Da festen var over for brudeparet i Bergen lørdag for to uker siden, var det ikke et bugnende gavebord å spore.
Ikke et eneste sølvbestikk eller tulipanvase – eller servise til tolv. I stedet var det en bugnende konto disponert av Kreftforeningen, med ikke mindre enn 116.000 kroner på, fra både fjern og nær.
–Vi hadde kanskje tenkt at 20 - 30.000 kroner var naturlig å håpe på, siden vi skulle ha rundt 60 gjester, men at det skulle ta sånn av, hadde vi ikke trodd, forteller Runar Brøste, opprinnelig. Han er opprinnelig fra Verma, men bor i Bergen sammen med Birgitte B. Lygre, sin kjæreste og samboer gjennom 16 år.
– Det beste er at gjestene skjønte det så fort, at vi faktisk ikke ville ha noe annet, sier Runar.
– Birgitte presiserte faktisk på Facebook-siden vi hadde oppretta, at hvis det kom en vanlig gave, ville denne bli lagt ut på finn.no, og pengene satt inn på kontoen til Kreftforeningen. Det var nok avgjørende, ler han. Og det var ikke bare bryllupsgjestene som ga:
– Vi opplevde at gamle klassekamerater fra studiene, som vi ikke har hørt fra på mange år, tok kontakt. Noen hadde mista en bror eller en far. Det som er her, er jo at det er ikke bare vår historie, men veldig mange andres også. Mange har hatt lyst til å bidra, og så har man fått en åpen kanal, der det var lett å henge seg på. Vi fikk jo penger fra folk vi aldri ellers ville fått bryllupsgave av, sier Runar.
Hell i uhell - ganger to.
At det akkurat er kreftforeningen som skulle få penger, er altså langt fra noen tilfeldighet. I 2006 ble Runar rammet av testikkelkreft med spredning.
– Nå er det snart ti år siden jeg hadde siste cellegiftkur, forteller han.
Seks år – og to barn – etter Runars kreftopplevelser, rammes familien igjen. Da Birgitte er på ordinær seksmånederskontroll med sønnen deres, Mikkel, oppdager den erfarne legen deres at noe ikke er som det skal med det ene øyet til den lille babyen.
– Jeg satt på jobb da Birgitte ringte. «Vi er ferdige på kontroll, men legen har sagt vi skal til Haukeland» sa hun. Da dro jeg dit med én gang, sier Runar. Derfra ble de raskt sendt videre til Ullevål for å starte behandlingen av retinoblastom, en sjelden, ondartet svulst som utgår fra netthinnen i øyet hos barn. Det er kun omlag fire nye tilfeller i Norge årlig.
– Hva tenker man når man som familie rammes for andre gang?
– Når du får en sånn beskjed, blir man opptatt av å vite fakta og forholde deg til fagpersoner. Vi har aldri «freaka ut» hverken i mitt eller Mikkel sitt tilfelle, særlig Birgitte er veldig flink til å takle sånne ting, men det er jo sjokk når du får beskjed, sier Runar.
– Denne typen rammer kun barn, og kun mens øyet vokser. Men vi var veldig, veldig heldige. Det ble oppdaga tidlig og det var riktig type, uten spredning, forteller Runar.
Tøffe tider
Men det ble fire lange måneder med behandling på den lille gutten – og en ganske annen permisjonstid enn paret hadde sett for seg. I tiden før kreften rammet, hadde foreldreparet nemlig planlagt jorden rundt-reise for familien. Fly og overnattinger over hele verden var booket og klart. I stedet ble det altså pendling mellom Haukeland i Bergen og Ullevål og Rikshospitalet.
– På Ullevål har de øyekompetanse og på Rikshospitalet kreftkompetanse. På Haukeland dro vi for kontroller og behandlinger, blant annet på isolat, forteller Runar.
I etterkant av behandlingen hadde Mikkel en karanteneperiode på flere måneder, han kunne ikke begynne i barnehage før immunforsvaret var godt nok. Da måtte de ha både Mikkel og storesøstra Vilde hjemme.
– Under kreftbehandling har man immunforsvar på null. Vi kunne ikke sende henne i barnehagen og risikere at hun tok med seg smitte hjem, forklarer Runar.
– Å også måtte forholde oss til Vilde hjemme, mens vi natt og dag var ut og inn av sjukehus var slitsomt, men samtidig førte jo dette til at vi måtte konsentrere oss om andre ting og at sjukdommen ikke ble altoppslukende, sier han.
Sterke inntrykk
Etter ni måneder var han tilbake i jobben.
– Det rare er jo at det går greit når det pågår, man mobiliserer alt når man må. Men jeg merka det når hverdagen kom tilbake, og vi var tilbake i jobb og barnehage, at vi var fullstendig utkjørte. Da fikk vi sjansen til å kjenne etter. Det var ikke bra i det hele tatt, men det endte jo så bra dette. Vi hadde kjempeflaks, mange barn holder jo på i årevis med behandling.
Møtene med andre barn og foreldre på barnekreftavdelinga på Rikshospitalet har vært sterke.
– Det gjør inntrykk å se barn gå rundt med stativ og drypp. Slik har noen gått i noen år, og eneste lyspunktet er at de om to-tre uker skal få reise hjem på perm i to dager, forteller Runar.
– Så da vi satt og snakket om gaver til bryllupet, så tenkte vi hallo, vi har ikke bruk for noe. Vi gir det heller til Kreftforeningen. Vi vurderte Barnekreftforeningen, men siden Kreftforeningen favnet opplevelsene til både Mikkel og meg, ble det det. Vi er så takknemlige for det som er gjort, og synes så synd på dem som står i dette daglig, sier Runar.
Tapper fireåring
– Hvor fornøyde er dere med helsevesenet?
– Det er veldig personavhengig. Noe går bra, noe ikke så bra, men generelt sett gjør veldig mange en veldig god jobb. Vi er imponert over alle sjukepleierne som står på og er positive og holder motet oppe. Og også kjempefornøyde med alle sjukehusa vi var på, alle folka vi møtte der. Man er godt ivaretatt i Norge.
– Husker fireåringen sjøl noe av dette?
– Han har sett bilder og vi har snakka mye om det. Han husker det. Seinest mandagen bare to dager etter bryllupet, var vi i Oslo på kontroll igjen. Han synes ikke det er noe gøy, men forstår at han må gjennom det og er veldig tapper, forteller Runar, som sier at prøvene ser veldig fine ut.
– Nå er det tre måneder mellom hver kontroll, så blir det trolig sjeldnere og sjeldnere ettersom risikoen for tilbakefall synker.
– Hvordan føltes det dagen etter bryllupet, da mange andre nygifte kan kikke på alle gavene de har fått?
– Det føltes helt rett. Jeg hadde fått dårlig samvittighet om vi hadde fått mange flotte ting vi ikke har bruk for. Et fint servise gir ikke hverken meg eller Birgitte noe. Det virker helt absurd å ønske seg sånne ting, sier Runar, som også forteller at gjester uttrykte at de følte de hadde gitt ei gave med mening i.
– Et fint fruktfat hadde jeg kanskje ikke husket på om 20 år, sier han.
– Men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å huske dette.
