryllup, og kaker som skulle bakes til begge selskap. Vi kom litt for seint, så klart, men heldigvis hadde dåpsarrangør lagt inn en liten buffer, slik at selv han som måtte stryke bunadsskjorta etter å ha levert ei halvtørka dukkeseng  fikk være med på middagen.

Gjennom uka som fulgte fikk vi hentet oss litt inn før det var ny dåp helga etter. Og ny kake. Jeg jobber best under press, så da egen baby var i seng og jeg hadde psyket meg opp til ei sjeldent lang økt ved kjøkkenbenken, var jeg klar. Klokka 22 er sukkerbrødrøra ferdig, men så kommer jeg på at springforma fortsatt ligger hos brudeparet fra helga før. På mirakuløst vist får jeg den fraktet bort til meg, så kakeprosessen kan fortsette. Rundt midnatt går brannalarmen i huset, slik at ettåringen bråvåkner – og nekter sove mer. Det fører til at kaka er ferdig bakt, delt og kremfyllt klokka 02. Tre timer søvn får jeg før han våkner for dagen. 35 minutter før kirkeklokkene ringer er kaka ferdig pynta. Fem minutter etter går jeg i dusjen. Og den siste halvtimen er innholdsrik så det holder: Kjolen revner, nye kjole blir funnet, strømpebukse revner (hastverk er faktisk lastverk), lillegutt får på bunad, kjører til kirka...Og åpner døra idet klokkene ringer. Søstra mi, ja altså hun som hjalp meg med gymtøyet for noen tiår siden, står klar til prosesjonen med sin dåpsklare sønn på armen og rister oppgitt på hodet da jeg ramler inn. Vi rakk det - akkurat! (Heldigvis var det bare dåpsgudstjeneste for vår familie, så jeg slapp å belemre fremmede med mine feilaktige minuttolkninger)

Å pendle til Molde var i sin tid grusomt for en som meg. Fergemannskapet bryr seg katten om man har minutter som er 77 sekunder lange. Er man to minutter bak skjema på riktig side av fjorden, har man vel ett og annet triks, enten man er løpende eller kjørende. Men når det var et «hav» i mellom meg og redaksjonen, da jeg for ørtende gang kom til kai akkurat i dét ferja la fra, ble det litt verre. Det er mange som kommer to minutter for seint, men når avhengigheten av neste ferge gjør at du da kommer kanskje en halvtime for seint, er det straks litt mer drastisk – for ikke å snakke om pinlig.

Mine formødre er av en annen sort på alle sider. Farmor vil helst være en halvtime eller mer for tidlig ute til bussen eller frisøren. Og min mormor er ikke noe bedre/verre (alt ettersom). I mange år var det sånn at avreisedagen fra mormorbesøk i Oslo ble en merkelig dag. Det begynte egentlig kvelden i forveien, med innstendige bønner om at jeg måtte være tidlig ute til toget hjem. Noen ganger forsvant hun før jeg dro for å slippe å være vitne til klokkekaoset i innspurten. De gangene vi kunne spasere inn på Oslo S i god tid, fikk jeg gjerne en 200-lapp i belønning. (Det ble ikke det store beløpet totalt, kan jeg garantere) Nå skriver jeg som om det har skjedd en endring. Og vel. Trikset mitt nå er å flytte til en venninne den siste natta – og heller ta adrenalinrushet og kampen mot klokka derfra.

Naboen vår, som også – passende nok - er velforeningsleder og oppmann for håndballaget barna våre spiller på, liker å være veldig tidlig ute. Da ei ferje skulle rekkes for håndballturnering i Molde, tikket melding inn, : «Det er nå 37 min til ferga går...bare for at det ikke skal være noen tvil :)» Joda, det hadde sikkert vært hyggelig å alt være i bilen og på veg, men man trenger ikke 37 minutter fra Åndalsnes til Åfarnes, ikke en gang vi som er spesielt risikoaverse i trafikken, trenger det. Og så var det den knebeskytteren på avveie, da, og så burde jo klesvasken henges opp og ånei, har bankkortet ramlet ut av mobilveska igjen? Og vips, der forsvant de viktige minuttene. Men vi kommer oss av gårde – og kjører på ferga akkurat i grevens tid.

Dattera til nevnte nabo liker også å være tidlig ute, så når hun og vår datter skal gå til skolen, er det mye tidligere enn vår datter har vært vant med å forlate hjemmet, i følge med en heseblesende forelder. Kanskje det er dette naboskapet som skal til for å få neste generasjon på rett kjøl?

I skrivende morgenstund sa nemlig dattera, som i dag skulle gå alene: I dag må jeg gå tidlig hjemmefra.

Jeg: Hæ?!? Hvorfor det?

Hun: For å komme tidlig til skolen, vel!

Jeg øyner et lite håp om at eldre generasjoner kan puste letta ut.

Over at jeg bare er et klokkeklart feilsteg i mine slekters gang, før «ur-menneskene» - med gymbagen pakka en kveld- eller kanskje helst to - kan føre familien videre.

Illustrasjon: Lina Raknes