– På et tidspunkt vurderte jeg å hoppe ned i steinura. Bare gi faen. Jeg er glupsk på livet, men der og da hadde jeg akseptert at jeg sannsynligvis kom til å dø den dagen, sier Ingar Strand fra Trondheim.

Ikke som planlagt

Det er en lørdag i mai, og Ingar forbereder seg til å gjennomføre et basehopp fra Midtgarden i Snillfjord kommune. Et fjell han har hoppet fra minst 70 ganger før.

– Jeg og en kamerat drar tidlig på morgenen. Vi går opp på fjellet, og alt er som normalt. På toppen snakker vi om hvor fine forhold det er. Ikke et vindpust.

Kameratene gjør seg klare til å hoppe. Siden fjellet kun er 150 meter høgt, må skjermen utløses innen tre sekund etter hoppet.

Ingar teller ned. 3, 2, 1.

– Jeg hopper, og utløser skjermen. Den åpner seg skrått bakover, og jeg forstår hva som skjer. Risikoen med å hoppe fra lave høgder er at du ikke rekker å fly bort fra fjellveggen før skjermen utløses. Jeg har bare et par sekund på meg til å rydde opp i problemet. Jeg rekker det ikke, og blir slengt rett inn i veggen. Jeg prøver å sparke ifra med begge beina, i håp om at jeg kan fly på nytt og snu skjermen, men mislykkes. Fallskjermen har hektet seg fast i en fjellnabb.

– Jeg må ha hjelp. Fort.

Ingar innser at han henger i fallskjermselene, en liten halvmeter ut fra fjellveggen. Dersom han rører for mye på seg, risikerer han å falle omtrent 75 meter ned i steinura under han.

– Jeg finner fram telefonen, som heldigvis ligger i lomma, og ringer til kameraten min som står nede på bakken. Jeg sier at jeg muligens har brudd i foten, og at jeg må ha hjelp. Fort.

Ingar har fått hengetraume, en tilstand som oppstår når man blir hengende bevegelsesløs i sele og får sirkulasjonssvikt.

– Hengetraume kan utvikle seg til å bli kritisk etter noen minutt. En halvtime kan være nok.

– Smertefullt, men nødvendig for å overleve

Etter en liten time hører Ingar helikopterlyd. Luftambulansen kommer, men flyr vekk fra han og lander igjen.

– De ringer meg og sier at de ikke tør å komme nærmere, siden skjermen henger løst. De er redd for at vinden fra rotoren skal få den til å blåse opp og løsne.

Pulsen øker, og hjertet banker hardt og raskt. Ingar blir nødt til å flytte lårstroppene fram og tilbake, slik at tyngden ikke er på ett og samme sted på lårene.

– Hvert femtende minutt løfter jeg lårene opp i ti sekund hver, slik at de blir helt fri for vekt. For å kunne gjennomføre dette, må jeg samtidig dra i skulderstroppene slik at trykket på selene forblir det samme. Jeg må også holde den ene hånda på fjellveggen, slik at jeg ikke skal snurre rundt. Det er smertefullt, men nødvendig for å overleve.

«Pappa er veldig glad i dere»

Mens Ingar venter på at hjelpen skal komme, er det mange tanker som raser gjennom hodet hans.

– Jeg vurderer om jeg bare skal hoppe. Sikte mot de store steinene til høgre, slik at jeg dør momentant. Det er ikke et planlagt sjølmord, men en av flere løsninger som jeg vurderer.

Mens Ingar tenker på livet og døden, ringer plutselig den 12 år gamle dattera hans. Hun og storebroren på 20 år ser på nyhetene at pappa sitter fast i fjellet.

– Siden jeg ikke vet hva utfallet blir, vil jeg ikke at telefonsamtalen skal bli for følelsesladd. Jeg forklarer at jeg kommer heim litt seinere på dagen, og sier at jeg er veldig glad i dem begge. Samtalen gir meg håp om å overleve.

Drømmer seg vekk

Smertene er uutholdelige. Ingar er redd for å besvime. Det begynner å blåse opp. Ikke mye, men nok til at han må bruke enda mer krefter på å holde seg fast i fjellveggen.

– Jeg forsøker å tenke på noe annet. Jeg går gjennom hva jeg spiste til hvert måltid dagen før, men innser at jeg må lenger bort. Bort fra virkeligheten. Til drømmeland. Jeg tar meg tilbake til forrige sydentur. Jeg tenker på hva ungene gjorde, og går gjennom dag for dag av ferien.

Det er kombinasjonen av utmattelse og smerte som gjør at Ingar vil flykte fra situasjonen.

– Det ene alternativet er å hoppe. Men håpet er å bli reddet tidsnok. Jeg fortsetter å drømme.

Reddet etter fire timer

Ingar ser etter hvert at et King-helikopter flyr foran han, men heller ikke de tør å nærme seg fjellveggen. De flyr derfor videre for å hente fire fjellklatrere fra Romsdal Fjellredningsgruppe (RFG).

– Jeg hører noen plutselig noen lyder, og ser at det faller ned litt mose foran meg. Siden jeg ikke vet hvor godt jeg henger, tør jeg ikke snu meg for å se oppover. Jeg tar derfor fram mobilen, og ser i speilbildet på skjermen. To klatrere er på veg ned mot meg. Først da skjønner jeg at jeg kommer til å overleve.

Roser klatrerne

RFG er en av landets totalt ti alpine redningsgrupper. I helga samles alle til en nasjonal øvelse i Romsdalen.

– Jeg er veldig glad for at Norge har så god og dyktig beredskap i fjellet. De andre som deltok i redningsaksjonen gjorde også en god jobb, men jeg må virkelig berømme guttene. De var profesjonelle og fikk meg raskt ned så snart de var på plass. Jeg er veldig fornøyd med at det var akkurat disse to som reddet meg.

Ingar kastet nylig krykkene, men sliter fremdeles med å gå normalt. Skadene han pådro seg etter krasjlandinga og fire timer i veggen vil gi han varige mén. Men til tross for at Ingar var døden nær, har han ikke blitt redd.

– I 2017 skal jeg hoppe igjen, men denne gangen med nye spilleregler. Jeg skal aldri hoppe fra lave fjell igjen, slik som Midtgarden. Dersom det går galt en gang til, havner jeg nok i grava. Jeg har vært døden nær flere ganger før, og har nok brukt opp min dose flaks nå.